Den egyptisk-amerikanske journalisten Mona Eltahawy vil ha et oppgjør med kvinneforakt, undertrykkelse og seksuell trakassering i den arabiske verden. For å komme dit trengs en seksuell revolusjon, sier hun.

Mona Eltahawy bidro til å rette verdens oppmerksomhet mot seksuelle overgrep under den arabiske våren, da hun twitret om å ha blitt arrestert, befølt og trakassert av politimenn under demonstrasjonene i Kairo i 2011. Et halvt år etterpå skrev hun essayet ”Why do they hate us?”, en krass konfrontasjon med kvinnehat og undertrykkelse i den arabiske verden. Essayet skapte kontrovers og ble kritisert fra flere hold, men vekket samtidig gjenklang hos mange. I fjor ble Eltahawy tildelt den danske avisa Politikens Frihetspris for 2015. I den forbindelse møtte hun Fett for å snakke om sin nye bok, Jomfruhinner og hijab: Hvorfor Midtøsten trenger en seksuell revolusjon.

– Du har gitt ut en bok med tittelen Jomfruhinner og hijab: Hvorfor Midtøsten trenger en seksuell revolusjon. Hva er bakgrunnen for boka?

Det begynte med at jeg ville diskutere den formen for revolusjoner vi nylig har sett i Midtøsten og Nord-Afrika. Da tunisierne reiste seg mot diktatoren sin i 2010, delte kvinnene og mennene som tok til gatene anerkjennelsen av at staten undertrykker alle. Revolusjonen spredte seg som kjent over hele regionen. Mange av mennene vi tok til gatene med var imidlertid langt fra feminister eller forkjempere for kvinners rettigheter. Da vi kvinner begynte å dra hjem igjen, begynte vi også å lure på hvilket standpunkt mennene i våre liv hadde til kvinners rettigheter. Det mange av oss ble klar over var at det jeg kaller misogyniens triangel – staten, gata og hjemmet – undertrykker oss spesifikt, som kvinner. Med mindre vi kjemper mot alle diktatorene, de i staten, de på gata og de i hjemmet, kommer vi aldri til å bli frie. For et samfunn som undertrykker halve befolkningen sin vil aldri bli fritt.

Jeg skrev boken for å se på de ulike måtene kvinner blir undertrykt på innenfor dette triangelet, og for å etterlyse det jeg kaller den seksuelle og sosiale revolusjonen – som også er nødvendige for at den politiske revolusjonen ikke skal feile.

All dekningen av regionen akkurat nå fokuserer på det politiske nivået. Men når det kommer til politikken, sitter vi åpenbart fast. Det er svært deprimerende. Det gjelder militæret som kjemper mot islamister, sekter som kjemper mot andre sekter – og alt det handler egentlig om menn som kjemper mot andre menn. Det er som med stolleken – kom deg av stolen min – nei, du! Jeg styrter deg, du styrter meg, og så videre i det uendelige.

Uten den seksuelle og sosiale revolusjonen kommer vi ikke noe sted. Vi kjempet mot Mubarak i presidentpalasset, nå må vi kjempe mot Mubarakene i hjemmet og på soverommet. Til slutt må vi også kjempe mot Mubarakene i våre egne hoder.

– Det er vel den klassiske historien om revolusjoner – kvinner blir alltid fortalt at de må vente, for etter revolusjonen skal alt bli bra, det er ingen grunn til å kjempe spesifikt for kvinners rettigheter…

Ikke sant. Kvinner blir kalt egoistiske når de vil fokusere på kvinners rettigheter – når vi utgjør halvparten av samfunnet. Det er egoistisk å ikke fokusere på kvinners rettigheter! Men vi blir fortalt at vi er egoistiske, for fengslene er fulle av dissidenter, vi må få en slutt på tortur, fikse utdanningssystemet… Dette ordet vente, alltid vente, vente, vente… Martin Luther King Jr. pleide å si at folk som ber oss vente, egentlig ber oss om å forstå at det aldri kommer til å skje.

– Du er oppvokst i Egypt, flyttet til London som syvåring og til Saudi-Arabia da du var femten. Du har sagt at du da ble ”traumatisert inn i feminismen.” Hva legger du i det?

