Jenny Hval skriver med kroppen.

– Ja, jeg mener jeg har en feministisk agenda. Hvordan kan jeg ikke ha det? Uendelig mange spørsmål dukker opp i det øyeblikket jeg uttrykker meg.

Forfatteren og musikeren Jenny Hval snakker langsomt og behersket, og har sannsynligvis tenkt gjennom dette spørsmålet mange ganger tidligere. Mange artister og forfattere som også tilfeldigvis er kvinner insisterer på å lage kunst, uten å måtte settes i bås, hverken som feminister eller kvinner.

– Ordet «realisering» er et vanskelig ord. Jeg ble for en stund siden spurt om å være med i en artikkel om selvrealisering midt i bokskrivningen, jeg svarte at jeg ikke hadde tid. Etterpå tenkte jeg over situasjonen og oppdaget hvor ironisk det var. Jeg tror det er viktig å prioritere sine egne prosjekter så sant stoffet i dem brenner. «The importance of setting the world on fire». Dermed har det blitt viktig for meg å fokusere på disse prosjektene der jeg kan jobbe frem dybde og intensitet, og ikke delta på alt mulig annet. Når jeg får ros fordi «det er så få jenter som gjør slike ting» eller blir spurt om å være med i en debatt fordi «vi trenger en kvinne i panelet», blir jeg kritisk.

Samtidig mener Hval det er tendenser i samfunnet som gir kvinner skyldfølelse for – nettopp – selvrealiseringen som prosjekt.

– Ofte innbiller jeg meg at jeg kan høre en slags hviskende understemme i media og debatter om at kvinners selvrealisering har en skyld for negative ting i samfunnet. Ved å realisere oss selv har vi nedprioritert barn, for eksempel, og ved å gneldre om feminisme og likestilling i avisene og offentligheten blir kvaliteten på arbeidet «lavere»?

På hvilken måte viser den feministiske agendaen din seg i arbeidene dine?

– I musikken min har jeg alltid vært interessert i å bruke en svært lys stemme, både fordi jeg har en lys sangstemme og fordi jeg ville finne en måte å synge på som uttrykte min seksualitet, i mitt stemmeleie. I veldig mange moderne sjangre er det ofte den mørke og kontrollerte sangstemmen som regjerer, den som ofte beskrives som silkemyk og sexy. Hvis jeg skulle sunget slik, ville det blitt et forferdelig rollespill. Jeg ville bli i min egen kropp. Når jeg skrev «Perlebryggeriet» brukte jeg bevisst kroppen. Der setter jeg en del myter om kvinnelig seksualitet inn i den fysiske kroppen, det fysiske rommet. Jeg vil si noe om seksualiteten i kroppen, ikke bare seksualiteten i språket. Slik jeg ser det, er det viktig å utforske strukturene mellom mennesker, og særlig mellom kjønn. Fra første stund var dette noe jeg var opptatt av når jeg begynte å skrive, for det er mye vold i det seksuelle systemet. Og jeg nekter å slutte å kritisere det, tenke på det og også kritisere meg selv og mine egne holdninger. Dette gjør jeg blant annet når jeg synger og skriver. Den feministiske agendaen handler også om å skape fellesskap. Jeg har tro på feminisme som et ikke-eksklusivt, kreativt fellesskap, i samspill med andre fellesskap.

Hvilke likhetstrekk finnes det mellom det å være artist og å være forfatter?

– Jeg har aldri sett mitt virke som et rollespill med kostymeskifter, og har alltid tenkt at det er en del av samme virke alt sammen. Men nå når jeg har skrevet en bok tenker jeg mest over forskjellene. De dukker opp hele tiden. Det dreier seg jo om ytre rammer. En musikkbransje og en bokbransje med hver sine ritualer, lesemåter, kontrakter og kritikere, selv om de blandes hele tiden. Likhetstrekkene er vel alt det andre: Blikket. Stemmen. Komponeringen. Improvisasjonen. Invokasjonen.

Å skape seg en verden

I «Perlebryggeriet» drar norske Joanna som utvekslingsstudent til Australia, og må forholde seg til en fremmed verden. Hun flytter inn i et gammelt bryggeri med underlige Carral, og de utvikler et klaustrofobisk tett vennskap,som nærmer seg et seksuelt forhold. Samtidig utvikler bryggeriet seg til å bli nærmest en levende organisme, det vokser og råtner.

