– Alle våre sannheter er viktige!

–  Hvis man snakker om rasisme og islamofobi får man ikke samme spalteplass som når man snakker om utfordringer i innvandrermiljøer, sier Nora Mehsen, leder i Skeiv Verden. Hun bekymrer seg for medias favorisering av ensidige perspektiver.

Fra Fett 1/2017

Hun er en uredd stemme i samfunnsdebatten, og kritiserer urett uansett hvem som utøver den. Nora Mehsen er skribent, styreleder i Skeiv Verden og mye mer. Hun har vært åpen i media om det å være muslim og lesbisk, og lar ikke andre mennesker påføre henne skam på grunn av hvem hun er. Men hva skammer Nora Mehsen seg over?

– Det er alltid noen som mener jeg bør skamme meg fordi jeg er lesbisk, fordi jeg er muslim eller fordi jeg ikke er muslim på riktig måte siden jeg for eksempel selv bestemmer når jeg vil gå med hodeplagg. Det er mange som mener at jeg må velge det ene eller det andre. Jeg føler meg mektig når jeg har på hodeplagg, og det er rart at noe som gir meg så mye makt kan få andre til å se på meg som maktesløs og undertrykt. Skamfølelse er ikke alltid negativt, og det kan være med på å regulere atferd i samfunnet vi lever i. Samtidig er det mange ting som man ikke skal skamme seg over, og den kjipe skammen er den som man påfører andre ved å blande seg inn i deres liv og prøve å regulere andre mennesker uten at det er grunnlag for det.

På spørsmålet om hva vi som samfunn burde skamme oss over trekker Mehsen frem deler av innvandringspolitikken, og andre politiske saker som hun mener både er usosiale og usolidariske. Engasjementet er tydelig, og Mehsen har de siste årene markert seg som en uredd debattant og aktivist. Hun har blant annet vært åpen om utfordringene rundt det å være knyttet til flere identiteter, og på spørsmålet om hvilken skam det er som rammer hardest forteller hun  at det er krysningspunktene mellom ulike typer skam som er mest vanskelig.

– Fordi jeg er kvinne, lesbisk, muslim og har innvandrerbakgrunn, funker alle disse mekanismene samtidig. Hvis jeg uttaler meg om noe blir jeg ofte kritisert på grunn av den jeg er, og ikke det jeg sier. Det er et demokratisk problem. Når man åpner kjeften, eller gjør seg til en offentlig person gjør man seg sårbar for hets og kritikk. Det finnes mange allierte også, men ikke alle klarer å stå i det hatet som de vet vil komme. Det gir mange et dilemma: Skal de snakke sant, og stå i hatet og kjærligheten som kommer, eller skal de tie?

– Hva vil du si til de som leser dette, og som tenker at de ikke orker å stå i hatet?

– Jeg forstår det, og man kan ikke forvente at alle skal gjøre det. Man må selv bestemme om det er en pris man er villig til å betale, eller om man vil bruke pengene sine et annet sted, for å si det sånn.

– Blir man herdet?

– Jeg vil si at jeg er ganske herdet, fordi jeg vet hva som er sant. Jeg har aldri tvilt på meg selv, eller hvem jeg er og hva som er rett når det kommer til mange av de tingene jeg blir kritisert for.

Til tross for at hun er herdet, er det ikke all kritikk Mehsen gidder å forholde seg til, og ved særlig hatefulle og krenkende ytringer oppfordrer hun til å anmelde.

– Kritikk som ikke er konstruktiv, gidder jeg som regel ikke å bruke tid på. Hvis man diskuterer sak er det noe annet. Da kan man være veldig uenig, om for eksempel hodeplagg, og da kan man diskutere det Men hat gidder jeg ikke. Hvis det kun er én sannhet som skal gjelde, har man ikke noe  konstruktivt utgangspunkt for en samtale.

Begrepene skam og ære henger ofte tett sammen, og i mange kulturer er det jentene som bærer familien sin ære ved å være dydige og lydige. Denne æren skal ofte forsvares for enhver pris. For Mehsen er ikke æresbegrepet noe hun har måttet forholde seg til i noen stor grad i oppveksten.