Jeg kommer fra en middelklassefamilie – ikke rike, ikke fattige – og jeg og søsknene mine ble oppdratt i en familie der foreldrene våre var veldig likestilte. Vi ble oppdratt som muslimer, og til å verdsette kunnskap og utdanning som de viktigste tingene i livet.

Så flyttet vi til Saudi-Arabia, og jeg møtte et veldig annerledes samfunn, og en veldig annerledes type islam. Det var en lærepenge i at det fantes mer enn én form for islam, og at den formen for islam de praktiserte i Saudi-Arabia åpenbart er spesielt undertrykkende for kvinner. Jeg kaller det kjønnsapartheid, sammenlignbart med hvordan Sør-Afrika praktiserte et rasemessig apartheid.

Jeg pleier å si at som kvinne i Saudi-Arabia går du enten fra forstanden, eller du blir feminist. I begynnelsen gikk jeg også litt fra forstanden. Jeg klarte ikke å håndtere denne situasjonen, som var så annerledes enn måten jeg var blitt oppdratt på. Når folk sier at dette kun handler om islam, sier jeg alltid at de tar feil – jeg ble jo altså selv oppdratt, i en muslimsk familie, til å tenke på moren og faren min som likestilte, og til at jenter og gutter er like mye verdt. Det handler om en giftig blanding av kultur og religion.  Med en gang vi kom til Saudi-Arabia innså jeg at noe var veldig galt, og det er det jeg mener når jeg sier at jeg ble traumatisert inn i ideen om feminisme, uten at jeg hadde et ord for det ennå.

Da jeg var 19 og gikk på universitetet, oppdaget jeg essays og bøker skrevet av feminister med den samme bakgrunnen som jeg: fra Midtøsten, muslimske kvinner som viste meg at det ikke må være sånn. Det var da jeg begynte å bruke merkelappen feminist.

– Vi må snakke litt om artikkelen som dannet utgangspunkt for boken din, med tittelen ”Why do they hate us”. Der beskriver du det du kaller den virkelige krigen mot kvinner i Midtøsten. Hva mente du med det – krigen mot kvinner?

Artikkelen var det første jeg skrev etter at jeg ble overfalt [under demonstrasjonene i Kairo i løpet av den arabiske våren], det første jeg skrev etter at jeg kunne ta av gipsen på armene mine. Da jeg ble overfalt fikk jeg brudd i begge armene, og ble også utsatt for seksuelle overgrep. Mens jeg gikk med gips kunne jeg bare skrive med to fingre, så dette var det første jeg skrev med bruk av alle ti fingrene. Jeg var sint, men sinnet mitt skyldtes ikke bare det som hadde skjedd med meg. Det var et sinne som hadde bygd seg opp over lengre tid, og som ble antent da jeg hørte om de såkalte ”jomfrutestene” kvinner hadde blitt utsatt for, altså kvinnelige revolusjonære.

Mindre enn en måned etter at Mubarak måtte oppgi sitt embete, begikk militærjuntaen som styrte landet seksuelle overgrep mot kvinner i form av såkalte ”jomfrutester”. Jeg skrev en spalte i The Guardian om dette like etterpå. Jeg så at kvinnene ikke ble trodd: Folk prøvde å diskreditere dem, de kalte dem løgnere; de ønsket å tro på militæret, og ville ikke tro på kvinnene.

Jeg mente helt ærlig at dette var så ille at vi trengte enda en revolusjon, bare for å si at du ikke kan gjøre dette mot kvinnene våre, men ingenting skjedde. Ingenting. Selv etter et par måneder, når en av kvinnene prøvde å saksøke militæret, ble militærlegen som gjorde dette frikjent. Dette var en stor lærepenge for meg, og fikk meg til å innse at det er triangelet jeg fortalte deg om – staten, gata, hjemmet – som undertrykker kvinner.  Det var staten som utførte disse overgrepene. Men mennene på gata og mennene i hjemmet er også besatt av jomfruelighet – det finnes også noen hjem som utsetter døtrene sine for jomfrutester. Militæret ville aldri ha gjort dette mot disse kvinnene uten at de visste at mannen i gata og hjemmet også ville akseptere det.

Jeg hadde over tid blitt mer og mer sint, fordi jeg fortsatte å høre om mobber som forgrep seg mot kvinner under revolusjonen. Og så ble jeg selv utsatt for et overgrep. Jeg tenkte: I disse revolusjonære tidene, hvis vi ikke endelig ser ærlig på hva som skjer med jenter og kvinner, når skal vi da gjøre det? Tidspunktet for å gjøre dette på er nå.

