Om viktigheten av å forholde seg til hva som er på moten.

«In every backlash, the fashion industry has produced punitively restrictive clothing and the fashion press has demanded that women wear them», skrev Susan Faludi i boken Backlash, The Undeclared War Against American Women (1992), og hevdet at moteindustrien på åttitallet var en del av et populærkulturelt anti-feministiskt propaganda-apparat som ga seg ut for å ville kvinnens beste under en parole om at feminismens krav hadde påført kvinnen ulykke og identitetskrise. «The apparel makers had good reason to try to induce this anxiety: personal insecurity is the great motivator to shop», hevdet hun. «Fashion is not something that exists in dresses only. Fashion is in the sky, in the street, fashion has to do with ideas, the way we live, what is happening.» skal Coco Chanel ha sagt. Man kan og bør snakke om mote og feminisme i en sammenheng, og man bør ta mote på alvor.

Vet å overraske!

En av de mest omtalte norske designerne er Fam Irvoll. Under hennes visning på Oslo Fashion Week (OFW) i februar kunne man observere utstrakt bruk av sigaretter. Modellene røyka, og store sigarettlignende applikasjoner var dandert på flere av kreasjonene.

– Kolleksjonens fokus på sigaretter var et forsøk på å sette søkelyset på folks avhengighet, og vise det på en humoristisk måte, sier Irvoll. Motepressen rapporterte fra visningen at Irvoll «alltid vet å overraske» og at den bar preg av en «gjør hva du vil»-holdning og at designen var «fargerik». Fra et feministisk ståsted biter man seg lett merke i den mannlige modellen iført en stor strikkegenser hvis mønster utgjør en brudekjole. Norsk motepresse sier ingenting om emnet, og synes nærmest refererende i sin omtale av visningen. Det er ikke bare fraværet av kritikk som er påfallende, men fraværet av analyse. NRK har riktig nok snakket med trendforsker Michelle Orme i anledningen, men hun siteres ikke med stort mer enn at det i dag er «meir aksept for individuell stil», og at Irvoll passer inn i den trenden. Som ensom stemme av den mer analytiske sorten er Dagsavisens Sissel Hoffengh som året før rapporterte at «det er som om hun (Irvoll. Red. anm.) driver gjøn med motebransjens mest fjollete posører og samtidig stortrives i den narsissistiske helvetesmaskinen som bransjen er på sitt aller verste». Dessverre er det ingen som fortsetter der Hoffengh slutter.

I will be your father figure, put your tiny hand in mine

Det Susan Faludi beskriver i Backlash er en motebransje hvis agenda kommer til uttrykk gjennom det faktum at George Michaels Father figure var den mest spilte sangen på 1980-tallets catwalker (Faludi, 1992). Som en slags motebranjens beskjed til kvinnen om å innfinne seg i patriarkatet. Modellene var dresset opp utfra Victoriatidens «if you want a girl to grow up gentle and womanly, lace her tight» kombinert med 1980-tallets motebransje sitt forsøk på å overbevise om at «they want men to look at them like they’re women. Notice my legs first, not my appraisals» (Ibid). Ut fra en slik virkelighetsbeskrivelse er det lett å argumentere for at det bør være under en kvinnes verdighet å interessere seg for mote. Korsettet man snurpet så hardt at ribben knakk, den kinesiske fotbindingtradisjonen som skulle lage «liljeføtter» med det resultat at føttene knakk, de stadig like hatede og elskede stiletthelene. Alle disse fenomenene hvis eksistens kan summeres opp i ordtaket om at man «må lide for skjønnheten», som om en kvinnes skjønnhet per definisjon krever lidelse. Visst vitner det om at moten oppigjennom har speilet et kvinneundertrykkende samfunn og også selv hatt en undertrykkende funksjon. I boken Skjønnhetstyrraniet skrev Naomi Wolf at: «det dagens kvinner utsettes for, skyldes ikke noe mer høyverdig enn et behov innenfor moderne maktstruktur, økonomi og kultur for å reise en motoffensiv mot kvinner» (2001). I dag er særlig de høye helene aktuelle og visselig gjenstand for debatt. Motstanden, særlig uttrykt av Sheila Jeffrey, hevder stilletthelen bidrar til å markere kvinnen som et sexobjekt, mens tilhengere, som Linda M. Scott og Natasha Walter mener feminismen generelt har vært for dømmende ovenfor kvinners moteinteresse.

Vær deg sjæl!

«Satengkorsettet er blitt et korsett av kjøtt», sa Sofi Oksanen til Dagbladet. Hun pekte på paradokset ved at man ikke anklager «den kvinnen som i timevis trener bort sine cellulitter (et naturlig biologisk fenomen) for overflatiskhet» samtidig som Oksanen stadig opplever å måtte forsvare sin bruk av stilletter. «Faktum er at hvis man klarer å løpe i høyhælte sko, kan man klare hva som helst», konkluderte hun, og spiller videre på Sheila Jeffreys argumenter om at stillettens sexappeal kommer av at den gjør kvinnen forsvarsløs (Jeffrey 2005). Et plaggs konnotasjoner er ikke endelige, og defineres på ny av ulike bruksmåter og ulike brukere, være det seg korsettet, Birkenstock-sandalene eller hva som helst annet.  «Jeget konstrueres i stor utstrekning gjennom kroppens presentasjon», skriver Lars Fr. H. Svendsen i Mote – et filosofisk essay (2004), og peker på det grunnleggende i motens eksistens: Vårt behov for å uttrykke vår identitet. Denne identiteten er dermed også moten med på å forme.

