Tekst: Ida Bergstrøm

Den internasjonale mannsdagen finnes faktisk. Datoen er 19. november, og Daniel Getz har tatt initiativ til en norsk markering av dagen.

  • Navn: Daniel Paul Getz
  • Alder: 29
  • Gjør: Jobber med enslige mindreårige og flyktninger i Oslo kommune
  • Aktuell med: Organiserer markering av den internasjonale mannsdagen i Oslo, lørdag 19. november på Litteraturhuset


Hvordan kom du på at du skulle gjøre dette?

Jeg bestemte meg etter å ha lest en forumpost den 9. mars i år, fra en mann som søyt og klagde over kvinnedagen, og spurte hvorfor vi ikke har en mannsdag. Jeg svarte at et kjapt googlesøk viser at en sånn dag faktisk finnes, det er bare ingen som gidder å arrangere den. Så bestemte jeg at jeg skulle gjøre det. Jeg er lei av menn som bare sutrer og ikke gjør noe.

Hva er egentlig den internasjonale mannsdagen?

Man har faktisk snakket om en sånn dag siden 60-tallet, og på 90-tallet ble en slags markering arrangert i februar, blant annet i USA. Dagen vi markerer, 19. november, ble første gang markert på Trinidad and Tobago i 1999 og har etablert seg som den internasjonale mannsdagen.

Initiativet kommer fra menn som ville ha en markering med fokus på menns helseutfordringer og andre sosiale utfordringer, alt fra prostata- og testikkelkreft til vold og kriminalitet. De jeg har vært i kontakt med som står bak denne dagen virker veldig fokusert på at dette ikke skal være en bitter menn versus kvinner dag, men en dag som handler om at menn som kjønn har utfordringer som menn må anerkjenne.

Dette er ikke en offisielt anerkjent dag, verken av FN eller norske myndigheter. Hva tenker du om det?

At det er så nytt enda at man kanskje har lyst til å vente litt, arrangere det ett år eller to til man får inntrykk av at dette er noe seriøst. I Norge har det vært noen ymse markeringer av en mannsdag, men jeg tror de mer har vært protestmarsjer for farskap, ikke så mye sånn «la oss sitte ned og finne ut hvordan vi kan få menn til å kjenne på testiklene sine og snakke komfortabelt med kompisen sin».

På sikt tror jeg den internasjonale mannsdagen vil bli anerkjent. Det er en amerikaner som jobber aktivt med å få den anerkjent av FN, og den markeres nå i over 50 land.

Hvorfor trenger vi en sånn dag?

Fordi menn kan løse menns utfordringer. Menn slår ned menn, havner i fengsel for all mulig slags kriminalitet, og vi har sosiale og helsemessige utfordringer. Jeg tror det er lettere for menn å snakke med andre menn om det. Vi må også åpne opp for at man kan ta opp sånne spørsmål uten å bli sett på som svak og ikke-macho.

Jeg håper at en sånn dag kan bidra til litt mer dialog, i hvert fall en gang i året. At man på guttevorspielet eller når man sitter og spiller playstation kan spørre «hvordan snakker du med dama di», eller «hva kan man gjøre for å oppdage at man har fått testikkelkreft».

Hva slags innehold får årets dag?

Temaet for dagen bestemmes sentralt og er det samme over hele verden. I år er fokus oppvekstvillkår for unge gutter. Programmet er ikke klart enda, men det blir en rekke foredrag, og debatter. Jeg har en provisorisk nettside oppe, nimd.no (Norges Internasjonale MannsDag), men det kommer snart en mer proff side som broren min lager for meg.

Hvem betaler for kalaset?

Jeg har søkt midler, men ikke fått noe så langt. Jeg jobber som frivillig telefonvakt for Reform – resurssenter for menn noen ganger i måneden og de skal hjelpe meg med søknadsskriving. Broren min jobber også gratis for meg, med nettsider og annet. Lokalet og annonsering betaler jeg foreløpig av egen lomme.

