Nr. 01: Om hender, venting og brevsjangeren

Tekst: Hedda H Robertsen

Den siste uka har jeg gått og ventet på melding fra en happn-match, samtidig som vi alle har ventet på nye regler og råd fra Folkehelseinstituttet og i ulik grad forsonet oss med at ventingen vil vare en god stund til. Som en av de aleneboende kulturarbeiderne rundt omkring har jeg dessuten følt et ekstra behov for kontakt. Gruppechat med venninner hjelper, å gå tur i skogen og se på sauer hjelper, men siden det er vår og jeg har lyst på en kjæreste føles det ikke helt tilstrekkelig. Dette er utgangspunktet for brevkassen: Hver søndag så lenge vi oppfordres til å holde oss mest mulig innendørs, vil jeg skrive et brev på denne siden, ut fra uka som har gått og graden av overskudd, handlingslammelse, uro, lengsel eller en kombinasjon av alt. Brevkassen er et søk etter forbindelser, et forsvar for brevskriving heller enn livestreaming (selv om det ene trenger ikke utelukke det andre) og det nærmeste jeg i skrivende stund kommer et håndtrykk. Samtidig inviterer jeg andre single til å sende inn e-post med spørsmål og tanker som opptar dem i karantenen, siden brevkassen er et interaktivt prosjekt – den er en omfavnelse av de banale tingene i vår huleboertilværelse; et rom for de mindre alvorlige problemstillingene i en hverdag med mye usikkerhet.

A woman writing a letter by candlelight. Av Frans van Mieris the Elder (1635–1681)

I min lengtende modus har jeg blitt i overkant opptatt av hender; hendene til to menn som griper mot hverandre i et renessansemaleri, muskler, sener og hud på et sprukket lerret i Vatikanmuseene, eller hendene på film, bekymringsløs klemming og berøring. I en av flere merkelige scener i Greta Gerwigs Lady Bird (2017) kommenterer Kyle, spilt at Timothée Chalamet, at Lady Bird (Saoirse Ronan) «tar folk i hånda»; selv er han for kul til å presentere seg med navn. Men ellers er de fleste pre-koronafilmer fylt av kroppskontakt uten baktanker, menneskemengder, tetthet, klynger, yrende liv som jeg tar meg i å savne mer akutt enn jeg ville trodd. Siden jeg ganske ofte skriver fra senga, er overgangen til hjemmekontor ikke like drastisk for min del som for mange andre, men det gjør meg også oppmerksom på de sosiale rommene jeg pleier å ta for gitt: kinosalen, Cinemateket der det alltid er et ledig sete, kafeene og barene i nabolaget, bibliotekene og restaurantene. Mine egne hender har blitt tørre av all vaskingen hver gang jeg kommer inn fra en gåtur; jeg smører dem inn med fet håndkrem før jeg sjekker om happn-matchen er pålogget eller ikke.

«Kvinner er liksom skapt til å vente,» sier Suzanne Brøgger i Alf van der Hagens Samtalememoarer (2019). Hun nevner graviditeten, at kvinner går i ni måneder og venter på barnet, eller de står i kjøkkenet og venter på at mannen skal komme hjem fra jobb. Uvissheten om nær og fjern framtid som vi erfarer i dag kan lett føre til lammelse, men i en tilstand av «bunnløs passivitet» kan man også utvikle «sitt indre liv». Noen hevder at lockdown vil føre til et tilbakeslag for feminismen. Flere kvinner enn menn blir permittert. Mange er under press; både enslige og småbarnsfamilier er i en situasjon som var utenkelig for drøye to uker siden. Men går det også an å tenke på disse ukene eller månedene som en utviklingshistorie? En anledning til å ta et skritt ut av den vanlige rytmen og tenke grundig gjennom hvordan vi vil leve, som samfunn og individ? Når nå også mennene tvinges hjem til husarbeid og venting, kan det føre til en ny oppvåkning, en endring i verdier og oppfatningen av hva som er viktig i livet, mer mykhet, mer håndkrem?

Brevformen understreker skriftens henvendelse og utstrekning i verden – man skriver til noen, man ønsker å underholde, glede, muntre opp.

Brøgger har også sitt å si om brevskriving: «Den sjangeren var faktisk begynnelsen på kvinnelitteraturen. Før kvinner skrev romaner, skrev de brev som ble samlet i bøker». I Brøggers Brev til prinsen av Mogadonien – en fiktiv prins av et oppdiktet kongerike, oppkalt etter sovemiddelet Mogadon – skriver hun kulturkritikk i en tradisjon som går tilbake til franske libertinere. Forfatteren Madame de Staël (1766-1817) fikk sitt litterære gjennombrudd med brevromanen Delphine (1802) og mente at brevformen egnet seg for å uttrykke private følelser så vel som angrep på pavekirken og ekteskapsinstitusjonen. Her i Fett har jeg tidligere skrevet om Chris Kraus´ I Love Dick, en brevroman adressert til den utilgjengelige Dick. Den danske dikteren Tove Ditlevsen skrev brevkasse. Sylvia Plaths brev hjem til mammaen er samlet i en tykk, rosa bok. Brevformen understreker skriftens henvendelse og utstrekning i verden – man skriver til noen, man ønsker å underholde, glede, muntre opp. «Det ligger i min skrifts DNA at jeg skriver for å gjøre folk glade,» sier Brøgger. Hun skriver for å gi mennesker «livsgnist» – en vare som ikke kan hamstres i butikken, men som vi også vil trenge de neste ukene.

«Alt er ikke krig» sier Lady Bird til Kyle når de har hatt sex for første gang. Han lot henne tro at han i likhet med henne var jomfru, og når han etterpå forteller at han har «ligget med omtrent seks stykker» blir hun sint. Kyle prøver å bagatellisere følelsene hennes ved å sammenligne episoden med de sivile som har blitt drept i Irak-invasjonen. Men «mange ting kan være trist,» konkluderer Lady Bird, før hun spør om de fortsatt skal gå på skoleballet sammen. For en som har lett for å innstille seg på kriser og panikk var dette en fin påminnelse; alt er ikke bare krig eller virus. Det er også behovet for en følelse av fortryllelse i alenetilværelsen; spørsmål om hvilken serie det går an å se uten å gå til sengs med totalangst, hvilken oppskrift som egner seg for middag til én, hva som menes med «nødvendig» sosial kontakt. Hvor lenge er det ok å stå i dusjen? Bør jeg vaske flisene før jeg legger meg ned på badegulvet? Ikke minst lurer jeg på hva som skjer med sex- og datinglivet nå – hva avtaler man med den nye happn-matchen, hvilke fantasier har man?

Så skriv inn, den som vil. Inntil videre ønsker jeg alle åndelig styrke, utholdenhet og transcendens. Lytt til Schubert. Se Netflix-dokumentaren om Dolly Parton. Smør hendene med krem.

Red. Merk: Brev kan sendes til Fetts redaktør Hanne Linn Skogvang på redaktor@fett.no og vil bli videresendt til forfatter Hedda H Robertsen. Det er selvsagt lov til å være anonym.

Støtt Fett! Kjøp enkeltutgaver eller tegn abonnement i nettbutikken HER.

Share This