Kjønn deg

Designeren Rei Kawakubo (etablerer av Comme des Garcons) er kjent for sin designmessige søken etter svar på om det finnes naturlige grunner for at klesdrakt er så knyttet til kjønn, og bruker dekonstruksjon som forskningsmetode. En ekstremversjonen av en potensielt feminisitisk mote, også kalt anti-mote som også er å spore blant annet i  Ann Demeulemeester og Martin Margielas design. Kawakubo skaper «klær som virker «unaturlige» for et vestlig blikk fordi klærnes form ikke er bestemt av vestlige konvensjoner, men derigjennom gjøres det også klart hvor sterkt blikket vårt er preget av disse konvensjonene, fordi vi ser at de kunne ha vært annerledes», ifølge Svendsen.

«Også de som ønsker seg kjønnsløshet forholder seg til det, om enn på en pragmatisk måte. De må snakke et kjønnet språk gjennom klærne for å kunne ta avstand fra kjønn», forteller Mari Vaula Rasmussen, stipendiat ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning til Dagbladet.

Ja takk, begge deler

Den norske designeren Cecilie Juvodden ser ingen motsetning mellom det å fremheve det feminine og en feministisk design. Hennes klær bærer navnet Maggie Wonka etter Margareth Thatcher og Willie Wonka.

– Jeg designer altså klær til de kvinnene som er sterke, men som har det gode nougatfyllet på innsiden. Jeg er opptatt av at kvinner skal være feminine, men i min verden betyr det at man tar vare på seg selv om et menneske i sin helhet, sier hun.

Hennes parole er at funksjonalitet og glamour kan sameksistere, en tanke som har god klangbunn i third wave feminism.

– Det er jo opp til kvinnen å bære plagget på sin måte, om hun vil være feminin eller minimalistisk, hard eller myk, sterk eller søt. Et plagg blir feministisk av å bæres av en feminist, men jeg vet ikke hvordan gjenstander kan være feministiske i seg selv, sier Sara C. Andersson. Sammen med Marte Ulven utgjør hun den norske klesdesignerduoen Sca Ulven, som opererer innenfor sjangeren «skandinavisk minimalisme», nokså langt fra Fam Irvolls fargerike univers.

– Mote skapes først og fremst gjennom inspirasjon. Feministisk eller ikke. Jeg tenker ikke på det når jeg arbeider. Noen vil si jeg lager barneklær for voksne og i mitt univers lekes det mye. Er det feministisk er det ikke bevisst, sier Irvoll.

Motespråk

«Her er feministene versjon 3.0» var overskriften i Henne da designduoen Flinga debuterte på Oslo fashion week i februar 2009. De selverklærte third wave-feministene Mary Hasavari og Victorija Valsø erklærer på sin hjemmeside at de med sin design vil kombinere mote med kunnskap og «redefine the term feminism, and change the old-fashioned perception of what feminism is» (www.flingaflinga.com).

«Ettersom mote er en del av populærkulturen, blir det et språk som kan inspirere og involvere folk til å ønske å være med og forandre», uttalte Hasavari i forbindelse med Flingas første motevisning i New York, vel et år etter debuten.

De to designerne som nå har New York som sin base er i norsk sammenheng nokså alene om en uttalt feministisk visjon med designen. Journalisten spør om de tror budskapet har nådd fram.

– Det blir som kunst, det er ikke alltid så bokstavelig når du ser det, men du blir inspirert på et tidspunkt. Forhåpentligvis. Før eller senere, svarer Hasavari.

Å sette ord på det

«If Bourdieu is right in his claim that words create things, then it its the absence of a substantial body of cultural intermediarities in fashion which accounts for its disembodied existence» skriver Angela McRobbie i In the culture society – art, fashion and popular music (1999). Hun tar for seg britiske forhold og hevder det ikke har vært en like stor tradisjon for politisk engasjement hos motedesignere som i for eksempel popmusikken. «Nor has there been any substantial theoretical tradition which has underwritten their practice», hevder hun (ibid). Innen norsk design i dag synes det ikke som om politisk engasjement nødvendigvis er mangelvare, men McRobbies observasjonen om mangelen på teoretisk tradisjon må kunne sies gjeldende også for norske forhold.

Susan Faludis teori er både hyllet og kritisert, men i denne sammenhengen er det uansett ikke avgjørende at Faludis teori stemmer til punkt og prikke. Faludi har et viktig poeng når hun sier at mote som populærkulturelt fenomen både kommenterer og påvirker sin samtid. Når third wave-representanter som Linda M. Scott mener feminister bør slutte å snakke om stilmessig fremtoning og heller snakke om sak så hevder hun indirekte at stil ikke er politikk. Det bør være rom for dialog om mote som fenomen – også innen feministisk teori. Hva som er på moten sier for mye om vår samtid og har for stor påvirkningskraft til at vi kan la være å gå det etter i sømmene.

Tekst: Hilde Sofie Pettersen er masterstudent i medievitenskap og mediearbeider.

Foto: Anna-Julia Granberg jobber som fotograf, grafisk designer og illustratør i Blunderbuss.

Denne teksten ble publisert i Fett nr 3 i 2011.

Kilder:
www.kk.no, 16.02.11
www.minmote.no, 17.02.11
www.henne.no, 16.02.11
www.nrk.no, 16.02.11
www.flingaflinga.com
Dagsavisen, 18.02.10
Dagbladet, 08.03.11
Dagbladet, 04.09.11
Adresseavisen, 18.09.10

Share This