Jeg vet at essayet mitt var kontroversielt. Jeg fortalte redaktøren min at jeg ønsket å provosere så mange som mulig, for jeg er en stor fan av provokasjon. Jeg visste at det jeg gjorde var å utnytte det revolusjonære øyeblikket til å skyve fram det jeg mener er den aller viktigste agendaen i våre deler av verden, og det er feminisme og kvinnesak.

– Essayet lykkes utvilsomt i å provosere mange, og ble møtt med både hyllest og kritikk. Noe av kritikken mot artikkelen gikk på at du presenterte et for enkelt bilde av regionen; at du reduserte misogyni til et spørsmål om ”hat”, og at du til og med bidro til å videreføre orientalistiske stereotypier. Hva er ditt syn på denne kritikken, nå i ettertid? Gikk du for langt?

Overhodet ikke. Jeg gikk ikke langt nok! Det er derfor jeg skrev boken! Essayet var bare begynnelsen. Jeg ble kritisert for å generalisere og forenkle, men hvis jeg ønsket å forenkle eller skape stereotypier, hadde jeg vel bare valgt ut ett land og brukt det til å representere alle. Jeg kom med eksempler fra Saudi-Arabia, Jemen, Egypt, Marokko, mange forskjellige land. Landene har selvsagt sine lokale variasjoner og særegenheter, men fellestrekket for alle disse overgrepene mot kvinners rettigheter er at de finner sted i patriarkalske og kjønnssjåvinistiske samfunn.

Når det gjelder påstanden om at essayet var orientalistisk – det var den mest absurde. Jeg er egyptisk, og jeg er muslim. Hvis jeg ikke kan snakke om min del av verden, hvem kan? Hvis noen utenfor min del av verden skrev et slikt essay ville jeg tatt avstand fra det, fordi det ikke er deres rolle, det er min rolle. Jeg ble skapt i kulturen og religionen i denne delen av verden. Samtidig har jeg aldri påstått at bare min del av verden behandler kvinner på denne måten. Det handler om grader av undertrykkelse, og i min del av verden er kvinner undertrykte i svært alvorlig grad. Vi trenger en sammenhengende feministisk bevegelse, på grunn av denne giftige blandingen av religion og kultur som både forhindrer en åpen diskusjon rundt kvinners rettigheter, og forhindrer oss i å bekjempe mye av kjønnssjåvinismen.

– La oss vende tilbake til boken. Jeg er nysgjerrig på tittelen – jomfruhinner og hijab. Hvorfor valgte du akkurat disse to fenomenene, hva symboliserer de, og hva har de til felles?

Jeg føler, og dette er en stor kilde til frustrasjon hos meg, at muslimske kvinner blir redusert til det vi har på hodet og det vi har mellom bena. Og det er ikke bare vestlige stereotypier som reduserer oss til dette, vi blir redusert til dette av våre egne handlinger, på grunn av vår besettelse av tilsløring og vår besettelse av jomfruelighet. Jeg skrev denne boken for å kjempe mot denne reduksjonen, for å si at vi er mer enn slørene våre og jomfruhinnene våre. Igjen valgte jeg tittelen litt for å provosere, ved å velge disse to sterke symbolene, men det er symboler som ender opp med å kvele egyptiske kvinner – og ikke bare egyptiske kvinner, muslimske kvinner i hele regionen. Du er stuck, mellom det du har der oppe og det du har der nede.

– Du har skrevet at ”alle religioner er besatt av vaginaen min”

Ja. Og jeg ber dem holde seg unna vaginaen min med mindre jeg vil ha dem der!