– Jeg har nok kjent mer på rasisme og islamofobi i min oppvekst, enn på problemer fra personer med innvandrerbakgrunn eller familie.

– Du har i andre intervjuer snakket om hvordan du som yngre «gjorde alt for å bli akseptert som ’norsk’». Var det opplevde utenforskapet noe du skammet deg over?

– Jeg har ikke brukt ordet skam om å ikke passe inn, men vi legger nok samme mening i det. Jeg forstod raskt at det å være brun ikke var noe kult, i en hvit homogen bygd. I tillegg skjønte jeg at jeg måtte passe meg for ikke å bli assosiert med «de andre folkene». «De andre» var de på asylmottaket, og «alle» på skolen var enige om at de var ekle og luktet vondt, og at man ikke måtte snakke med dem. Det er veldig ubehagelig i retrospekt å tenke på at jeg har vært med å produsere hat og fordommer, egentlig mot folk som meg selv, for å få innpass og være norsk på «riktig» måte.

Selv om Mehsen kan minnes en barndom hvor hun strevde for å passe inn, ser hun i dag på det som var hennes største svakheter som sin største styrke. Vendepunktet var da hun ble sammen med ei jente som henne selv, med innvandrerbakgrunn, og så hvordan hun manøvrerte og feiret det aspektet ved seg selv.

– Det var veldig inspirerende og samtidig konfronterende. Jeg forstod at jeg hadde undertrykt en viktig del av meg selv. Jeg er jo veldig annerledes i dag, og forstår at jeg ikke trenger å skamme meg over den jeg er. I stedet må man feire den man er! Den man er er et arbeid man hele tiden må jobbe med, og man må hele tiden bli mer seg selv, uansett hvor klisje det høres ut. Jeg prøver alltid å bli en bedre versjon av meg selv, og blir nok aldri ferdig med den prosessen.

 

Tekst: Nancy Herz

Gjesteredaktør i Fett 1/2017

Foto: Marius Viken

Fotoredaktør i Fett

www.mariusviken.com/

Som et av mange utløp for sitt brennende engasjement er Mehsen styreleder i Skeiv Verden, hvor kampen mot diskriminering er i hovedfokus. Målgruppen er skeive med innvandrerbakgrunn, og i organisasjonen arbeider blant annet mot diskriminering som oppleves på grunn av at man har innvandrerbakgrunn, på grunn av at man er skeiv, og på grunn av at man både er skeiv og har innvandrerbakgrunn.

– Det finnes folk vi møter som er utsatt for tvangsekteskap, som har blitt voldtatt og blitt brukt som sexslaver, og mange ekstreme historier. Samtidig finnes det mange former diskriminering, som at folk som prøver å gå på et skeivt utested kan bli fortalt at «du er ikke homo, du kan ikke komme inn her» fordi de har en annen hudfarge.  Det samme kan gjelde hvis du er på skeive datingsider- og apper, hvor det kan stå «NO BLACKS, LATINOS OR ARABS» på profilene til folk. Det finnes en del seksualisert rasisme, noe flere av oss møter på. Det er noe vi prøver å bevisstgjøre folk om,  både minoritetsmiljøer og majoritetsmiljøer på.

– Vi er en innvandrerorganisasjon og en skeiv organisasjon, og det betyr at vi får innpass på en del arenaer. Vi møter jo mange ulike folk og miljøer, og utfordrer andre innvandrerorganisasjoner til å bli mer inkluderende når det kommer til skeive. Og så jobber vi med skeive miljøer for å gjøre de mer inkluderende mot folk med innvandrerbakgrunn.

– I Fett 3/2016 skrev du, i forbindelse med burkinidebatten: «Misogynistisk islamofobi har i dag inntatt en selvskreven plass i den politiske samtalen i Vesten.» Hva mener du med misogynistisk islamofobi? Hvordan kommer den til syne?

