Så lenge 14-åringer tviler på om det er lov til å si nei til sex, vil det viktigste våpenet mot voldtekt være kunnskap.

Tekst: Liv Skotheim

I mange år var jeg konfirmasjonsleder i Human-Etisk Forbund. Høydepunktet hvert år var sex & samliv-kvelden. Det var kurskvelden både 14-åringene og jeg så mest frem til, men av ulike grunner. Jeg spurte dem alltid: Når er det lov til å si nei til sex?

«Tenk dere at en gutt og en jente blir kjent på fest. Utpå kvelden danser de og begynner å kline. Er det lov å si nei da?», spurte jeg.

«Selvsagt», svarer de oppgitt i kor.

«Men så går de inn på et rom», fortsetter jeg, «og legger seg på sengen og kliner. Er det lov å si nei da?» «Ja», svarer ungdommene.

«Ok, og så kler de av seg alle klærne, ligger nakne i sengen og tar på hverandre. Er det lov å si nei da?»

«Jaaa», sier noen. «Nei», sier noen andre. Ungdommene ser på hverandre. Tvilen fyller rommet.

Mørketall

Diskusjonene som følger er viktige. Og de ender likt hvert år. Vi blir enige. Konfirmantene som var i tvil, innser at selvsagt må det være sånn, det er lov å si nei når som helst. Bordet kan aldri fange når det gjelder sex. Jeg gikk alltid hjem de kveldene med blandede følelser. Glad for at jeg også i år klarte å overbevise dem som var i tvil. Men bekymret for holdningene som finnes hos mange unge. Hvilke situasjoner kan det få dem opp i?

Vi vet det godt: De mørkeste sidene av voldtektene når sjelden TV-studioenes lys. De fleste voldtektene skjer ikke på gaten, ikke i parken eller undergangstunnelen. De skjer på nachspielet du er på, i sengen din av kompisen du stolte på, eller av kjæresten din. Norske menn voldtar stort sett folk de kjenner. Voldtektsutvalget estimerer at mellom 8 000 og 16 000 personer blir forsøkt eller voldtatt årlig i Norge. Bare én av ti voldtekter blir kjent for politiet. De fleste voldtekter synes ikke i statistikkene. De lever i skyggen, i gråsonene, i vonde, skamfulle minner. Disse er det vanskeligere å snakke om, gå i fakkeltog mot og lage hardtslående journalistikk av. Det handler om våre sønner og brødre som utfører de krenkende ugjerningene. Om usynlige, inngrodde holdninger som har overlevd generasjoner.

Myter

I en studie fra 2007 av NTNU-forsker Mons Bendixen sa en tredel av de spurte guttene i videregående skole seg enig eller svært enig i påstanden: «En kvinne som blir voldtatt, kan føle nytelse under voldtekten». Like mange trodde at mange kvinner anmelder voldtekt fordi de angrer etter at de har hatt sex. På påstanden «Kvinner har en tendens til å overdrive hvor skadelig voldtekt er», svarte hver fjerde gutt at de var enig eller svært enig.

Resultatene viser at mange, som noen av mine konfirmanter, tror på mytene om voldtekt. At kvinner legger opp til å bli voldtatt, eller andre oppfatninger som ansvarliggjør kvinner og bagatelliserer overgrepet. Her ligger et stort hinder for å bekjempe problemet. Men her ligger kanskje også løsningen.

Et spørsmål om respekt

I den danske tabloidavisen B.T. kunne vi nylig lese at straffen for «sniksex»  skal nærme seg straffen for voldtekt. «Sniksex» er ifølge avisen gjerningsmenn som sniker til seg samleie med sovende, alkoholpåvirkede  kvinner. Begrepet sender ut utydelige signaler om grenser og seksuelle overgrep og forsterker dermed mytene om voldtekt

Kampen mot voldtektene handler i bunn og grunn om kvinnesyn, respekt og holdninger. Den nye Handlingsplanen for likestilling som Audun Lysbakken lanserte i november, omtaler vold og voldtekt i vage former. Likestillingsministeren lover en nasjonal kampanje rettet mot gutter og menn: «Regjeringen vil styrke innsatsen mot voldtekt, og gjennomføre en holdningskampanje i løpet av handlingsplanperioden», heter det. Jeg er spent. Er det nok en brosjyre som skal slenges på pultene til norske skoleelever? Eller kan vi håpe på en kompetent og klok kampanje som treffer og vekker?

Guttekurs

Coalition Against Trafficking in Women (CATW) på Filippinene har hatt suksess med kurs for unge menn og gutter for å endre holdninger til kvinner og prostitusjon. Kursene spres nå til Latin-Amerika og Europa. Her blir guttene konfrontert med sine egne holdninger til kvinner og sex. De får møte eks-prostituerte som forteller hvordan det oppleves å ikke eie sin egen kropp. I land som Burundi og Rwanda og på Balkan har også prosjekter som bidrar til å endre gutters og menns holdninger, vist seg å lykkes. Guttene motiveres til selv å bekjempe skadelige holdninger til sex. I Sverige er metoden kopiert etter at sexkjøpsloven ble innført. Også her rapporteres det om heldige virkninger. Voldtektsfokuset må i første rekke være et fokus på menn. I voldtektssaker i mediene er det stort sett kvinner som blir avbildet, mens det burde være av den potensielle gjerningsmannen. Det betyr ikke at vi ikke skal fokusere på hvordan kvinner kan beskytte seg, men hovedfokuset må rettes mot gutter og menn.

Mer politi i gatene, jentene på selvforsvarskurs og pepperspray i lommen. Lys og natteravner gatene. Seminarer, fakkeltog og debattprogrammer. Fokuset er viktig og velkomment, men det er brannslukking. Brannforebygging dreier seg om å bygge grunnleggende holdninger.

Dersom vi skal sikre at ungdommer tar med seg respekt for grenser og kvinner som en naturlig ballast, må arbeidet starte tidlig. Slik at vi hindrer at gutter misforstår et nei for å være et ja. Eller at de en dag sitter som høyesterettsdommerne og diskuterer hvor lenge en voldtatt kvinne sa ja, før hun sa nei.

Liv Skotheim er journalist i Bergens Tidende.

Share This