Hvis du ser på kristendommen, jødedommen og islam, ser du at de alle er besatt av kvinners kropper og kvinners bluferdighet eller sømmelighet, i en eller annen form. Da jeg bodde i Jerusalem som korrespondent så jeg stadig ultraortodokse jødiske kvinner som dekket seg til på svært lignende måter som mange muslimske kvinner. Jeg har bodd i USA i 13 år, og ser kristenfundamentalister der – jeg kaller dem det kristne brorskap – som er besatt av det de kaller renhet, som også er knyttet til en sømmelighetskultur. I sørstatene blir mange unge jenter, tenåringsjenter, oppfordret til å gi et løfte til fedrene sine, i en formell seremoni, der de lover å forbli jomfruer fram til de blir gift. Alle disse tre abrahamittiske tradisjonene – og mange andre – er besatt av kvinners kropper, og særlig kvinners såkalte sømmelighet, og av å kontrollere kvinners seksualitet. Jeg mener selvsagt ikke at de er besatt av akkurat min vagina, men av kvinners vaginaer generelt sett…

– Selvfølgelig. Jeg synes det er interessant at du fokuserer på det du kaller behovet for en seksuell revolusjon – det norske forlaget har forresten oversatt ”sexual revolution” til ”kjønnsrevolusjon”?

Det er feil, jeg sier jo seksuell revolusjon!

– Ja, det er jo en viss forskjell der. Uansett finnes det åpenbart mange ulike måter å tilnærme seg likestilling mellom kjønnene på. Hvorfor mener du at kvinner i Midtøsten trenger akkurat en seksuell revolusjon?

Jeg insisterer på å snakke om sex, og særlig sex, og åpne uttrykk for seksualitet, fordi: Når du ser på ting som kjønnslemlestelse, er målet å kontrollere kvinners seksualitet. Når du ser på ting som jomfruhinner og jomfruelighet – de er besatt av kvinners evne til å uttrykke sin seksualitet, og det handler igjen om å kontrollere den. Når du ser på ”jomfruhinnerekonstruksjon”, som virkelig finner sted, og det er ikke et sjeldent fenomen, så handler det selvsagt igjen om å kunne presentere en kvinne som jomfru. Derfor er det veldig viktig for meg, som del av kampen for kvinnefrigjøring og likestilling, å si klart og tydelig at jeg, som en voksen kvinne, har rett til å ha sex med hvem jeg vil, når jeg vil. Innenfor eller utenfor et ekteskap, med en kvinne, en mann, eller hvem som helst.

Men for meg er det også viktig å bevege meg forbi dette paradigmet av sex og vold. Hvis vi bare snakker om overgrep og trakassering vil vi alltid skape en assosiasjon mellom sex og vold. Jeg vil snakke om de fornøyelige sidene ved sex, ikke bare de voldelige. Og det er da jeg sier at det er min rett, som en voksen kvinne, å føle begjær og ville ha sex, og at det er min rett å utøve min seksualitet på hvilken måte jeg vil. Igjen er det viktig for meg å si dette som en muslimsk kvinne, fra denne delen av verden. Det jeg gjør er ikke å ”etterligne Vesten”, som folk ofte anklager meg for å gjøre, men å ta tilbake en arv som en gang var vår. I boka gir jeg eksempler på dette, blant annet gjennom poesi skrevet av arabiske og muslimske kvinner fra det 12. til det 16. århundret.

Når jeg insisterer på å snakke om seksualitet, og min frie evne til å uttrykke den på hvilken som helst måte, knytter jeg det til denne arven. Sex er et av de største tabuene i denne delen av verden, og jeg mener at revolusjonens rolle blant annet er å bryte med denne typen tabu.

Tekst: Hedda Lingaas Fossum

Redaktør i Fett

– Hvis et nøkkelbegrep i boka er sex eller seksualitet, er et annet definitivt kvinnekroppen: Du skriver at kvinnekroppen er et ”åsted for dissens og provokasjon”, og slik jeg leser deg er ”kroppslig integritet” muligens det mest sentrale begrepet i din forståelse av likestilling. Hvorfor er kroppslig integritet så viktig?

Jenter blir lært, fra en veldig ung alder, at kroppene våre ikke er våre egne. Vi skjærer av nødvendige og helt friske deler av en jentes kjønnsorganer, for å kontrollere seksualiteten hennes og gi menn den makt som ligger i å eie en jomfru. Av samme grunn konstruerer vi falske kroppsdeler – disse jomfruhinnene som for det meste ikke engang eksisterer, og i så fall kun som den skjøreste av membraner – igjen som en del av å gi oss selv til menn. Jomfruhinnene våre tilhører ikke oss, de tilhører familiene våre. Alle og enhver har noe de skulle sagt når det gjelder hva vi gjør med jomfruhinnene våre – oss selv aller sist.