Hva er den mannlige kjønnslikestillingskampens hovedsaker, i følge deg?

At menn blir bevisst at de er et kjønn. Og at menn begynner å snakke om menns problemer.

Hvorfor er det så vanskelig å engasjere menn i kjønnslikestillingskampen?

Menn tenker vel generelt at kjønnskamp er kvinnekamp. Likestilling handler om kvinner. Folk som tar opp likelønn og like rettigheter oppfattes som sutrete og sytete i Norge. Og det er i hvert fall ikke mandig å være opptatt av sånt.

En del menn er ganske sinte på feminister og retter sin kamp mot dem.

Det er vel en del kvinner som også er ganske sinte på feministene? Jeg tenker at det kanskje har noe å gjøre med hvem som får plass i media under merkelappen «feminist».

Kjønnsideologi var viktig også for terroristen Anders Behring Breivik. I manifestet sitt skriver han at den europeiske kulturen har blitt feminisert og at hvite, europeiske, kristne heteroseksuelle menn er de mest verdifulle. Han skriver at han vil gjeninnføre patriarkatet og at kvinner skal ta vare på hjem og familie, og ikke inneha innflytelsesrike stillinger. Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen kaller det en mannlig ideologi i et intervju i VG. Hva tenker du om det?

For det første tenker jeg at denne mannen er rimelig koko. Det er en person som det har klikka fullstendig for.

Men man lurer jo på hvorfor det alltid er menn som klikker så veldig og handler på den måten han gjorde. Hvorfor velger menn så ofte vold som en løsning? Ikke alle menn altså, men noen menn. Det er et vanskelig spørsmål, og vi vet absolutt ikke nok om dette.

Hva er det som gjør at menn tenker det er ok å slå ned motspilleren sin på banen? Jeg vet ikke om det er vanlig i kvinneidrett, men jeg syns det skjer støtt og stadig i den mannlige. Man tenker at man skal være mann på den måten man ser det i en western film. Jeg tror rett og slett en del blir forvirra og i stedet for å bare være seg selv, så prøver man å være et ideal som man får prenta inn via media at sånn skal du være. Du skal ha sånn og sånn diameter rundt bicepsen, men du må også gråte når du ser film. Det er vel en del menn som føler seg truet, som ikke finner plassen sin.

Men er det ikke litt reaksjonært med mannskamp og kvinnekamp, handler det ikke nå om kjønnskamp, kombinert med andre faktorer som klasse, etnisitet, seksuell orientering, alder osv?

Jeg tror det er fint med en mannsdag og en kvinnedag så man kan fokusere på problemer som er kjønnsspesifike. Så er det jo klart at oppvekstvillkårene til gutter i Norge er noe annet enn gutter i India. Eller gutter i Groruddalen og gutter på Bygdøy. Også er det vel på tide at man får en felles plattform på en del sosiale forhold. Det handler jo til syvende og sist om at folk ikke skal slå hverandre, punktum. Ikke bare at menn ikke skal slå kvinner.

Finnes det en mannskamp i Norge?

Nei. Men det finnes en slags pappakamp. Det er noen sinte og frustrerte menn der ute, men de organiserer seg ikke. Jeg er ikke sikker på hvordan det ville bli mottatt heller. Fedreaksjonene virker ofte like sinte på eksen sin, og på feminister, som de er på alt annet. Det er blant annet også derfor jeg er glad for at temaet for årets mannsdag er oppvekstvillkår, så vi forhåpentligvis styrer unna de som vil bruke en sånn dag til å klage på kvinner. Dette handler om unge gutter og barn. Hvordan skal vi rekruttere flere menn til barnehagen for eksempel. Nå kan jeg bare snakke ut i fra meg selv, men jeg ville syntes det var kult med en kar i barnehagen da jeg var liten. Som barn identifiserer man seg mye med kjønn, det har jeg også sett klart og tydelig når jeg har jobbet på fritidsklubber. Gutta lekeslåss ikke med de kvinnelig ansatte, de lekeslåss med meg. Og de klemmer ikke på hverandre, de lekeslåss, det er den fysiske kontakten de får. Også er det viktig å ikke være homo. I det siste har det blitt mer og mer populært å slenge på ’no homo’ hvis man sier noe som liksom kan oppfattes som homo. Sånt skal vi snakke om på mannsdagen!

