De tre kriminalromanene som utgjør Millennium-trilogien er blant de mest solgte bøkene noensinne i de nordiske landene. Ingen skandinavisk film har solgt så mange billetter i Skandinavia som filmatiseringen av Menn som hater kvinner. Nå har denne populærkulturelle massepsykosen spredd seg til den engelsktalende verden. Og lengst fremme i dette angrepet på den globaliserte forestillingsverdenen rir antiheltinnen Lisbeth Salander.

I forfatterens hjemland Sverige har man vært vitne til en debatt rundt den voldelige, asosiale og hevngjerrige Salanders verdi som feministisk ikon. Forfatter og yrkesdebattant Pär Ström gikk ut mot den feministiske heltedyrkelsen av Salander, og hevdet at dersom en mannlig karakter hadde oppført seg som Salander ville han bli betraktet som avskum. Hvorvidt dette er relevant eller ikke kan diskuteres, men i den grad Lisbeth Salander har noen kulturell relevans (noe salgstallene indikerer at hun har) er det nettopp fordi hun er kvinne. Det å kritisere et kunstverk gjennom å hevde at dersom det hadde vært annerledes ville det bli mottatt på en annen måte, er dessuten et skrøpelig utgangspunkt for debatt.

Men la oss ta argumentet på alvor:
 I den siste James Bond-filmen likviderer 007 mennesker over en lav sko, som oftest uten noen reell motivasjon. Og selv om The Quantum of Solace nok ikke vil bli stående blant de beste Bond-filmene, er det ingen tvil om at Bond lever videre i beste velgående, eller at han fortsatt vil fungere som et forbilde for menn hva damenedlegging, barkotyme og bilkjøring angår. Dette til tross for at han i The Quantum of Solace fremstår som en kynisk og irrasjonell sosiopat. Altså peker Ström, indirekte og via uholdbare argumenter, på et interessant fenomen: Det stilles ingen krav til at maskuline ikoner – et begrep man forøvrig aldri tar i sin munn – skal representere det mannlige kjønn som sådan. Derimot skal ethvert aspekt av personligheten og livsførselen til et feministisk ikon være fullt ut forsvarlige. Dette bunner i en grunnleggende, kjønnsbasert skjevhet i kulturdebatten som er problematisk, særlig fordi det finnes en mekanisme i skandinaviske medier som fører til påstander om feministisk ikonstatus hver gang populærkulturen avstedkommer en handlekraftig og hensynsløs kvinnelig karakter. Uma Thurmans karakter the Bride fra Quentin Tarantinos Kill Bill-filmer ble gjenstand for den samme logikken: Hun er voldelig, hun dreper menn og hun ser stilig ut mens hun gjør det. Altså er hun et feministisk ikon. At denne merkelappen som regel forsøkes påklistret kvinner som fremfor alt kjennetegnes av det man i sin heteronormative og patriarkalske uforstand kan slumpe til å kalle maskuline egenskaper er én ting, en annen er hvordan en slik forenklet skinndebatt fordummer den feministiske diskursen.

Skarru værra virru værra offer

Lisbeth Salander har en nær slektning i karakteren Madeleine fra Bo Arne Vibenius klassiske exploitationfilm Thriller – En grym film fra 1971. Thriller har en unik posisjon i svensk filmhistorie, og har inntatt en sentral plass i den globaliserte populærkulturen. I en alder av syv blir Madeleine utsatt for seksuelle overgrep, og som resultat av dette blir hun stum. Som 19-åring gjøres hun avhengig av heroin av halliken Tony, som også stikker en skalpell gjennom øyet hennes og lar henne prostitueres. Omsider begynner den enøyde skjønnheten å formulere en plan for å komme seg ut av elendigheten. Filmen kulminerer i en hevnaksjon som er like rettskaffen og sadistisk som den er velkoreografert og estetisert.

Som karakterer er Madeleine og Lisbeth Salander like. De er begge traumatisert i barndommen, og er voldelige og hensynsløse i sin gjengjeldelse. Slik følger de et veletablert populærkulturelt mønster: De er kvinner som tar både ett og to øyene for ett øye, og gjerne en hel overkjeve for en tann, men deres grusomhet har alltid bakgrunn i overgrep de selv har blitt utsatt for. De er barn av volden gjennom at de først må puttes i en offerrolle før de får forløst sitt voldelige feministiske potensial.

Thriller er en ubehagelig film. Dens blanding av vold (Vibenius skal ha gått til anskaffelse av et lik for å filme scenen der skalpellen penetrerer øyeeplet) og sex er vanskelig å nonsjallere seg forbi, uansett hvor klisjépreget den måtte fremstå med moderne øyne. Men når man ser volden i Thriller side om side med den i Menn som hater kvinner er det åpenbart at det er en fundamental forskjell på hvordan de to filmene skildrer menns seksualiserte vold mot kvinner. Selv om den er usedvanlig gold og kald, er volden i Thriller klassisk exploitationvold. Det vil si at den presenteres i et billedspråk preget av kitsch og sadisme, og at de konkrete voldshandlingene – sammen med de pornografiske scenene – utgjør filmens hovedattraksjoner. I filmen Menn som hater kvinner er volden annerledes. Også her er voldsscenene sadistiske, og regissør Niels Arden Oplev dveler mye lenger ved dem enn hva som er nødvendig for å formidle handlingen. Men Oplevs vold presenteres med et annet fortegn enn Vibenius’. I likhet med filmens komediesekvenser skiller voldsscenene seg i stor grad ut fra filmens gjennomgripende sobre realisme, og antar dermed karakter av polemikk. Resultatet er voldsscener som maner frem forestillingen om kvinnens naturgitte posisjon som offer i ettergivende og nærmest pornografiske vendinger. Volden i Menn som hater kvinner er annerledes ved at den spiller på lengselen etter å synke ned i offerposisjonens lune og trangsynte rettskaffenhet. Den er eksploitativ ved at den spiller på menns lengsel etter å distansere seg fra den demoniske maskuliniteten, gjennom å innrømme medskyld i handlinger de ikke har noen befatning med.

I filmatiseringen av Menn som hater kvinner tegnes menns vold mot kvinner opp som en enhetlig akse, et slags fellesmaskulint prosjekt under hvilket kvinner – som helhetlig gruppe – lider. Det er en unyansert demonisering av det maskuline som tar fokus bort fra de viktige kampsakene og over på et karikert, men dramaturgisk hendig konfliktbilde. Verst av alt er likevel hvordan filmen tilbyr det kvinnelige publikum offerrollen som en bekvem fluktmulighet.
 Offerrollen er intet hedersbevis, ei heller er brutale voldshandlinger et definerende kjennetegn ved feminismen. Massemedienes hang til å utrope karikerte fiksjonsvesener til feministiske ikoner er en dårlig vane som vitner om diskursiv umodenhet.

Denne teksten er fra 2009.

Aksel Kielland (f. 1983) er redaksjonsmedlem i Fett.


Share This