Finanskrisen er en mannskrise. Er det kvinnene som skal redde markedet fra seg selv?

«Æraen med maskulin dominans går mot slutten», proklamerte den konservative politiske journalisten Reihan Salam i juliutgaven av Foreign Policy. Vil det 21. århundre tilhøre kvinnene?

Mannen steller hjemme

I Tyskland snakkes det om at forholdet mellom kjønnene er i radikal endring. Nå er det kvinqnene som blir hovedforsørgere for familien, mens ektemenn og sønner vasker hus og lager mat etter å ha blitt permittert fra bilfabrikker og annen tungindustri. I USA forutser Salam og flere med ham intet mindre enn en kjønnsrevolusjon!

Det snakkes om «machoens død» og «The Great He-cession». Boligboblen var ikke bare innbringende for spekulanter og banker, hevder Reihan Salam, den var en forutsetning for at den tradisjonelle mannsrollen skulle overleve. En rolle som i likhet med boligmarkede levde på lånt tid.

Boblen skapte en enorm mengde høyt betalte arbeidsplasser, først og fremst til relativt lavt utdannede menn i bygg- og anleggsbransjen i USA. Tre millioner av disse arbeidsplassene kunne ikke eksistert uten den unaturlige veksten i boligmarkedet, som blant annet ble drevet fram av handelen med usikrede boliglån. Salam mener at denne økonomiske politikken i forkant av krisen hadde to funksjoner. Den sørget for å skjule de stadig dårligere mulighetene for menn i tradisjonelle arbeideryrker, eller «blue-collar» yrker, i dagens USA, og den bevarte mannens rolle som hovedforsørger av familien. Etter at investeringsbanken Lehman Brothers kollapset og trakk resten av markedet med seg høsten 2008, forsvinner nå denne mannsrollen i takt med arbeidsplassene.

Mannsforskere har beskrevet 80-tallet som det tiåret der økonomisk liberalisme og nedbygging av tungindustrien tok livet av den tradisjonelle maskuliniteten. Ryktene om dens død var betydelig overdrevet. Nå varsles det igjen om menn som lever på kanten av stupet. Forlatt i en feminisert skole, tapere i et arbeidsmarked som er bedre tilpasset jenter, og de som først og fremst rammes av nedgangstidene. 80 prosent av de arbeidsledige i USA er menn. Menn lever kortere enn kvinner, har dårligere utdanning, dårligere helseforsikring og er mer utsatt for psykiske lidelser når de mister jobben ifølge American Journal of Public Health.

Men mannen får ikke bare kjenne følgene av krisen. Han får også skylda. «Flere kvinner må inn i lederstillinger i regjeringer og banker om vi skal kunne unngå en slik krise i fremtiden», sier Klaus Schwab grunleggeren og presidenten i Verdens Økonomiske Forum i Davos. Den tyske ukesavisen Die Zeit spør om det rett og slett var for mye testosteron, for mye maskulint overmot som sendte aksjekursene til bunns? De får støtte av EUs kommisjonær for konkurranse, Neelie Kroes. Menn forårsaket krisen, hevder Kroes, og det er kvinnene som skal berge oss ut av den. «Lehman Brothers ville aldri ha kollapset hvis det hadde vært Lehman Sisters der sammen med dem!» sier hun «Hvorfor? Fordi kvinnelige ledere fra naturens side er mindre riskikovillige og tenker mer langsiktig.» Påstander om hva som er «naturlig» for kvinner, vil nok ikke falle i god jord hos feminister som er kritiske til ideen om kjønnsforskjeller som noe biologisk bestemt. Men kan det ikke likevel være noe i det Kroes sier?

Moral

I 2002 gav Time Magazine sin «Persons of the Year»-pris til tre kvinner som hadde slått alarm om økonomisk snusk og uregelmessigheter på arbeidsplassene sine. Samfunnsøkonom og journalist i Morgenbladet, Maria Reinertsen, mener at det er dette bildet av kvinner som etiske, moralske «whistle-blowers» eller «varslere» som gjør at man får lyst til å tro at Neelie Kroes’ påstand om Lehman-søstrene stemmer. Men hun vil være forsiktig med å påstå at kvinner har et spesielt kritisk og annerledes syn på markedet.

