Dette er historien om Sakine Cansız, en av foregangskvinnene i den kurdiske frigjøringsbevegelsen

Av: Seher Aydar

Denne teksten ble først publisert i Fett 2/2017, som hadde tema Mobilisering og aktivisme. Bestille bladet i vår nettbutikk.

Den 9. januar 2013 ble tre kurdiske kvinneaktivister drept i Paris. De tre var Sakine Cansız (55), Fidan Doğan (30) og Leyla Şaylemez (24). Sakine Cansız var en av grunnleggerne av PKK, Kurdistans arbeiderparti.  Fidan Doğan var Kurdistans Nasjonale Kongress’ (KNK) representant i Paris, en erfaren diplomat og tydelig stemme for kurdernes rettigheter. Leyla Şaylemez var aktiv i den kurdiske ungdomsbevegelsen. Drapene utgjorde slik et angrep på tre generasjoner kurdiske kvinneaktivister. Rettssaken skulle begynne i januar 2017, men i desember døde den pågrepne i saken, Ömer Güney, plutselig i fengselet. Påtalemyndigheten mente at drapene var utført på oppdrag for tyrkisk etterretning.[i]

Mange har hørt om de kurdiske kvinnene som har stått fremst på barrikadene mot fascistiske organisasjoner og undertrykkende stater. Ikke like mange vet hva disse kvinnene vil, eller hvordan de var i stand til å bygge en så godt organisert og sterk bevegelse. Flere tiår med organisering, skolering og kamp ligger bak. En av de helt sentrale skikkelsene som bygde denne bevegelsen var Sakine Cansız.

Sakine Cansiz
Foto: AFP/NTB SCANPIX

Kvinne og kolonialisert

For å forstå hva som formet Sakine Cansız, kan vi begynne med å se på hvor hun kom fra og forholdene hun vokste opp i. Hun ble født i 1958 i Dersim. En by som hadde opplevd en massakre utført av den tyrkiske staten tyve år tidligere, men som også hadde vært arnested for opprør tidligere. Til grunn lå en omfattende assimileringspolitikk satt i gang på tredvetallet, der kurdisk språk, historie og kultur skulle viskes ut til fordel for det tyrkiske. I 1938 ble rundt 15.000 mennesker i Dersim massakrert av myndighetene; bare få år etter at byens navn var blitt endret til det tyrkiske Tunceli. Flertallet av befolkningen i Dersim var alevitter, en religiøs minoritet som også har vært utsatt for forfølgelse i Tyrkia. Massakren føyer seg til listen over mange som er begått av den tyrkiske staten i kurdiske områder.

Sakine Cansız var et barn av overlevende fra slike massakrer, og i likhet med andre barn i regionen vokste hun opp i en tid som var preget av militarisering. Politisk motstand og uttrykk for kurdernes rettigheter var forbudt, morsmålet og identiteten var kriminalisert. Alt dette påvirket Sakine Cansız. Som kvinne og kolonialisert ble det å bli kjent med seg selv og sin historie en frigjørende aktivitet. Hun begynte tidlig å sette spørsmålstegn ved samfunnet hun levde i, og forsøkte å finne en retning for sitt engasjement. På denne måten ble hun kjent med Kurdistans frigjøringsbevegelse.

Etableringen av PKK

1970-tallet skulle bli starten på en ny epoke, både for kurdere og for kvinner. Tidligere hadde forsøk på å bygge opp bevegelser og organisasjoner i regionen blitt slått hardt ned på. Nå begynte ungdommene som hadde prøvd å organisere seg for kurdisk frigjøring å bygge en ny organisasjon som ikke lot seg knekke: PKK, Kurdistans arbeiderparti. Til tross for tusenvis av fengslinger og drap fortsatte bevegelsen å vokse. I dag ser mange på nettopp denne bevegelsen som håpet for regionen.

PKK ble stiftet i 1978, og 20 år gamle Sakine Cansız var en av grunnleggerne. Hun forble i bevegelsen frem til sin død, og viet livet sitt til å bygge et fritt samfunn, ett der kvinner ikke skulle bli sett på som noens ære eller eiendom. I PKK tok kvinnene plass i det ideologiske skoleringsarbeidet, til tross for press fra både staten og familien. Kvinnene skapte forandring og bevegelse ved å organisere seg, og fikk på den måten igjennom store samfunnsendringer.

