Ellen Aanesens klassiker om veien til selvbestemt abort viser oss at verdien av liv fremstår som mildt sagt sekundær i abortmotstandens historie. At boken igjen skulle bli så aktuell som den er i dag, har vært utenkelig for mange.

Tekst: Marte Mesna, redaksjonsmedlem i Fett. Teksten sto opprinnelig på trykk i Fett#2 2013 som utkom i juni 2013.

En knapt to år gammel jente med snekkerbukse i cordfløyel sittende på knærne i lyngen. Fotografiet på siste side er i svart-hvitt, antagelig tatt helt på begynnelsen av 1980-tallet og står som et etterskrift av fremtidshåp etter en lang og hard historie om tre generasjoners kamp for rett til selvbestemt abort. «Dette skal aldri bli din kamp, Anna», skriver forfatteren i etterordet fra bokens førsteutgivelse i 1981.

Da andre opplag av Ellen Aanesens klassiker Ikke send meg til en kone, doktor omsider kom ut høsten 2012, handlet det nye forordet om de millioner av kvinner som tar illegal abort den dag i dag. Livsfarlige, ulovlige inngrep. Sirkelen av gjentagelser som tegnes opp når det lokale perspektivet møter det globale, når tiden på mange måter har stått stille, er både nedslående og oppløftende. Den forteller oss at det er en overveldende lang vei å gå, og hvor viktig det er å ha et blikk bakover når vi kjemper oss fremover.

Hard realisme

Ellen Aanesen beretning handler om vår egen, nære historie. Det handler om Norge, om våre mødre, bestemødre og oldemødre. Det handler om den 23 år gamle navnløse ekspeditrisen, innflytter til Kristiania og forlatt av forloveden, som høsten 1913 − som så uendelig mange både før og etter henne − oppsøkte livsfarlig hjelp hos en kvakksalver. Hun fikk, ifølge den korte avisnotisen i Social-Demokraten, hjelp av sin søster til å brenne fosteret i ovnen, og døde senere i store smerter av bukhinnebetennelse og blodforgiftning som følge av inngrepet. Det handler om alle andre som led hennes skjebne, det handler om kvinner som setter inn kateter på seg selv, benytter seg av strikkepinner, oppsøker bakgatenes «kloke koner», det handler om langvarige blødninger som aldri stanser.

Boken skildrer angsten, stigmatiseringen og de ydmykende møtene med Abortnemnda på 1960- og -70-tallet. Kryssforhørene. De inngående spørsmålene om privatliv og seksualvaner. Skjemaer man ble tvunget til å undertegne. Den ubestemte ventetiden mens kroppens prosesser ubønnhørlig går sin gang. Avslag. Kvinner som alene returnerer til venteværelset, oppløst i tårer etter at avgjørelsen er tatt: Tvunget til å føde.

Det handler også om «Fru G.», 46 år i 1930, skure- og aviskone, og hennes «20 svangerskap, 17 levende barn, 1 værelse og kjøkken. 21de gang gravid, ingen organiske sykdommer». (Aanesen 2012 s. 134.)

Og om jenta som ifølge en avisnotis fødte i skjul for deretter å bli liggende utmattet med barnet mellom bena. Barnet var dødt da jenta kom til seg selv igjen, men hun ble frikjent i retten da det kom frem at hun i hemmelighet også hadde gjort i stand litt barnetøy i ukene før fødselen. Et utall tjenestejenter og arbeidersker gjorde det samme – fødte lydløst og lot barnet dø, enten med aktive never eller uaktsomt, i utmattelse, resignasjon og hjelpeløshet.

De vi har glemt

Historien om veien til selvbestemt abort er først og fremst en lang, blodig og ubarmhjertig historie om elendighet, stigmatisering, kvinneundertrykkelse og maktesløshet. Ødelagte kropper, hyppig voksende ungeflokker og det innstendige ønsket om å slippe å bære frem det sjette, det åttende eller det tolvte barnet, et seksualitetssyn som gjorde graviditet utenfor ekteskap til en livsødeleggende byrde som dømte til utenforskap og knuste drømmer.

Drøye tretti år etter at Ellen Aanesen påtok seg å fortelle denne historien, er den fortsatt aktuell. «Abortkampen er nå», skriver Aanesen selv i bokens nye forord, «og motstanden er velorganisert». Argumentene man i Norge møtte fra organiserte kristne på 1970-tallet, hører man i dag i katolske og islamske land, fra russisk-ortodokse og amerikanske evangeliskkristne.

På global basis dør tusenvis av kvinner årlig som følge av utrygge aborter, og andelen utrygge aborter er økende. Her i Norge – hvor abortloven tilsynelatende står fjellstøtt – har abortloven senest i vår vært oppe til revidering innad i Høyre, med støtte fra KrF som ønsker enda mer omfattende omkalfatringer av loven og innskrenking av valgfriheten (dette er skrevet før Høyre og KrF gikk i regjering og ble enige om reservasjonsrett-innføring. Red. anm.). Abortstridens kjerne gløder fremdeles.