– Vi må huske på at de to minst markedskritiske partiene i Norge, Høyre og Fremskrittspartiet, ledes av kvinner. Det er ikke nødvendigvis sånn at kvinner representerer en alternativ markedstenkning. Reinertsen mener at det heller er den usunne gruppetenkningen i finansverdenen som er en av årsakene til krisen. Ifølge henne har det i slike institusjoner lett for å bli en ensartet kultur, der det blir vanskelig å stille spørsmål ved måten ting gjøres på. – Spørsmål som vi her utenfor ser på som sunn fornuft tror jeg man i en del økonommiljøer kan ha lett for å se på som litt enfoldige spørsmål som man helst ikke stiller. Et eksempel på denne typen gruppetenkning er den motstanden man møtte når ble snakk om å innføre etiske retningslinjer for oljefondets investeringer, sier hun. – Der mente alle at det var helt utenkelig at et seriøst fond kunne kaste ut et firma som lagde menneskerettighetsstridige våpen, eller jobbe mot barnearbeid. Men da dette kravet ble drevet igjennom, så viste det seg at det ikke var utenkelig, det lot seg faktisk gjennomføre.

Reinertsen mener at kjønn ikke vil utgjøre en forskjell innenfor en homogen finanskultur der det ikke stilles kritiske spørsmål og man godtar de metodene og retningslinjene som er rådende. Det vil være kulturen innad i banken eller styret som bestemmer hva slags avgjørelser som tas. – Jeg tror ikke det hadde hjulpet om de søstrene Kroes snakker om hadde vært Lehman sisters, for å si det sånn, sier hun.

Risiko

Vibeke Heidenreich forsker på rekruttering av kvinnelige styremedlemmer ved Institutt for samfunnsforskning. Hun kan ikke si at hun opplever kvinner som mer ansvarlige eller etiske enn menn, men hun påpeker at det kan se ut til at kvinner generelt er mindre risikovillige.

– Å ha representanter med ulikt syn på risiko i et styre, kan være fornuftig. Vurdering og håndtering av ulike risikoelementer er en viktig oppgave for et hvert styre, men en viss risiko må man jo være villig til å ta, helt uavhengig av kjønn.

Heidenreich mener at det ikke er andelen menn og kvinner som er utslagsgivende for om et styre vil ta ansvarlige avgjørelser, men i hvilken grad det består av mennesker med ulike bakgrunner og ståsteder. Slik unngår man den typen ensartet gruppetenkning som kan ha vært en del av bakteppet for boligboblen og bankkrisen i USA, sier hun.

Valg

Anne Grethe Solberg, lederutvikler i Gender Consulting, er heller ikke overbevist av Neelie Kroes. Om menn i større grad enn kvinner figurerer på statistikken over økonomisk kriminalitet så kan det like gjerne sies å speile den relative andelen av menn og kvinner i topplederjobber innenfor bank og finans som en forskjell mellom kjønnene, mener hun. Riktignok, legger hun til, finnes det studier som viser at kvinner tenker mer etisk enn menn, men disse studiene er ofte gjort i laboratorier og ikke blant mannlige og kvinnelige toppledere i finansnæringen.

– Det jeg derimot har lest statistikk på er at varslere innenfor bank- og finansnæringen, de som avslører den grådighetskulturen som finnes der, veldig ofte er kvinner.

Solberg jobber med prosjektet Futura der etablerte toppledere og kvinnelige ledertalenter jobber sammen i par for å lære av hverandre. Men hun kan ikke si at hun har observert noen spesielle styrker eller talenter hos kvinner i forhold til menn gjennom dette arbeidet. For henne handler det mer om å forstå kodene for hvordan bank og finansverdenen fungerer. Hovedårsakene til at det er så få kvinner innenfor denne yrkesgruppen er ikke nødvendigvis forskjeller mellom kvinner og menn, i følge Solberg, men de usynlige fordommene og holdningene i en bedrift, som hindrer at kvinner blir rekruttert til topplederstillinger.

– En mann med en hjemmeværende kone vil for eksempel ikke se for seg at en kvinne med tre barn og en mann som også sitter i en lederstilling kan utføre en jobb på et høyt og tidkrevende nivå i hans egen bedrift. Og disse tankene er helt usynlige for ham selv. Det er dette vi kaller glasstaket.

Men, tilføyer hun, det kan også være at kvinner ikke er motiverte til å ta på seg større ansvar og stige i gradene. De er kanskje ikke opptatt av å ha større budsjetter, personalansvar, eller det kan hende de ikke er opptatt av å jobbe internasjonalt. Hvorfor kvinner tar disse valgene, og hvorfor flere kvinner enn menn blir varslere, vil hun imidlertid ikke spekulere i. I stedet for å dvele ved hva som er årsaken til at menn og kvinner tar ulike valg vil Solberg heller fokusere på løsninger og se fremover:

– Som en lederutvikler som jobber daglig med å likestille organisasjoner så har jeg blitt mindre og mindre opptatt av dette «hvorfor»-spørsmålet, for selv om jeg får svar på det så er det ikke noe jeg kan forholde meg til.