– Det handler om krysningspunktet mellom to eller flere ulike mekanismer. Hvis man er kvinne og muslim, og har innvandrerbakgrunn i tillegg, så er ideen om den muslimske undertrykte kvinnen så dominerende at det er lett å utnytte. Det betyr ikke at det ikke finnes undertrykte muslimske kvinner, men at narrativet lever sitt eget liv.. Å bli fortalt at et hodeplagg alltid er undertrykkende, og at du må ta av deg hodeplagget for å bli frigjort, er veldig problematisk. En annen type krav er at du må hate islam for å være frigjort.

–  For meg er kampen mot islamofobi, rasisme, homofobi, tranfobi og kvinneforakt parallelle kamper. Skulle jeg bare kjempet mot utfordringer i minoritetsmiljøer ville det vært et lite givende prosjekt, fordi jeg og flere med meg opplever utfordringer i flere miljøer enn innvandrermiljøer. Det jeg personlig føler meg mest truet av er ikke andre mennesker med innvandrerbakgrunn, men mennesker som er rasistiske, islamofobe og innvandringsfiendtlige. Jeg tror vi må snakke om begge deler, for ikke å fore det hatet som finnes og bli utnyttet av folk med andre og motstridende agendaer.

På spørsmålet om hva som kan gjøres for å utfordre de som bruker våre kamper til sin agenda, har Mehsen en klar løsning: Å snakke om utfordringer som anerkjenner kompleksitet og nyanser, og dermed frata ytterpunktene sitt arsenal.

– Hvis man bare snakker om det ene vil det være lettere å bli angrepet for det. Å sette ord på utfordringer uten å oppfordre til ensidig tenking er mer effektivt. Vi må være mer nyanserte, og tenke på flere kamper som integrerte.

– Du har snakket om å synliggjøre konsekvensene av visse narrativer. Har norske mediers fokus på skam og sosial kontroll i minoritetsmiljøer noen pris, og hvem betaler prisen?

– Jeg syns det er veldig bra at vi snakker om reelle problemer som folk har i sine liv, og syns ikke at folk skal slutte med det. Men jeg er bekymret over favoriseringer av ett perspektiv blant enkelte medier og politikere, som ofte gjør at utfordringer blir fremstilt på en unyansert og unøyaktig måte. Hvis man snakker om rasisme og islamofobi får man ikke samme spalteplass som når man snakker om utfordringer i innvandrermiljøer. Det er synd, for det er viktig å få frem alle disse utfordringene, ikke kun et utvalg av dem.

– Samtidig opplever framstående minoritetskvinner å bli mistenkeliggjort når de konfronterer ukultur og deler erfaringer i offentligheten. Er det en fare for at man, ved å være kritisk til diskursen rundt minoritetskvinner, kan komme i skade for å mistenkeliggjøre allerede utsatte stemmer og individer?

– Jeg synes det er veldig viktig at man snakker og setter ord på utfordringer som man opplever og som man ser, og det trenger ikke å være ens egne opplevelser heller. Men man kan ikke kontrollere hvor ens historie blir plassert, hvordan den blir brukt og hva slags større narrativ den inngår i. Det er mange som utnytter våre stemmer. Det er en form for kommersialisering av våre historier, hvor de blir tatt og brukt i ulike agendaer, som også kan stride imot våre egne intensjoner.

– Man kan ikke ha monopol på sannhet. Det er viktig å nyansere, og få frem mangfoldet av viktige historier, både de som handler om utfordringer og de som er positive. Hvordan for eksempel jeg som skeiv muslim har blitt tatt godt i mot av familien min og ikke har opplevd undertrykking, vold eller tvangsekteskap, er også sant. Alle sannhetene våre er viktige, og man må ikke favorisere enkelte former for lidelse.

Det er viktig å nyansere, fortelle andre og gode historier. Hvordan for eksempel jeg som skeiv muslim er blitt tatt godt i mot av familien min og ikke har opplevd undertrykking eller vold eller tvangsekteskap, er også sant.

Nora Mehsen

Leder av Skeiv Verden

Share This