I hodet til Preben Z. Møller eksisterer en idé om at norske feminister tjener på å stemple samtlige norske menn som mulige voldtektsmenn.

Tekst: Charlotte Myrbråten

Preben Z. Møller er aktuell med sin tredje utgivelse. De som husker Pen søker trygg – Hvordan kvinner undertrykker menn vil gjenkjenne stilen i Kampen om voldtekt. Anekdotiske historier blandes med avisklipp, populærkultur og utvalgt forskning. Boken er muntlig i stilen, repeterende og det er lett å henge med.

Hans fortelling om voldtekt starter i 2007, da en venninne blir overfalt av en afrikansk mann, men slipper unna. Det året skjedde det mange voldtekter, og Møller ble forundret over hvordan man begynte å diskutere voldtekt: «Alle var jo mot voldtekt». Møller beskriver videre hvordan han mener voldtekt politiseres, og ser en kamp om voldtektene for å fronte politikk. Han beskriver tre ulike perspektiver på voldtekt; feministisk, realistisk og klinisk. Han plukker lettbeint filosofi, skriver om naturen vs kulturen (tar noen poenger fra Camille Paglia), og ser på hvordan innvandring- og likestillingspolitikken blir preget av «kampen om voldtekt».

Møller mener at «det oppstår en konkurranse om hvilke typer voldtekter som skal få oppmerksomhet» i Norge, og leser VG og Dagbladet for å underbygge påstanden om at det eksisterer et konsensus i form av at «alle menn er mulige overgriper». Han hevder at det ikke finnes noe ønske om å finne ut hva som kjennetegner de som voldtar, noe som er direkte feil. Blant annet  etterlyste aksjonen «Stopp voldtekt» i fjor mer forskning på nettopp voldteksmannen, og i debatten har det vært et sentralt poeng nettopp at vi mangler kunnskap.

«Han latterliggjør Trond Espen Seim og andre menn som ville snakke om voldtekt, for det hjelper ikke, hevder han.»

Det han glemmer er at forsøkene på å sette fokuset på voldtektsmannen, og ikke på den som har blitt voldtatt, er et relativt nytt fokus i Norge, og langt fra det dominerende. Å se på voldtekt som noe mer enn brutale overfall på gaten er også et nytt fenomen, og som alle vet går det lett an å ha to tanker i hodet samtidig. Møller latterliggjør tidvis fokuset på gråsoner, vennevoldtekter, kvinnesyn og holdningskampanjer (som det forøvrig finnes få av). Han latterliggjør Trond Espen Seim og andre menn som ville snakke om voldtekt, for det hjelper ikke, hevder han. Men hva er det Møller egentlig vil? Skal vi ikke snakke om annet enn overfallsvoldtekter? Er budskapet hans kun et angrep på feminister? Om fakkeltog og kronikker får oss til å snakke om et tabubelagt emne, er ikke det bra da? Det er yttert få (om noen i det hele tatt?) som mener at alle menn er potensielle voldtektsmenn som Møller hevder, poenget i den «nye voldtektsdebatten» er at det finnes flere enn èn type. Disse må vi vite mer om.

For Møller er sosiale og økonomiske forklaringer viktigere enn kjønnsdimensjonen. Har noen egentlig ønsket å utelukke disse aspektene? Å bekjempe voldtekt krever ulike tiltak, og fordrer opplagt sosialpolitiske løsninger i følge med helsetiltak, justispolitikk, utdannelse og likestillingsspørsmål. Det finnes mange årsaksforklaringer på voldtekt, og denne kompleksiteten må man ha i hodet, men det virker det som Møller overser dette i sitt eget prosjekt.

«Det er drøyt at mennesker som arbeider mot voldtekt blir mistenkt for å ha engasjementet som «overlevelsesstrategi» for sin egen ideologi.»

Møller mener at organisasjoner (og enkeltpersoner) som ser på kjønnsmakt som èn del av voldtektproblematikken aller helst vil holde «det norske patriarkatet på kunstig åndedrett», og at de derfor spekulerer i å stemple alle menn som mulige overgripere. Det er drøyt at mennesker som arbeider mot voldtekt blir mistenkt for å ha engasjementet som «overlevelsesstrategi» for sin egen ideologi. Argumentasjonen er konspiratorisk og han latterliggjør både rapporter, folk i «fakkeltog mot voldtekt», og de som mener at det fortsatt finnes utdaterte holdninger til voldtekt i politi og rettsvesen.

Boken er penslet med en bråkjekk «jeg tør der andre tier i PK-Norge» holdning. Møller skisserer en verden der feminister ikke er opptatt av sosiopolitiske tiltak for å hindre voldtekt, men bruker voldtektsspørsmålet til å fremme feministisk ideologi. Han hever at at det å fronte holdningskampanjer, møte ungdom tidlig og bevisstgjøre ikke fungerer. Ifølge Møller står voldtekt nemlig ikke i noen særstilling i Norge, og tiltakene bør være de samme som mot vold og annen kriminalitet, er konklusjonen. Her er det han for alvor møter seg selv i døra, ettersom tiltakene faktisk langt på vei er de samme: bevisstgjøring, arbeid med ungdom og holdningskampanjer.

En forkortet versjon av denne teksten sto på trykk i Dagbladet 5. mai 2013.

Charlotte Myrbråten er skribent, anmelder, kulturarbeider og debattredaktør i Fett.

Share This