– For meg er det en bok som utforsker kvinnelig seksualitet gjennom myter, metaforer og narrativ. Det er en historie om en jentes utenlandsreise og møte med sin egen seksuelle oppvåkning. Samtidig blir det også en mer poetisk historie, som graver seg innover i denne seksualiteten. Hva er kvinnelig seksualitet? Hvilke former tar den. Hva skjer dersom metaforene og mytene om den dunkle, ekle, overskridende, stinkende kvinnelige seksualiteten får et rom hvor de ikke lenger er metaforer og myter, men naturlover?

Det er ikke så ofte jeg leser norsk samtidslitteratur som skildrer lesbisk seksuell oppvåkning. Var det noe du tenkte over da du skrev boken?

– Jeg har heller ikke lest mange norske bøker med lesbiske relasjoner, eller relasjoner mellom kvinner i det hele tatt. Jeg har en lite representativ og ganske annerledes lesebakgrunn med overvekt av lesbiske relasjoner, fra poeter som Nicole Brossard, de franske feministene til mer mainstream som Jeanette Winterson og Sarah Waters. Det var viktig for meg å beskrive nærhet mellom kvinner i boken min for virkelig å kunne utforske seksualiteten utenfor rammene av personlig traume, nytelse, skam og denne altomfattende offerrollen. Jeg trengte et kreativt rom som kunne overskride denne dualismen. Men dette er en utforskning, et «arkeologisk prosjekt» som Inger Bråtveit kunne kalt det. Det er ikke noe så enkelt som en «coming out» historie.

Hva slags bøker liker du?

– Jeg har noen klare favoritter som synger med når jeg skriver, og som jeg stadig leser på nytt. Det er gjerne bøker som eksplisitt eksperimenterer med form: Anne Carson gir ut bøker som gjerne inneholder både lyrikk, libretto og essays. Nicole Brossard gjør fantastiske ting med romanformen. Kathy Acker og Heiner Müller forderver annen litteratur på deilige måter. Siden jeg er musikknerd, leser jeg og lytter til enkelte artister som forfattere også: Kate Bush, Elizabeth Fraser, Joanna Newsom og Patti Smith. –I det siste har jeg lest en del poesi: Cindy Haug, Ann Jäderlund, Cecilia Hansson og Helena Eriksson. Av romaner har jeg blant annet lest «Tjuendedagen» av Geir Gulliksen, som var utrolig fin. Og så leser jeg Luce Irigaray igjen, for første gang på lenge. For et powerhouse!

I «Perlebryggeriet» skriver du blant annet om på myten om Adam og Eva i paradiset, der eplet triller inn og blir en del av Evas kjønnsorgan. Er det viktig å leke med mytene?

– Det finnes jo en feministisk litterær tradisjon med å skrive om på mytene. Angela Carter for eksempel gjør dette, og jeg har fått mye energi ut av myter og omskriving av dem. Jeg var skeptisk til å gjøre det, men huset i fortellingen, denne råtnende seksualitetens gravkammer, ble mer og mer mystisk. For noen år siden var jeg veldig opptatt av å begynne ved et nullpunkt, slik at hver eneste tekst jeg skrev ble en slags sanselig skapelsesberetning. Nullpunktet i «Perlebryggeriet» er kanskje eplet, ikke Adam og Eva. Eplet var, slik det beskrives i boken, det aller første som råtnet.

Jo og Carrals motverden i bryggeriet er både ekkel og råtnende og voksende og skapende samtidig. Vil du bryte med klisjeer om kvinner som passive, pene og pyntelige?

– Det tror jeg ikke. Jeg er ikke så opptatt av skjønnhetsgreiene. Det som er mer spennende, er måten kvinnekroppen har blitt sett på som gjennomskinnelig, ekkel og ikke tett. Jeg har lest et essay om de gamle grekerne, som mente kvinnene lekket fra alle åpninger, at det ikke var noe skille mellom innside og utside. Kroppene våre er bulemiske beholdere hvor det fosser ut blod og melk og utflod og slim og morkaker i alle retninger. Denne klisjeen utforsker jeg i boken. Kjønnhetstyraniet er derimot slitsomt. «Blir man dum av å barbere beina?» tenkte jeg mye over da jeg var 14, men jeg barberte beina, og ble ikke noe dummere. Kjønnshår er ikke hjerneceller. Heldigvis.

Tekst: Ingrid Kvamme Fredriksen (f.1984) er masterstudent i allmenn litteraturvitenskap.

Foto: Henriette Kværeng Johansen (f.1985) er fotostudent og frilansjournalist.


Share This