Hvordan jobbe med vold når relasjonen til det offentlige og majoritetssamfunnet er anstrengt?

Tekst: Hanne Linn Skogvang

«VI MÅ SNAKKE VOLDEN I HJEL»

– Det var litt sånn: «Oi … snakker vi høyt om dette nu?»

Slik beskriver Berit Louise Utsi stemningen etter at Samisk kvinneorganisasjon, Sárákkha, ble startet i Kiruna, 1988, med et interimstyre. Sárákkha fikk snart medlemmer fra Sverige, Finland og Russland, og var på den måten den første organisasjonen som hadde medlemmer fra alle landene som er en del av Sameland, eller Sápmi. Selv var hun med på å starte foreningen, og gikk nylig av som leder og til rollen som pressetalsperson.

– På den tiden snakket man ikke om overgrep eller om det seksuelle. De få som kalte seg for feminister ble oppfattet å tilhøre radikale politiske grupper i Sameland. Her har det vært interessant å følge utviklingen i den samepolitiske verden, som er helt annerledes i dag. Nå kaller jo selv Sametingets president seg for feminist!

Utsi forteller at det var naturlig for medlemmene i Sáráhkká å alliere seg med kvinnebevegelsen i Norge. Det gjorde samtidig at hun ikke alltid kjente seg helt igjen i programmet.

– Vi ble på den måten en slags kopi av den vestlige kvinnebevegelsen, sier hun, men legger til at det var flere sentrale forskjeller mellom de to.

– Kvinnene i det samiske samfunnet har alltid hatt en sentral rolle både i den offentlige og private rom, og mange viktige offentlige organer både har og har hatt kvinnelige ledere, forteller hun. – Kvinneorganisasjonene var blant de første som frontet problematikken med vold i nære relasjoner. Sáráhkká har hele tiden vært kjent for, og jobber fortsatt med tabubelagte tema. Vi satte vold i nære relasjoner på dagsorden og har holdt flere seminarer om saken. Etter hvert fikk vi også Sametinget med oss, sier Utsi.

Spørsmålet om vold i nære relasjoner ble etter hvert et viktig tema for foreningen, et spørsmål som fremdeles er sentralt for samiske kvinner og feminister – og urfolk – generelt.

FNs spesialrapportør for urfolks rettigheter konkluderte i 2015 med at urfolk er mer utsatt for vold og overgrep enn befolkningen generelt. I sommer slapp Norsk institutt for menneskerettigheter (NIM) rapporten «Vold og overgrep i samiske samfunn». Denne sier at 49 prosent av samiske kvinner har vært utsatt for vold.

Mange steder i denne utgaven av Fett (nr. 3/19) kan man lese om at samiske kvinner er helt sentrale i de samiske rettighetskampene, og bildet av Elsa Laula er ikonisk på grunn av hennes rolle. Likevel er samiske kvinner spesielt voldsutsatte. Problemet virker nesten paradoksalt?

– Dette var noe vi jobbet lenge med å få fokus på. Vold er i seg selv et tabubelagt tema, og kanskje mer i den samiske verden. Når problemet ikke snakkes om, kan det være lett for dem som er utsatt å tro at de står alene. Løsningen vår må være å snakke det i hjel. Dette er den jobben det samiske samfunnet har foran seg, mener hun.

I 2005 og 2006 ble seksuelle overgrep mot mindreårige kvinner i Kautokeino slått bredt opp i nasjonale medier. Da fikk Sáráhkká økonomisk støtte fra Sametinget – etter tidligere å ha fått avslag, understreker Utsi – til å holde en serie seminarer og skrive en rapport om vold i nære relasjoner.

– Det viser at Sametinget trenger et aktivt sivilsamfunn som vårt for å rette fokus mot slike saker.

Astrid Eriksen er førsteamanuensis ved OsloMet – Storbyuniversitetet og forsker ved Senter for Samisk Helseforskning, UiT. Hun har jobbet mye med vold i nære relasjoner og har fokusert særlig på vold mot samiske kvinner. Doktorgraden om tematikken leverte hun i 2016, med tittelen «Breaking the silence».

– Tittelen henviser til at vold og overgrep har vært svært tabubelagt i mange samiske miljøer. Kanskje så tabubelagt at vi manglet språk for å snakke om det. I tillegg har det vært, og er fortsatt, store kunnskapsmangler om temaet. Vold og overgrep i samiske miljøer har fra tid til annen blitt gjenstand for oppmerksomhet i både nasjonale og lokale medier, men den brede debatten er uteblitt.

