Kjære Horne, Eriksen og Solberg: ikke latterliggjør meg fordi jeg ønsker å kjempe mot noe som skjer rett foran øynene mine, som kan angå meg, mine venninner, min søster, mine kusiner.

Gjesteinnlegg av Helene Aalborg

8. mars i år var det rekordmange som deltok i markeringen. Det er mange som har fått opp øynene sine for at kvinnekampen ikke er over. Mye takket være at vi har en likestillingsminister som aksepterer et lovforslag som spesifikt kompliserer kvinners tilgang til en lovfestet rettighet.

Å si at Solveig Horne ikke er min likestillingsminister er en underdrivelse. Tittelen hennes en provokasjon, så lenge hun støtter kvinnediskriminerende politikk.

Horne har selv uttalt at hun ikke skjønner hvorfor det er så mye protest mot reservasjonsretten. På Debatten på NRK 13. mars var hun strålende fornøyd med helseminister Høies beskrivelse av reservasjonsrett som først og fremst et hensyn til kvinnene. Twittermeldingen fra stortingsrepresentant Høie som ikke ville at abortkampen skulle foregå på legekontorene, har blitt hyppig sitert etter at Høie ble helseminister og reservasjonsrettens fanebærer. At han mener å fortsatt kunne stå inne for dette, slik han gjorde på Debatten, er mildt sagt forbausende.

Høie vil rydde opp i en rotete situasjon, hvor enkelte fastleger allerede reserverer seg, og gi kvinner oversikt over reservasjonslegene. Men jeg vil heller slippe å drive research på hvilken fastlege jeg kan gå til hvis jeg trenger hjelp, og kunne stole på at jeg får den hjelpen jeg trenger og ønsker i en sårbar situasjon. Dette betyr ikke at fastlegen trenger å applaudere alle som ønsker en abort. Det betyr bare at så lenge de har på seg legeuniformen, trenger de ikke dele sine personlige, moralske oppfatninger med sine pasienter.

Jeg er lei av å høre at debatten om reservasjonsmulighet ikke har noe med abortloven å gjøre, fra et mindretall i stridens kjerne (de som er for både selvbestemt abort og for reservasjonsmulighet for fastleger). Flertallet på begge sider av debatten ser nemlig ut til å være enige om nettopp at reservasjonssaken i alle høyeste grad angår abortloven. Selv om forslaget om reservasjonsmulighet ikke direkte endrer selve innholdet i abortloven, så er den med på å undergrave og svekke abortlovens status. Å nekte for dette er i beste fall naivt. Sist ut er, ovveraskende og skuffende nok, Gerd-Liv Valla, som mener at Jens Stoltenberg og venstresiden skremmer folk til å tro at det er selve abortloven som står for fall. Men så mye debatt som det har vært om reservasjonsretten, har nok de fleste evnet å få med seg stridens kjerne.

Jeg er lei av å høre at vi må ha rom for å akseptere fastlegers moralske standpunkt og samvittighet, og at dette dermed skal trumfe og komplisere kvinners tilgang på en lovfestet rettighet. Det har blitt sagt en million ganger, men trenger tydeligvis å bli sagt en million ganger til: ingen tar en abort for moro skyld. Ingen syns det er stas å ta abort. Å være for fri, selvbestemt abort og mot reservasjonsmulighet for fastleger, er ikke ensbetydende med at vi ønsker at flere skal ta abort.

Sigrid Bonde Tusvik har fått mye oppmerksomhet for sitt innlegg om skammens retur til legekontoret. Ja-siden kan si så mye de vil at reservasjonsmuligheten ikke skal få noen til å skamme seg. Det endrer ikke det faktum at de støtter et lovforslag som ikke bare legitimerer, men spesifikt søker å gjøre fastlegen til moralsk dommer over sine kvinnelige pasienter. Når en fastlege gjennom å registrere seg som reservasjonslege implisitt gir pasienter beskjeden «jeg kan ikke hjelpe deg med denne fullstendig lovlige saken fordi jeg mener det er galt på moralsk grunnlag», så er det bare ikke en nøytral handling, uansett hvordan du vinkler det. Og selv om det gjøres via minfastlege.no.

I dagene rundt 8. mars fikk vi titusenvis som dro fram de røde strømpene for å gå i tog og markere vår motstand mot reservasjonsretten, høre toppolitikere i nasjonal presse kalle oss for navlebeskuende egoister uten perspektiv. Vi er egoistiske, fordi vi ønsker å bruke kvinnedagen til å rette fokus på noe som angår oss selv. Det er jo den internasjonale kvinnedagen, må vite. Det går visst ikke an, ifølge blant andre Solveig Horne og Dagrun Eriksen, å bry seg både om det som skjer her hjemme, rett foran nesa vår, ledet an av en folkevalgt regjering – samtidig som man bryr seg om det som skjer i andre deler av verden som for eksempel Russland og Midtøsten. Både Horne og Eriksen har gjentatte ganger uttalt at de «heller» vil jobbe for andre (les: viktigere) saker enn reservasjonssaken.

På Dagsrevyen karakteriserte Erna Solberg det store engasjementet rundt saken i anledning kvinnedagen som «litt spesielt». Det ble nesten parodisk hvordan én etter én fra regjeringskontorene kommenterte at man heller burde fokusere på vold mot kvinner 8. mars. Hadde Horne, Solberg & co våget seg ut i gatene denne dagen, kunne de ha deltatt i toget bak nettopp den parolen. I år igjen var «stopp vold mot kvinner» en gjenganger i 8. mars-tog landet over.

Hvis en politiker ikke har noe bedre enn guilt trip å forsvare politikken sin med, så sier det kanskje noe om hvor mye de har bommet.

Kjære Horne, Eriksen og Solberg: ikke latterliggjør meg fordi jeg ønsker å kjempe mot noe som skjer rett foran øynene mine, som kan angå meg, mine venninner, min søster, mine kusiner. Ikke tro så lite om meg og min generasjon velgere og feminister som at vi kan bry oss om kun én sak av gangen. Og ikke lat som om reservasjonsrettdebatten er en fillesak. Skal dere først uthule abortloven, får dere i det minste være ærlige om at det er det dere gjør.

Har du en tekst som du gjerne vil dele? Send en epost til redaktor@fett.no, så tar vi ei vurdering på om den passer for fett.no, gir tilbakemelding og redigeringshjelp.

Share This