Er det kvinneforakt å kritisere noe mange kvinner liker?

I det siste har jeg blitt nødt til å gå i meg selv. Er jeg en fordomsfull bedreviter? En som nedvurderer feminine interesser og latterliggjør vanlige kvinner? En snobb? Det begynte med et essay jeg skrev i tidsskriftet Prosa, som handlet om husmorblogger og cupcakes. Jeg stilte spørsmål om hvorvidt det økende fokuset på huslige sysler og verdikonservative kvinnehobbyer representerer et tilbakeslag mot feminismen. Og om denne tendensens budskap kan tolkes som en oppfordring til kvinner om å holde blikket innenfor sin egen dørstokk. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Debattråden ble lang og blogginnleggene mange. Av naturlige årsaker var det mange husmorbloggere som følte seg truffet. Flere reagerte med sårhet, nesten som om jeg hadde kritisert ungene deres, og ikke noen klissete kaker. «Hvorfor er kvinnelige interesser mindre verdt?», spurte flere. «Jeg synes Marta Breen er fordomsfull i sin harselering med kvinnesaker, cupcakes og kvinner som blogger», skrev én. «Essayet sparker nedover», hevdet en annen.

Au!

Som venstreorientert feminist er dette det siste jeg vil. Målet er jo å gå etter makta. Den sistnevnte debattanten trakk fram forfatter Agnes Ravatn som eksempel på en annen som sparker nedover. Det var ifølge henne i boka Folkelesnad (Samlaget, 2011) at Ravatn tråkket på norske kvinner. I denne artikkelsamlingen setter hun sitt satiriske blikk i den norske ukebladfloraen. Hun skriver at nesten all journalistikk rettet mot kvinner handler om hvordan vi kan forbedre oss selv, enten det gjelder å få et flottere utseende, en bedre personlighet eller vakrere omgivelser. Hvor avslappende og ukebladkoselig er egentlig det – å hele tiden bli fortalt at du ikke er bra nok? KKs redaktør tok ikke kritikken til etterretning. «Ravatn bryter inn i jentefesten», skrev hun i et indignert VG-innlegg. «Forfatter Agnes Ravatns kritikk av de «fordummende» ukebladene undervurderer 1,3 millioner norske damer.»

Denne retorikken dukker stadig oftere opp. Vi kvinner bør holde oss for gode til å kritisere andre kvinners valg. Og dersom du kritiserer noe som selger, så forakter du folkets smak. Skulle du for eksempel finne på å si at du synes Sex og Singelliv-filmen er fjollete og bakstreversk, da fornærmer du millioner av kvinnelige kinogjengere. Shame on you! Ta en titt på rosabloggerne. En stund var det lov til å fnise litt av de onepiece-kledde ungjentene med labre rettskrivingskunnskaper og oransje spraytan-ansikter. Men ikke nå lenger. Det siste året har en rekke forskere og andre debattanter kommet rosabloggerne til unnsetning. Begrepet rosablogging er «upresist, fordomsfullt og nedlatende», skrev medieviter og blogger Marianne H. Westerlund i Bergens Tidende. Postdoktor Mia Lövheim ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo karakteriserte rosabloggingen som «viktigere enn antatt» og «et positivt fremskritt». Det hevdes at disse bloggene har gitt unge jenter et etterlengtet talerør inn i offentligheten. At det de skriver om, ikke er viktig, er ikke så viktig. Det viktigste er at de blir hørt. Jeg er enig i at begrepet «rosablogg» antagelig har blitt skapt i et forsøk på nedvurdering. Ordet signaliserer at dette handler om fjollete jenteting. Hvorfor noe virker fjollete bare du setter ordet «rosa» foran, er selvsagt et interessant spørsmål. Dette svarer den svenske sosialantropologen Fanny Ambjørnsen godt på i sin bok Rosa – den farliga färgen (Ordfront, 2011). Hun skriver at til tross for flere tiår med likestilling, finnes det fremdeles en utbredt forakt mot det som anses som «kvinnelig». Det kvinnelige blir sett på som mindre nøytralt, mindre allment og ofte litt flaut. Det er jo nettopp det du er blitt kritisert for, tenker kanskje leseren nå.

Altså å nedvurdere kvinners interesser. Men innforstått i den påstanden ligger en overbevisning om at kvinners hang til å bake rosa kaker, slanke seg og legge agurkskiver på øynene kommer innenfra. At dette ligger dypt forankret i vår femininitet. Du vet: «Vi kvinner vet hva som skal til for å føle oss vel.» Det er selvsagt bare tull. Disse «kvinnelige interessene» er tillært. Daglig utsettes vi for et massivt trykk som peker ut hva vi skal være opptatt av. Likevel innbiller vi oss at vi stadig velger helt fritt. At åtti prosent av alle unge jenter har begynt å barbere seg nedentil, det er jo bare deres frie valg. Ikke sant?

At bruken av restylane og botox har eksplodert, det er fordi så mange kvinner ønsker seg dette. Så hvem er jeg til å kritisere dem? Når man kritiserer blogger, bøker og blader rettet mot kvinner, så handler det ikke om å peke nese til en liten jente i skolegården. Det er ikke mobbing av kvinner. Tvert i mot, det dreier seg om å gå etter makta. De som fastsetter det rådende kvinneidealet.

Kvinnebladene selger annonser for millioner av kroner hver måned, og bloggmarkedet blir også gradvis mer kommersielt. De mest kjente bloggerne har like mange lesere som enkelte nettaviser. Da blir det latterlig å be om at disse skal fritas for kritikk fordi «mange jenter liker dem».

Jeg velger heller å bryte inn i jentefesten. Trampe litt rundt i cupcakefatet. Snyte meg i duken. Jeg får kanskje ikke flere venninner, men det blir lettere å se dattera mi i øynene.

Tekst Marta Breen er forfatter og journalist. Blogger på martabreen.wordpress.com
Foto: Joy/Flickr

Kilder:

  1. www.mammadamen.com
  2. Debatt-tråd Prosa.no
  3. Den provoserende kosen, VG ,09.04.2011.
  4. «Den rosa faren», BT, 07.01.2011, Marianne Hagland Westerlund/ Sitrondrops
  5. Aftenposten, 12.10.2011
Share This