Hvordan er det å være mann i Norge i dag?

Det er jo utrolig fint å være mann i dette landet. Du kan jobbe med nesten hva du vil. Du får kanskje litt pes hvis du som meg velger å kjøre ikke-macho bil. Men who cares! I hvert fall for meg er det godt å være mann i Norge.

Hvordan er det å være mann i Norge i dag med annen opprinnelse enn hvit etnisk norsk?

Da jeg vokste opp i Trondheim merket ikke jeg noen forskjell. Det var nesten ingen innvandring, og jeg tror jeg var den eneste på skolen min som hadde annen hudfarge enn hvit, fordi faren min er fra Nigeria. Jeg har hatt det veldig behagelig. I voksen alder har jeg kanskje blitt mer oppmerksom på noen anmerkninger i forhold til hudfarge. De er ofte ikke vondt ment, men for eksempel kan jeg få høre at jeg ser ut som en basketballspiller. Altså, jeg er 1,76 – jeg ser ikke ut som en basketballspiller. Også har jeg merka at når du er singel mann og mørk på litt mindre steder enn Oslo så møter du jenter som liker deg fordi de liker mørke gutter. I Oslo er det mindre sånt. I den sektoren jeg jobber i er det fordel å være mann med krydder i blodet, så når jeg søker på jobb i offentlig sektor bruker jeg hele navnet mitt: Daniel Paul Ufuoma Okkenhaug Oniovo-kukor Getz. Jeg tror det gjør at jeg havner på intervju.

Hva kan vi gjøre for gutter fra sterkt patriarkalske hjem? Rapporter viser at de sliter med vanvittige krysspress der familien og samfunnet stiller krav som ikke er forenlige?

Menn må være rollemodeller for andre menn. Hvis det er områder der det er mer innvandrere med den typen bakgrunn så bør for eksempel fritidsklubben prøve å rekruttere folk med samme bakgrunn, men som har positive holdninger, som kan konkurrere med hjemmet.

Det er mye av målet mitt med denne dagen, at menn skjønner at de har påvirkningskraft på gutter. At man sier fra, tør det. Jeg har veldig tro på det med rollemodeller, nøkkelpersoner i lokalsamfunnet, at man får med dem på laget.

Hvordan påvirker stereotypier om menn og maskulinitet deg?

Jeg har jo gjort en del valg gjennom livet som ikke har vært typisk macho. Jeg har vært vegetarianer, har kjøpt bil, en Audi A2 som til og med fabrikanten mente var en konebil. Jeg har nekta militæret, blitt sosionom…ikke noe av dette er typisk macho. Jeg har vokst opp uten særlig deltakende far, med alenemor, men allikevel så har jeg blitt trygg på at det finnes mange måter å være mann på.

Hvem skal komme på mannsdagen?

Jeg håper at det kommer masse menn, som ikke bare jobber i helse- og sosialsektoren. Unge og gamle menn, alt fra fotballtrenere til bedriftsledere. Jeg håper det ikke blir en fagkonferanse for spesielt interesserte, men menn som er interesserte i hvordan barna deres, søskenbarn og barnebarn skal ha det i fremtiden.

Blir det med mannsdagen eller har du flere planer?

Det er vanskelig å engasjere menn i dette, så i utgangspunktet har jeg ikke tenkt mer enn å arrangere denne mannsdagen. Det er nok lettere å engasjere folk rundt en dag, når du ikke må gjøre noe annet enn å møte opp på en lørdag. Men møter jeg unge ålrighte menn, eller kvinner, som er gira på å finne på andre ting så er jeg med!

Share This