Kurdernes politiske kamp har vært kriminalisert i Tyrkia og dette har ført til at medlemskap eller støtte til PKK har vært forbudt. Bare to år etter stiftelsen av PKK ble Sakine Cansız pågrepet på grunn av sin politiske aktivitet, sammen med flere andre. Dette er en brutal periode i Tyrkias historie. Torturen som finner sted i fengslene, særlig i det beryktede Diyarbakir fengsel der Sakine satt, har blitt beskrevet som en av verdenshistoriens mest brutale.

Fengsel som kamparena

I fengsel ble de politiske fangene utsatt for grov tortur og voldsbruk. Staten brukte hensynsløse metoder som et middel for å få dem til å overgi seg. Mange av de politiske fangene fortsatte imidlertid å organisere seg i fengselet, blant annet gjennom ideologisk skolering og ved å organisere sultestreiker. Sakine Cansız representerte kvinnene i fengselsmotstanden. Fanger fra den tiden forteller blant annet om hvordan hun spyttet i ansiktet på mannen som torturerte henne. Hennes og resten av fangenes motstand har fått en viktig symbolsk plass i kurdisk historie. Mazlum Dogan, som også satt (og døde) i Diyarbakir-fengselet, har fått æren for slagordet «Berwxedan jiyane» – å gjøre motstand er livet. Det ble livsfilosofien fangene levde etter.

De fengslede klarte seg gjennom perioden fordi de var organiserte og delte et felles mål. Kvinnene i fengsel spilte også en viktig rolle for bevisstgjøringen av andre kvinner. Kampene og motstanden i og utenfor fengselet førte til at også kvinner «kom seg ut av huset», ble sosialisert og politisert.

Det skulle ta 12 år før Sakine Cansız ble sluppet ut av fengselet. Noen år senere reiste hun til de kurdiske fjellområdene sammen med PKK-geriljaen, og møtte der hundrevis av kvinner som hadde sluttet seg til bevegelsen. Kvinnebevegelsen hadde blitt større, og en særegen kvinneorganisering begynte på starten av 90-tallet. Sakine deltok på den første nasjonale kongressen der hun også ble valgt inn i ledelsen til kvinneorganisasjonen. Siden da har stadig flere partier, organisasjoner og forsvarsenheter bestående kun av kvinner blitt etablert.

Kvinnefrigjøring er helt grunnleggende i den kurdiske frigjøringsbevegelsen. Abdullah Öcalan, lederen i PKK, har uttalt at «Et samfunn kan ikke bli fritt med mindre kvinner er frie». Den kurdiske frigjøringen handler om å kjempe mot undertrykkende strukturer, og å bygge et nytt samfunn med kvinnefrigjøring, likestilling, økologi og deltakende demokrati som viktige prinsipper. PKK vil ikke bare kjempe mot kolonialisme, men også mot føydale og undertrykkende strukturer internt. Kvinner tok tydelig plass i denne kampen helt fra starten av – ikke bare for å motstå kolonialisme, men også for å kreve frihet som kvinner.

Livet som kamp

Sakine Cansız, som også var kjent som Sara, har skrevet en selvbiografi med tittelen Hele mitt liv var en kamp. Det er en treffende beskrivelse. Fra tidlig ungdomstid da hun ble politisk aktiv, gjennom fengselstiden, tiden i geriljaen og sin senere aktivisme i Europa, var kampen det viktigste i hennes liv. Sakine Cansiz organiserte kvinner uansett hvor hun dro. Da hun jobbet på fabrikk som ung var hun med å organisere arbeiderne og deltok i en streik, som resulterte i at hun ble fengslet for første gang.

Kvinnene organiserte egne partier, organisasjoner og forsvar, og inntok ledende roller i frigjøringsbevegelsen. De ville ikke tilpasse seg mannsstrukturene, de ville finne nye måter å organisere seg på. I dag er frigjøringsbevegelsen organisert, fra nabolagsråd til partiledelsen, ut fra et prinsipp om delt lederskap som handler om at det skal være en kvinne og en mann i alle ledende posisjoner. Utover å gi kvinner og menn lik myndighet, har konseptet til hensikt å desentralisere makt og forhindre monopolisering. Kvinnebevegelsen er selvstendig organisert, både sosialt og politisk. Disse prinsippene er etablert for å garantere kvinners representasjon, øke sosial og politisk mobilisering og samfunnets bevissthet.