FLERE FORKLARINGER

Vold mot kvinner er på ingen måte et avskaffet problem. Samtidig synes problemer med vold mot samiske kvinner, man kunne nær sagt urfolkskvinner generelt, til å være enda større. Fenomenet «Missing and murdered indigenous women» er et talende eksempel, og er akkurat det det høres ut som: En serie uløste forsvinningssaker, av svimlende omfang i USA og Canada. I 2017 ble 5646 av kvinner med urfolksbakgrunn rapportert savnet i USA. I juni i år (2018) var tallet på tallet for nye savnede 2758. Manglende oppfølging av politimyndigheter er en viktig del av problemet, i tillegg til usikkerhet knyttet til håndtering av straffesaker som har funnet sted i reservater. Gruppene det gjelder opplever ofte at de ikke er synlige i samfunnet for øvrig.[1]

Eriksen har forsket på vold i nære relasjoner, og forteller at hennes forskningsresultater i noen grad samsvarer med internasjonal forskning som viser at urbefolkninger er mer utsatt for vold og overgrep sammenlignet med majoritetsbefolkningen i det aktuelle landet. I følge FNs urfolkserklæring artikkel 22 skal urfolk ha rett til spesielt vern mot å bli utsatt for

vold, men når det kommer til vold i intime relasjoner er saken mer komplisert.

– Når det gjelder individbasert vold, som jeg forsker på, er det Straffeloven som gir beskyttelse. Den skiller ikke på etnisitet, forteller Eriksen.

Hva sier forskningen din om hvor problemet ligger; hvor kommer volden fra?

– Dette er et svært komplisert spørsmål. I andre land blir en økt voldsproblematikk ofte forklart med at urfolk har lavere sosiøkonomisk status og sliter med høy arbeidsledighet og rusproblematikk. Men i Norge har vi ikke denne store forskjellen mellom samer og ikke-samer. Når vi kontrollerer for sosioøkonomiske faktorer i våre analyser er samisk etnisitet fremdeles en risikomarkør for vold og overgrep. Det vil si at det er flere faktorer som spiller inn. Jeg tror vi må se både på faktorer på samfunnsnivå, men også innad i den samiske kulturen som kan være pådriver og forsterke voldshandlinger forteller hun.

I den såkalte Tysfjord-saken som har gått over de siste årene, har nærmere 70 % av de fornærmede og mistenkte tilhørt det lulesamiske miljøet i Tysfjord, forteller politirapporten fra Nordland fylkeskommune. Her står også den læstadianske kristendommen sterkt. Eriksen er selv fra Tysfjord og forteller at den tradisjonelle måten å løse uakseptabel atferd, inkludert vold og seksuelle overgrep på i læstadianske samfunn, ofte er å be predikanten og/eller offeret om syndstilgivelse. Da har ikke politi eller helsevesen nødvendigvis vært involvert, forteller hun.

– Når det blir gitt tilgivelse er alt «sunket i guds blod og skal aldri tales om igjen». Men det at et voldsoffer skal tilgi og glemme overgrep kan være svært helseskadelig. I tillegg blir offeret fratatt muligheten til å få medisinsk og rettslig hjelp. Dette kan få alvorlige konsekvenser, spesielt når det gjelder vold og seksuelle overgrep mot barn.

ET HISTORISK ANSTRENGT FORHOLD TIL DET NORSKE MAJORITETSSAMFUNNET

NIM-rapporten bekrefter også at det hersker alvorlig mistillit til det norske offentlige systemet blant samer, og et av de anbefalte tiltakene er at det offentliges språkkompetanse i samisk, styrkes. Et anstrengt forhold til det norske majoritetssamfunnet har sannsynligvis gjort at antall innrapporterte tilfeller av vold hos politiet ikke samsvarer med det forskningen sier.

– Utenifra kan vi virke som et lukket samfunn, men det er vi ikke, vi har bare dårlige erfaringer med det offentlige. Nordmenn er vant til å få hjelp fra myndigheter, men der har ikke vi den samme kulturen. Det gjelder en rekke ulike saker der vi heller ordner opp sjøl. Men jeg ser en utvikling, også her, forteller Berit Louise Utsi.

