De som aldri slipper unna

I Sara Omars debutroman Dødevaskeren levendegjøres grusomheter som vi vet at skjer, men som er umulig å forestille seg.

dødevaskerenSara Omar er en 31 år gammel dansk-kurdisk forfatter. Dødevaskeren er hennes debutroman. Debatten omkring boka var i gang allerede før den kom ut, og det med god grunn. Omar tematiserer ekstrem kvinneundertrykkelse og æreskultur uten sjenanse, uten sminke, uten begrensninger.  Flere anmeldere trekker linjer til Yahya Hassan, som med sine Digte om danske innvandrermiljøer snudde dansk litteraturdebatt på hodet i 2013. Nå, som flere skriver, er det Omars tur. Hun lever med politibeskyttelse.

Det er vanskelig å omtale denne boka uten å begynne med åpningsscenen, der en ung pike som blør fra underlivet får skåret ut tunga og deretter begge ørene – helt inntil kraniet – av sin far, fordi han tror blodet betyr at hun har mistet jomfrudommen på sin nye sykkel og dermed er uren. Jentas mor setter fyr på seg selv – dette utgjør bokas to første sider.

Dødevaskeren, som boka henter tittelen fra, er hovedpersonen Frmesks mormor. Hun vasker likene til drepte, unge kvinner som enten var urene (altså ikke blødde) på bryllupsnatta, eller som ble sett på som skjøger eller ikke rette troende.  Handlingen i boka er todelt. I rammefortellingen befinner vi oss på et sykehus i Danmark høsten 2016, resten av handlingen, tilbakeblikkene om du vil, utspiller seg i irakisk Kurdistan fra 1986 og framover. I Danmark får vi innblikk i Frmesks mareritt og traumer, hun er også nyoperert av uvisse grunner – men det hintes til misbruk. Vi følger også hennes samtaler med pleieren og legestudenten Darya, som også er dansk-kurdisk, og som har en streng far som prøver å gifte henne bort til en fjern fetter. Denne faren blir både nysgjerrig og skeptisk til Frmesk når han får høre om henne og begynner å stille spørsmål, noe som i høy grad trigger traumene til Frmesk. Samtalene mellom henne og Darya avsluttes ofte fordi hun blir dårlig.

I Kurdistan får vi innblikk i fødselen av Frmesk, og følger henne deretter i oppveksten – både gjennom hennes mor, mormor, morfar, far, og Frmesk selv. I denne delen av boka er hun imidlertid mest en bakgrunnsfigur, vi følger i hovedsak familien hennes. Her har Omar også tegnet noen vanvittig gode portretter, kanskje særlig av mormoren Gawhar. Ikke bare mormorens jobb, men også det faktum at hun er gift med en vantro, gjør at hun skiller seg fra byens øvrige befolkning. Frmesks far kommer fra en svært streng og misogyn familie, han slår og voldtar Frmesks mor, som er ødelagt av et liv med en voldelig mann. Familien hans fungerer også som representanter for den konservative, ekstremt troende delen av befolkningen, som er i flertall. Det er denne delen av familien som  viser hvor farlig det er å være født jente: morens frykt for faren, farmorens forsøk på å omskjære den kun dager gamle jenta med rustne barberblader og glasskår, og oldefarens forsøk på å kvele henne med en pute er bare enkelthendelser. Noen av disse personene virker til å begynne med å være noe karikerte, men også disse får en større dybde utover i romanen.

Noe av det mest sjokkerende ved denne boka er hvordan personene i krigsherjede Kurdistan lever et vanlig liv mellom grusomme, blodige voldtekter og æresdrap – de plukker grønnsaker fra hagen og spiser middag med familien. Utenom et par anledninger fungerer også bombeangrep og krig nesten som et fjernt bakteppe eller dårlige værforhold. Fokuset ligger hos kvinnene og deres liv, deres hverdag og frykten de lever med, og hvordan Koranen blir brukt for å legitimere den ekstreme undertrykkelsen de må tåle.

Dette er ikke en bok som prøver å fortelle om den vellykkede eller mislykkede integreringen eller om det å starte på nytt. Det er en bok som handler om det å komme fra et samfunn som nekter å slippe taket i kvinner som vil rømme fra undertrykkelse. Som finner dem igjen i alle verdens hjørner, fordi du som kvinne ikke har rett til å søke deg ut av mannens grep, bokstavelig talt. Boka er kanskje på sitt debattmessig farligste gjennom at den i all hovedsak legger vekt på svært negative sider ved konservativ islam og kurdiske samfunn i Danmark. Dette er også det Omar hittil har fått mest kritikk for – på lignende måte som Yahya Hassan i sin tid. Kun få av de som er troende er framstilt positivt – enkelte av disse til gjengjeld på en svært reflektert måte som stiller spørsmål ved hvordan muslimsk religion kan og bør være i moderne tid.

En viktig faktor hva gjelder denne bokas slagferdighet, er stilen til Omar. Hun er på samme tid myndig, usentimental, nådeløs og vemodig:

Hun vred sig. Mærkede de hårde stød. Det var sådan, han ville have det.

Det sortnede for henne.

Så fortrak han sig i en række dybe grynt, før han rejste sig og så på hende med væmmelse i blikket.

«Dæk dig dog til,» sagde han. «Det her er et anstændigt hus.»

I Dødevaskeren levendegjøres realiteter og grusomheter som vi vet at skjer, men som er umulig å forestille seg. Samtidig som boka makter å fortsette å overraske, sjokkere og holde leseren på tåspissene helt til siste side. Dette er både en skjellsettende, god bok, og en bok det nesten frister å legge ved en trigger warning til. Hva som har skjedd mellom den nyopererte, fysisk skadde og tydelig traumatiserte Frmesk i Danmark i 2016, og den lille Frmesk i Kurdistan får forbli et foruroligende og heslig tomrom helt til siste slutt, med det avsluttende spørsmålet «Mor? Vasker du også små piger i baghaven?».

*

Bok: Sara Omar, Dødevaskeren (Politikens forlag, 2017)

Tekst: Oda Vige Helle

Redaksjonsmedlem i Fett

Omar tematiserer ekstrem kvinneundertrykkelse og æreskultur uten sjenanse, uten sminke, uten begrensninger.

Share This