Men boken er aktuell også fordi den forteller oss historien om dem vi har glemt − fordi vi knapt visste om dem. For ja, til tross for at Aanesen gir en grundig og detaljert fremstilling av de fleste samfunnsinstanser i abortstriden gjennom 65 år, er det først og fremst de tauses historie hun forteller. Det er disse historiene som setter seg hardest − de som foregår bak foregangskvinnenes modige meningsytringer i avisene, domsavsigelser i retten, landsmøter, lovkomiteer og nemder. Det er historiene som aldri blir fullstendig fortalt, de som bare kan skimtes mellom linjene, og som etterlater seg spørsmål, stillhet og tomme rubrikker. De finnes for eksempel blant Straffelovsrådets kjølige notater om abort- søkende kvinner på 1950-tallet:

«23 år, gift med tekniker. Tidligere gift. 1 barn, deretter skilt. Barnet på barnehjem. Bolig 1 værelse uten kjøkken. Ytterst dårlig samlivsforhold. Avslag.»

«33 år, gift med kommunearbeider … Bolig i sommerhus, forfallent, koldt. Ikke innlagt vann og vask. 3 barn (10, 6 og 5 år) og senere 2 aborter. Står i selvbyggerlag, skulle få hus om 2 år. Men må hun gå svangerskapet ut, får de ikke råd. Abortmotiv: Først og fremst økonomi og boligforhold. … Friskt utseende, virker våken og dyktig. Avslag.»

«18 år, ugift veverske, bor hjemme. Besvangret av utlending, som har stillet penger til disposisjon for illegal abort. … Uteblitt.» (Aanesen 2012 s. 214.)

Prevensjon og fordervelse

Samtidig – og dette hører også til bokens store fortjeneste – forteller aborthistorien oss noe mer. For denne under- kommuniserte, nærmest skjulte delen av sosialhistorien løper frem i et velkjent, historisk landskap av byvekst, in- dustrialisering, verdenskriger, okkupasjon, etterkrigstid og gryende velferdssamfunn. Det gjelder ikke bare de ufri- villig gravides varierende kår gjennom tidene, men også abortmotstandernes argumentasjon – som varierer i takt med samtidens puls, samtidig som den også holder seg påfallende lik gjennom tiårene.

Retorikken om at fri abort ødelegger nasjonen, løper faktisk med gjennom hele abortkamphistorien. Det samme gjelder angsten for den moralske utglidningen som vil følge av manglende overordnet kontroll over seksualitet og barnefødsler. Akkurat dette blir ekstra tydelig når vi ser hvordan store deler av historien om abortmotstand går hånd i hånd med kampen mot tilgang til prevensjon.

Mødrehygienekontorenes opplysning om prevensjonsmetoder ble ansett som farlig av abortmotstanderne, som fryktet at prevensjonsbruken ville ta overhånd. Utilgjengeliggjøring av prevensjon for å forhindre abort fremstår i dag som en selvmotsigelse, men er et historisk faktum som forteller oss noe viktig om striden som utkjempet seg i forrige århundre: Abortmotstanden har mer enn noe annet handlet om kontroll over kvinners seksualitet og reproduksjon, og langt mindre om de mer kledelige argumenter om menneskeverd og liv.

Og selv om enkelte helt sikkert fryktet tapte ufødte sjeler mer enn moralsk og samfunnsmessig utglidning, preges motstanden mer enn noe annet av tidens kvinneundertrykkende syn på seksualitet, og angst for hvilken fordervelse kvinners selvbestemmelsesrett og frigjøring generelt ville medføre – særlig med tanke på «Kvindeemansipationens lumre Interesse for kvindelig usædelighed», som dr. med. Borchgrevink skrev i et tilsvar til pioneren og abortforkjemperen Katti Anker Møller. (Aanesen 2012 s. 28.)

Dette er Aanesens eksplisitte og tydelige standpunkt, og det er dessuten solid underbygget av et rikt kildemateriale som i mange tilfeller taler for seg selv. Fra alle avisinnlegg, personlige beretninger, hefter og utredninger som Aanesens historiske dokumentasjon baserer seg på, vokser erkjennelsen tydelig frem: Verdien av liv fremstår som mildt sagt sekundær i abortmotstandens historie. Det handler om kontroll. Det handler om frykt. Det handler om et menneskesyn der kvinnen selv må betraktes som en potensiell fare for sitt ufødte barn; en person som ikke vet verken sitt eget eller samfunnets beste, og som må kontrolleres ved at andre tar avgjørelsen for henne.

Kollektiv selvforståelse vs. selvråderett

Abortstridens historie viser altså at omgivelsenes håndtering av kvinners reproduksjon ikke bare er et spørsmål om individuelle kropper og individuelle (eksisterende eller spirende) liv. Det er også et spørsmål om samfunnets selvforståelse. I løpet av Aanesens gjennomgang av levekår, lovgivning, seksualmoral, samfunnsdebatt, hverdagshistorier og helsetiltak blir det mer og mer tydelig at kvinners reproduktive egenskaper alltid har blitt pålagt å ivareta samfunnets selvbilde − et selvbilde som slett ikke trenger å stemme overens med konkrete praksiser og skjebner.