Forsidemotiv: Suohpanterror. Design: Overhaus
Saken ble først publisert i Fett 3/19 med tema Urfolk og feminisme

NRK kunne i mars i år 2018 melde fra om at kun tre av nitten samiske institusjoner og partier hadde meldt fra om seksuell trakassering, mens #metoo-sakene fortsatt kokte i norske partier for øvrig. Berit Louise Utsi uttalte da at dette ikke nødvendigvis betyr at det ikke forekom mer seksuell trakassering, men snakket da også om taushetskultur. Astrid Eriksen synes i tillegg at det er viktig å se på assimileringspolitikkens konsekvenser.

– Den systematiske assimileringen av samer har blant annet ført til at mange samer skammer seg over hvem de er. Mange har forsøkt å skjule, og skjuler fremdeles, sin samiske tilknytning. Dette kan ha ført til at mange samer har trukket seg tilbake fra storsamfunnet, og på den måten skapt mindre og mer lukkede samfunn, noe som kan gjøre det vanskeligere å fortelle om vold og overgrep. Den læstadianske kristendommen for mange har vært viktig arena for å uttrykke samisk språk og kultur, forteller Eriksen. Men det luthersk-læstadianske miljøet er også svært patriarkalsk, mye preget av taushet og språkløshet når det gjelder seksualitet, og da spesielt kvinnelig seksualitet, sier hun.

Fra holocaust-forskningen har man begrepet «intergenerasjonelle traumer», altså at traumer mer eller mindre ubevisst går i arv. Dette begrepet har også blitt benyttet i forbindelse med dekolonisering, urfolk og slaveri.

I hvilken grad er intergenerasjonelle traumer relevant i denne sammenhengen?

– At traumer kan gå i arv vises fra forskning på flere områder. Når vi ser de samme tendensene blant samer som andre urbefolkninger, er koloniseringsteorier naturlige å undersøke for å forsøke å forstå den høyere forekomsten av vold og overgrep som samer rapporterer sammenlignet med majoritetsbefolkningen i Norge.

Jeg bor i Oslo og ser derfor sjeldent oppslag i riksmedier om hva som rører seg i Sápmi. Det siste oppslaget jeg så i sommer handlet om at samiske kvinner er spesielt utsatt for vold. Det kan vel heller ikke gjøre det så enkelt å snakke om dette offentlig?

– Det negative fokuset på én folkegruppe fra storsamfunnet bringer frem følelser av skam og stigmatisering. Å være utsatt for vold og overgrep kan også føre til skam. På denne måten får samiske voldsofre en dobbel stigmatisering. Det kan gjøre det vanskelig å fortelle om og mestre sine egne opplevelser. Redselen for etnisk stigmatisering vil spesielt ramme kvinner og barn, da det er de som er mest utsatt for grov og gjentakende vold. En stereotypi av den samiske mannen er at han er beruset og voldelig. Flere mener at for å unngå mer etnisk stigmatisering, så tier den samiske kvinnen for å beskytte den samiske mannen, forteller Eriksen.

Utsi mener at mediene litt for lett for å skrive negativt om det samiske miljøet.

– Jeg husker godt den gangen vi markerte 40-årsjubileet for norsk-samisk riksforbund. Hundrevis kom reisende til Kautokeino for å delta i feiringen med kulturelle innslag – selv hadde jeg vært med på å lage en kabaret. Men mandagen etterpå var det eneste oppslaget i media fra helga om to personer som hadde slåss på vidda. Norske medier trenger ikke å romantisere alt vi samer gjør. Men de kan godt være litt mer nyanserte.

Har det litt anstrengte forholdet til det norske storsamfunnet også preget forholdet  til de norske kvinnesaksforeningene?

– Vi er nok ganske annerledes på noen måter. For oss er det viktig å speile det samiske samfunnet som vi lever i. Personlig er jeg veldig opptatt av likeverd, og akkurat nå jobber vi med tabuer knyttet til menn som blir utsatt for vold fra kvinner.

Sáráhkká har utviklet seg fra en organisasjon som lignet mye på de daværende kvinneforeningene, forteller Utsi.

– Vi står i dag på egne bein med utgangspunkt i den samiske verden. Men all ære til de norske feministene, forteller hun, vi har bare et litt annerledes utgangspunkt og utfordringer.

– Og all ære til Sáráhkká som tidlig startet arbeidet mot vold i samiske miljøer. Det var og er et svært viktig arbeid, avslutter Eriksen.


[1] https://www.independent.co.uk/news/long_reads/native-american-women-missing-murder-mmiw-inquiry-canada-us-violence-indigenous-a8487976.html

Denne saken ble opprinnelig skrevet og publisert i Fett 3/18 med tema urfolk og feminisme.

Share This