– De siste årene har det blitt mer og mer kjent at jomfruhinner stort sett faktisk ikke eksisterer, rent fysisk sett – og flere og flere anerkjenner ideen om jomfrudom som en sosial konstruksjon. ”Jomfruhinnerekonstruksjon” virker som en ganske god illustrasjon på dette?

Nettopp! Å gjenskape noe som aldri har eksistert – mens en jentes klitoris er en virkelig, ekte ting! Den eneste hensikten med en jentes klitoris er nytelse. Vi skjærer vekk noe hvis eneste hensikt er nytelse, og rekonstruerer denne mytiske membranen, alt for å kontrollere kvinners seksualitet. Et av mine mål, en av mine drømmer, med denne sosiale og seksuelle revolusjonen, er å gjøre ordet jomfrudom overflødig, og å gjøre ideen om en jomfruhinne overflødig.

Jomfrudom er ikke bare et undertrykkende begrep som tjener menns evne til å kontrollere kvinner, det blir også et ugyldig begrep når det kommer til mennesker hvis seksuelle orientering retter seg mot samme kjønn – eller transpersoner, eller alt som ikke faller innenfor det heteronormative spekteret av seksuelle uttrykksformer. Så vi må bli kvitt dette ordet jomfrudom; vi må stryke det fra ordbøkene! Jeg kunne faktisk tenke meg å opprette en mist-jomfrudommen-dag, sånn at det blir et foreldet begrep overalt: Vi hjelper deg med å miste jomfrudommen!

– Hehe. Det kunne jo også skapt litt kontrovers! Det slår meg også at konseptet om ”jomfrutester” er fullstendig paradoksalt. Vi vet at disse testene – i hvert fall dem utført på arresterte kvinner under demonstrasjonene i Egypt, mot deres vilje – involverte at leger stakk fingre opp i kvinners vaginaer. Hvis man tror på ideen om jomfrudom, vil ikke dette i seg selv ”ta” noens jomfrudom…? Litt som heksetestene der man enten fløt og var skyldig, eller var uskyldig men druknet som følge.

Dette er en del av alle paradoksene som oppstår på grunn av misogyni.  Jo mer misogynt et samfunn er, jo mer må det kontrollere kvinner gjennom ideer om renhet og sømmelighet. Men den seksuelle volden eksisterer side om side med disse kravene. Du er der ute og forgriper deg mot kvinners kroppslige integritet hver dag, berører henne uten at hun ønsker å bli berørt, uten hennes samtykke, og likevel pålegger du henne denne sømmeligheten og renheten – det er et paradoks her. Den samme staten som pålegger kvinner ”renhet” er den samme staten som krenker denne renheten, gjennom ting som jomfrutester. Misogyni er bygget på det ene paradokset etter det andre, og dens mål er å få menn til å føle at de kontrollerer kvinner. Noen ganger må den kontrollen skje gjennom løgner og paradokser, og gjennom ting som overhodet ikke gir mening. Og det må vi eksponere!

– For meg er det også gjennom disse paradoksene at misogyni avsløres som ideologi – det er bare innenfor en ideologi at virkeligheten må tilpasses ideene heller enn motsatt.

Absolutt. Og denne tilpasningen ender ofte opp med å skje gjennom lemlestelse. Det er da at en helt frisk, ulemlestet kropp bryter med misogyniens ideologi, slik for at å holde seg til ideologien, må du skjære av ting som ikke trenger å skjæres av, i misogyniens navn.

– La oss komme tilbake til seksuell trakassering. Du skriver at seksuell trakassering, framfor alt annet, tjener til å minne kvinner om at det offentlige rom er menns domene, og at kvinner er ment å på en eller annen måte være usynlige i offentligheten. Dette er et vanskelig spørsmål, men: Hvordan kan dette endre seg? Under den arabiske våren var kvinner svært aktive deltakere i protestene, som du har skrevet om. I hvilken grad var de i stand til å ”ta gata tilbake”, eller ta tilbake det offentlige rommet?