Et samfunns håndtering av den enkelte kvinnens frukt- barhet føyer seg inn i idékomplekser som nasjonsbygging, kulturell selvoppfattelse og forestillinger om kollektiv moral. Behandlingen av uønsket graviditet risikerer dermed alltid å skulle ivareta ideen om et idealsamfunn snarere enn å ta hensyn til konkrete og kroppslige enkeltskjebner. Dette indikeres tydelig av at de varierende argumentene mot kvinners mulighet til kontroll over sin egen reproduksjon, er så tydelig farget av sin tid: Under 1910-tallets sedelighetssamfunn og rasehygieniske vinder omtales prevensjon advarende som «dødsdommen over vor race» som vil utløse et skred av umoral, usedelighet, nytelsessyke og dekadanse. I mellomkrigstiden kunne man finne på å omtale prevensjon som «visse tobaksforretningers og smaa jødesjappers skumleste varer».

I samme periode trykket Morgenbladet en kronikk av fascistlederen Benito Mussolini, der han påsto at synkende fødselstall var hovedårsaken til økonomisk krise og krig, og da Hitler kom til makten, innførte han som kjent dødsstraff for all abort, stoppet salg av prevensjon og innførte Lebensborn for å sikre den sunne, sterke ariske rasen. Her hjemme jobbet den såkalte «Komiteen for folkemoralens reisning» i samme nasjonbyggende ånd for strengere straffer for fosterfordrivelse, og slo retorisk hardt ned på kvinner i uløkka, som de mente gjorde seg «skyldige i både hor og mord». (Aanesen 2012 s. 77.)

Da okkupasjonen var et faktum, ble prevensjonsmidler og opplysningslitteratur på mødrehygienekontorene – «moralsk og befolkningsmessig sett de rene pestsentraler» − brent i store mengder. Også i etterkrigstiden fortsetter argumentasjonen mot abort å reflektere tidens tegn: I fredens Norge under den sakte, men sikkert gryende velstanden var motstandernes ammunisjon at selvbestemmelse ville skade samfunnets tilvekst og skape splid i ekteskapet. Det harmoniske, frie og familieorienterte samfunnet med sitt velutrustede sosiale hjelpeapparat skulle gjøre abort overflødig og dermed nærmest uaktuelt. Den brutale sannheten var imidlertid at det ble foretatt rundt 7000 illegale aborter i året.

Aanesens korte flik av historien gir oss en antydning av hvordan reproduktive egenskaper på forskjellige måter har båret både den tunge funksjonen og den ladede symbolikken for hvem vi mener vi er og hva vi ønsker å konservere, om det så handler om en god, kristen og sedelig kultur, en sterk rase og en sunn nasjon, et fritt og harmonisk velferdssamfunn eller – for å strekke oss frem til nåtidens debatt – en selvforståelse av å skulle være et inkluderende samfunn som på ingen måte sorterer og rangerer mennesker. Idet en kvinne er gravid, er det som om en del av kroppen hennes tilhører og angår oss. Denne normativiteten knyttet opp mot en idé om en kollektiv selvforståelse − det samfunnet vi forestiller oss at vi er − har alltid stått og står fortsatt i konflikt med kvinners individuelle råderett over sin egen kropp.

Som et ekko

Katti Anker Møller traff sakens kjerne allerede da hun for hundre år siden og med stødig hånd tok opp kampen: «Grundlaget for al frihet maa være raadighet over egen krop og hvad i den er.» (Aanesen 2012 s. 26.)

Men gjennom de påfølgende tiårenes gang har man både hardnakket og foraktfullt avvist dette prinsippet, klødd seg løsningsorientert i hodet for å definere det som et sosialt problem, unngått den glassklare tesen som elefanten i rommet, eller rett og slett glemt det fundamentalt viktige ved selvråderett og søkt å blande en teoretisk, kollektiv selvforståelse inn i den individuelle kvinnens konkrete ønsker, muligheter, vurderinger og valg.

Ikke send meg til en kone, doktor gir oss viktige påminnelser om hva det er vi stadig har med å gjøre. Den maner via spesifikke historiske epoker frem en forståelse av hvorfor retten til selvbestemt abort i fornuftens og menneskeverdets navn må være universell og absolutt, uansett sted, vilkår og kulturelle narrativer. Men først og fremst er dette de stummes historie, en glemt historie vi er nødt til å huske. Aanesen presenterer deres ekko i notatene fra mødrehygienekontoret. Avslag. Avslag. Uteblitt. «Hvor ble de av?» spør Aanesen. Hver gang abortdebatten kommer opp, er det dette ekkoet vi må lytte til.

Share This