En kan lure på hva som har gjort ideen om den etiske, framsynte, ansvarlige kvinnen så appellerende. Vibeke Heidenreich mener at det er fort gjort å tenke på denne måten, i og med at amerikanske styrer later til å være så mannsdominerte, samtidig som ulike utdanningsgrupper og minoritetsgrupper er representert i større grad der enn i Norge. – Da er det jo bare kvinnekortet som gjenstår som en mulig forklaring på krisen. Men jeg for min del er ikke overbevist om at krisen ikke ville oppstått om kvinner satt ved roret i bank- og finansverdenen.

The Great ”He-Cession”

Det ser altså ikke ut til at «the womans touch» er den kuren markedet trenger. Men det er ikke bare i lederstolen den påståtte kjønnsrevolusjonen foregår. Kvinner står sterkere på «gølvet» også, ifølge Reihan Salam. – Det var snakk om at krisen ville sette i gang flere New Deal-lignende prosjekter innenfor infrastruktur og dermed støtte opp under den mannsdominerte delen av økonomien, skriver han, – Nå ser vi at mesteparten av pengene – direkte eller indirekte – går til sektorer som utdannelse, helse og andre sosiale tjenester der kvinner er i flertall.

Ikke alle er enige med Salam i at kvinner tjener på finanskrisen. Jean Lambert, EU-parlamentariker for London mener at kvinner går inn i nedgangstidene med et langt dårligere utgangspunkt enn menn. Som lavtlønnede og deltidsarbeidende står de lagelig til for hogg når bedrifter skal kutte overflødige stillinger. I tillegg har krisen skapt store problemer for kvinner i barselspermisjon. – Mødre i permisjon vil ikke bare ha færre muligheter å velge mellom når de skal ut i jobb igjen, skriver hun, men de vil også møte et arbeidsmarked der en fjerdedel av menn og en femtedel av kvinner mener at ansatte i svangerskapspermisjon bør sies opp først når tiden kommer for nedskjæringer. Kvinner rammes også av de sosiale følgene av menns arbeidsledighet, hevder Lambert, som forventer at frustrasjon og sinne i kjølvannet av oppsigelser vil få utløp i hjemmet. Likestillingsorganisasjonen Fawcett Society varsler allerede om en økning i vold mot kvinner og barn i Storbritannia. Regjeringsadvokaten for England og Wales spår større vanskeligheter for kvinner som ønsker å bryte ut av voldelige forhold ettersom de ikke vil være i stand til å forsørge seg selv og barna sine alene. Samtidig har lovede midler til krisesentre i London blitt trukket tilbake. «Disse problemene er selvfølgelig ikke nye» sier Lambert «Krisen skapte dem ikke. Men den kan gjøre dem verre.»

– Mannsdominerte yrker vil i framtiden utgjøre en langt mindre del av USAs økonomi, uttalte president Obama til The New York Times tidligere i år. Som et resultat vil det bli flere og flere kvinner som tar over rollen som familiens hovedforsørger. Reihan Salam presenterer dette som et maktskifte fra menn til kvinner. Spørsmålet er om den tyske frisørdamen som jobber 12 timer om dagen for å forsørge familien sin vil være enig. Hun ville kanskje like gjerne kalt krisen en ”she-cession”.

Markedets fremtid

I kjølvannet av krisen kan det se ut som vi har hatt mer politisk pragmatisme enn nytenkning. Politikerne har vært mest opptatt av å få hjulene til å gå rundt. Spørsmålet om organiseringen av markedet og hvordan man skal kunne unngå en slik krise i fremtiden har blitt overlatt til en intern fagdebatt blant økonomer, eller politikere som Neelie Kroes. Men samtidig, sier Maria Reinertsen, har markedets kollaps gjort det legitimt å kritisere den bestående orden og stille de spørsmålene, som tidligere bare ville blitt avfeid som enfoldige. Hun mener at vi nå har havnet i den situasjonen økonomen John Maynard Keynes beskrev på 1930-tallet under den store depresjonen. – Alle venter på en ny idé og er ivrige på å teste den ut, nesten uansett hva det er, så lenge det er en sjanse for at det vil fungere. Det jeg synes vi mangler er de virkelig gode, konkrete forslagene til hvordan vi skal unngå en slik krise i fremtiden, sier hun.

Om det 21. århundre ikke først og fremst kommer til å preges av en finansverden ledet av sterke, ansvarlige, etisk bevisste superkvinner, så åpnes det altså nå for at nytenkende og visjonære mennesker kan være med å forme markedets fremtid.

Tekst: Ida Karine Gullvik (f. 1985). Studerer medievitenskap og kjønnsforskning på UiO. Jobber i Radio Nova.

Illustrasjon: Helge Kvamme (f.1981) er dj og grafisk designer fra Arna.

Share This