Vel, selv under protestene var dette en stor kamp. Gjennom lang tid har offentlige rom, i et land som Egypt, blitt mer og mer fiendtlig mot kvinner. Og kvinner fant en slags ventil for dette, og et alternativt offentlig rom, under protestene. Under protestene var de – ikke alltid, men i det store og hele – i stand til å skape et alternativt offentlig rom, et slags Utopia der menn og kvinner eksisterte som likeverdige, i den politiske revolusjonens navn. Fordi menn og kvinner sammen innså at staten undertrykte dem alle; ingen er frie under et diktatur, det finnes ingen ytrings- eller forsamlingsfrihet, osv. Når du snakker med folk som var på Tahrir i løpet av de 18 dagene, vil de fortelle deg at det var fantastisk. Jeg har aldri sett Egypt slik som dette. Vi sov i telt, ingen tok på meg, ingen trakasserte meg på noen som helst måte.

Men så – jo mer vellykkede protestene ble, desto mer begynte du å høre om disse mobbene som hadde begynt å angripe kvinner, og angrep dem på veldig systematiske måter.  Vi vet ikke hvor de kom fra, hvem som sendte dem, eller hvilken side de var på – det var bare mobber av menn, som siktet seg inn på kvinner i protestene, voldtok dem, rev av dem klærne, osv. Denne mobben ble det styggeste og mest aggressive uttrykket for overbevisningen om at kvinner måtte tvinges ut av det offentlige rom igjen, tilbake til hjemmet. Og jo mer kvinner ble politisk synlige på gata, jo mer ondskapsfulle ble mobbene.

Nå har regimet tvunget alle tilbake til hjemmene sine, fordi det har forbudt alle former for politisk protest. Men det var veldig interessant da disse angrepene skjedde: Angrepene ble utført mot kvinners kropper, og kvinners kropper er ofte stedfortredende slagmarker for menn. Da disse organiserte angrepene begynte, begynte alle de ulike politiske grupperingene – det vil si, menn i de ulike grupperingene – å anklage sine fiender for å være dem som sto bak dette. De brød seg ikke om at kvinner ble voldtatt og utsatt for seksuelle overgrep, de brød seg bare om å si – det er ikke oss. Til slutt ble det bare et slags spill mellom de politiske gruppene – menn som kjemper mot andre menn, med svært lite oppmerksomhet gitt til det som faktisk skjedde med kvinner og våre kropper.

– I Norge tok Fett i fjor initiativ til en kampanje på sosiale medier, #jegharopplevd, som satte fokus på seksuell trakassering som en delt opplevelse for mange kvinner. Så langt har hashtagen blitt brukt over 27.000 ganger. Blant lignende kampanjer finner vi #yesallwomen, der hensikten nettopp var å flytte fokuset til kvinners opplevelser.

Ja, og det er en påminnelse om at misogyni eksisterer overalt, men i ulik grad. Det virker som om folk tenker at dette er et problem ”der borte”, men selv her i Norge finner man fenomenet. Det er viktig for meg å knytte disse temaene sammen på et globalt nivå. Det siste jeg vil at folk skal tenke når de leser boken min er – herregud, så fælt det er der borte! Vi er så heldige som lever her! Uansett hvor jeg drar er det viktig for meg å påpeke at misogyni utgjør et spektrum. På T-banen i New York er det en kampanje som sier: På T-banen er seksuell trakassering fortsatt ulovlig. Det er en kampanje på metroen i Washington DC – et klart uttrykk for at seksuell trakassering på gata eksisterer i USA, det eksisterer overalt. Den eneste forskjellen i hvilken grad det skjer, og den lovmessige beskyttelsen vi som kvinner har når vi slåss mot det. Dere bor i den delen av verden der feminismen kanskje har oppnådd mest, men likevel finnes det menn der ute som føler seg berettiget til kvinners kropper.

– Når vi snakker om lover: I boken trekker du særlig frem de såkalte ”personstatuslovene” i Egypt som et spesielt viktig verktøy i undertrykkelsen av kvinner. Akkurat hva innebærer disse lovene?

Det gjelder ikke bare Egypt, lignende lover finnes i hele Midtøsten og Nord-Afrika. Lovene er i bunn og grunn familielover, som dekker ting som ekteskap, skilsmisse, arv, foreldrerett, slike ting. Hvem kan ta initiativet til en skilsmisse, kan du gifte deg uten en formynders tillatelse, og så videre.

Mesteparten av lovsystemet i regionen har blitt fullstendig sekularisert og modernisert. Det eneste unntaket er familielovgivningen, som er personstatuslovene jeg skriver om: Der er det religiøse lover som gjelder. Kort fortalt brukes religionen, eller vår tolkning av religionen, på dette området til fordel for menn, og sørger for at menn alltid kommer best ut av ekteskap, skilsmisser, barnefordeling, arveoppgjør, og så videre. Som resultat holdes kvinner alltid under kontroll.