Inspirert av disse prinsippene har selvstyret Rojava i Nord-Syria innført delt lederskap, kvinnelige forsvarsenheter, kvinneakademier og -kooperativer. Kvinnebevegelsen er autonomt organisert i alle samfunnslag, selv om de er midt i en krig. Kjønnsbasert diskriminering, tvangsekteskap, vold i hjemmet og polygami har blitt kriminalisert. Likestilling blir vedtatt ved lov, og arbeidet med kvinnefrigjøring er grunnleggende i byggingen av et nytt samfunn.

Flere kvinner i Rojava har sagt at de vil bekjempe Daesh (IS) ved å sikre frigjøringen av kvinner i Midtøsten. Nå leder en kurdisk feminist offensiven mot Raqqa, IS’ hovedkvarter i Syria.[ii]* Det er kvinner som redder kvinner, og organiserer dem til å forsvare seg selv. Det er ikke kun kurdiske kvinner som organiserer seg, i Rojava har arabiske, assyriske og andre kvinner sluttet seg til. Som en aktivist sa: «Vi banker ikke på folks dør og forteller dem at de tar feil, i stedet prøver vi å forklare for dem at de kan organisere seg og gi dem midler til å bestemme over sine egne liv».

Kvinner som kjemper for frihet blir fortsatt myrdet av tyrkiske styrker. De siste årene har flere brutale angrep, tortur og vold blitt gjennomført mot den kurdiske befolkningen.[iii] Kvinneorganisasjoner som KJA (Free Women’s Congress) og JINHA Women’s News Agency, som er et nyhetsbyrå kun bestående av kvinner, har blitt stengt og kvinneaktivister blir igjen fengslet. Blant de fengslede er Gulten Kisanak, som satt i Diyarbakir-fengselet sammen med Sakine Cansız: Høsten 2016 ble hun arrestert, anklaget for å ha utrykket støtte til PKK. Kisanak skrev historie i 2014 da hun ble ordfører i den samme byen som hun hadde blitt fengslet og torturert i, som byens første kvinnelige ordfører.

Organisering skaper motstand

Kvinners og de okkupertes historie har blitt skrevet av deres undertrykkere, eller forsøkt fortiet og usynliggjort. Derfor bør vi løfte fram kvinnekampen i Midtøsten. Vi kan ikke godta at kvinnene i Midtøsten kun skal bli snakket om når de trenger å «reddes».

Livet til Sakine Cansız gir oss en viktig lærdom: Felles organisering skaper motstand. Individualisering tjener kun kapitalisme og patriarkatet. Kapitalismen forsøker å individualisere oss, men om vi organiserer oss kan vi være en kraft mot patriarkatet.

Sakine Cansız’ historie er ikke over. Tusener fortsetter kampen. Det er nemlig det som er forskjellen mellom organisert kvinnekamp og individualistisk selvrealisering. Organisert kvinnekamp skaper et fellesskap, der nye kommer stadig til og finner sin plass i kampen.

Et kjent slagord på kurdisk lyder slik; Jin, Jiyan, Azadi – Kvinne, Livet, Frihet!

Det blir ingen frihet uten kvinnefrigjøring.


[i] «Tyrkisk mann tiltalt for drap på tre PKK-aktivister i Paris», Klassekampen 14.10.2015. (©NTB) 

[ii] Den kurdiske feministen som leder offensiven mot Raqqa heter Rojda Felat, og kan leses mer om på nett: «Revolutionary Kurdish feminist leads assault on Raqqa», Tom Coghlan, www.thetimes.co.uk, 27.05.2016. «Assault on Raqqa to last months, says Kurdish commander», www.thenationa.ae, 01.04.2017

[iii] «Report on the human rights situation in South-East Turkey, July 2015 to December2016», Office of the United Nations High Commissioner for Human Rights, februar 2017. Tilgjengelig her: http://www.ohchr.org/Documents/Countries/TR/OHCHR_South-East_TurkeyReport_10March2017.pdf#sthash.c6fifoZ6.dpuf

—————-

* Red. anm: Denne teksten ble opprinnelig publisert i Fett #2 2017 som hadde tema MOBILISERING.

Share This