– Når du skriver om den giftige blandingen av religion og kultur, kritiserer du alle de abrahamittiske religionene. Du bruker uttrykket ”en kvinnehatende Gud”, og ”jomfrudommens Gud”, og jeg regner med at du da mener alle disse tre religionenes Gud. La meg spørre deg: Tror du feminisme er inkompatibelt med religion?

Jeg kaller meg selv muslim og feminist, og holder de to kategoriene atskilt. Men det finnes muslimske feminister, og jeg gir flere eksempler i boka på muslimske feminister, slik som Amina Wadud, som er en afro-amerikansk islamsk lærd, som ledet den første fredagsbønnen der menn og kvinner tilbad sammen. Jeg var en av de hundre personene som ba bak henne: femti kvinner og femti menn. Og jeg har møtt jødiske kvinnelige rabbinere, i den reformistiske og rekonstruktive tradisjonen, som definitivt bruker sin religion på en feministisk måte. Det finnes også kristne feminister.

Selv har jeg valgt å holde min religion og min feminisme veldig atskilt, fordi min feminisme er veldig sekulær. Jeg ønsker meg et sekulært samfunn der religion er noe som tilhører privatsfæren, men der det offentlige rom og den politiske sfære er sekulære. Det kommer til å kreve en enorm innsats å komme dit, spesielt i Midtøsten og Nord-Afrika. For å oppnå dette, og for å oppnå det jeg kaller en sosial og seksuell revolusjon, trenger vi arbeidet til både sekulære feminister og muslimske feminister. Hvis jeg skal gjøre slike ting som å dekonstruere familielovgivningen, trenger jeg islamske lærde som Amina Wadud, som er i stand til å gi meg den islamske bakgrunnen for hvorfor dette er urettferdig.

– Mange unge muslimske kvinner i Norge ønsker å oppnå likestilling innenfor islam – ved hjelp av og gjennom islam, sa en kjønnsforsker Fett tidligere har snakket med. Hun var kritisk innstilt til sekulær feminisme, fordi hun mente den er ekskluderende, for eksempel hvis den krever at kvinner skal ta av seg sløret. Kan den sekulære feminismen være for ekskluderende?

Problemet mitt med det – eller, det er ikke egentlig noe problem. Virkeligheten er denne: Jeg ser på kvinner for eksempel innenfor det muslimske brorskap, eller islamistiske kvinner som definitivt ikke er feminister, men de sier ting som at ”jeg velger å være her”. Dette ordet ”valg” – for meg blir dette ordet problematisk. For de ender opp med å gjøre valg som privilegerer menn over kvinner. De sier ting som ”selvfølgelig skal en mann være hjemmets overhodet” eller ”det er hans rett å ha fire koner”, ”det er hans rett – hans rett – hans rett – til ditt og datt”. Og dette er det meningen at jeg skal akseptere som deres uttrykk for feminisme? Nei! Dette er ikke uttrykk for feminisme.

– Hvordan definerer du feminisme?

Feminisme for meg er veldig enkelt. Det er frigjøringen og likestillingen av kvinner. I dag finnes det alle disse nye ordene – choice feminism, white feminism – alle disse ulike variantene av feminisme. Min definisjon – frigjøring og likestilling – kan fra tid til annen kollidere med de såkalte ”valgfeministene”, simpelthen fordi kvinner noen ganger ender opp med å velge ting som skader kvinner – og det vil være på grunn av misogyni og et mannsdominert samfunn. Vi blir for eksempel fortalt at mødre i Midtøsten og Nord-Afrika, samfunn der kvinnelig kjønnslemlestelse er svært utbredt, ”velger” å få sine døtre omskåret. Dette er ikke noe valg. Det er i bunn og grunn å internalisere misogyniens budskap og å videreføre det, slik at de kan forsikre seg om at døtrene finner seg en ektemann. Hvis du ikke er fri og likestilt med alle andre i samfunnet ditt, hva slags fritt valg kan du gjøre?

 

Intervjuet fant sted i september 2015.

Jo mer misogynt et samfunn er, desto mer må det kontrollere kvinner gjennom ideer om renhet og sømmelighet.

Share This