«Kan du sjekke ut deiligst.no og skrive om det?» er spørsmålet jeg får. Seff, jeg kan skrive om hvilken rekesalat som helst.

Problemet er at i det siste er det nettopp det jeg gjør. I disse harde, trange dager, der jeg farer mellom Stockholm, Bergen, Tromsø og Oslo, har jeg å skrive om Baktruppen, Paris, Gotikk, Knut Hamsun, Caspar David Friedrich og Motorpsycho. Og en håndfull andre ting jeg ikke husker i øyeblikket. Det å skulle kaste seg inn i fjortisnettet på jakt etter virtuelle sjekketriks fullbyrder på en måte absurditeten i situasjonen. Jeg mener, var det ikke samtidskunsten jeg skrev om da? Egentlig? Hva skjedde med den? Ikke så mye kan du si, men det er selvfølgelig feil. Men det går fint det, altså, jeg tar meg av det når jeg er ferdig. Men, når det kommer til dette; jeg skal snart fylle 46, så det er fint lite førstehåndserfaring jeg har av å sjekke fjortiser over nettet. Jeg har ikke sjekket fjortiser siden jeg var fjortis, og da fantes det ikke en gang mobiltelefon. Det sitter garantert en god del menn over 40 der ute og holder fullstendig oversikt over landskapet, det er ikke det, men i noen år nå har fjortiser liksom ikke vært min preferanse, så det har naturlig nok ikke blitt særlig utforsket. Ikke sånn at jeg kan koste på meg å være særlig kritisk til fenomenet heller, hvem vet hva jeg ville lagt ut av bilder av skrittet mitt hadde jeg vært halvparten så gammel? Indeed. Litt skummelt å tenke på, men ikke så veldig. Jeg har da gjort verre ting i voksen alder, selv når jeg skulle vite bedre. Og er jeg ikke et sted, dypt inni det mørkeste hjørnet av min kullsorte sjel, egentlig en gammel gris? Selvfølgelig er jeg det. Jeg trenger ikke en gang grave særlig dypt under overflaten for å konstatere det. Men likevel

Internett eller ei

Det er en gammel historie, dette, men som alltid helt ny. We´re all prostitutes. Always were, always will be. Kjønnet er og forblir den eneste harde valutaen i den økonomien som skjuler seg bak tvilsomme begreper som «relasjon», «intimitet», og «kjærlighet», eller det mer saklige «affære». Men i denne überkommunikative verden av silikoninnlegg og penis-enlargement har det åpenbart blitt litt røffere og tøffere å være under 20. Kravene til den enkelte ser, fra mitt perspektiv, ut til å ligge på selvmordsnivå. Ved et første øyekast i det minste. Men jeg gidder ikke moralisere noe særlig over det. Sånn har det tross alt også bestandig vært, Internett eller ei. Men det er en logisk progresjon fra kontaktannonsene bakerst i bladet, over introduseringen av handycam og hi-8-kassetter tidlig på 1990-tallet, og frem til felles onani over webcam etter milleniumsskiftet. (Det har jeg faktisk hengitt meg til, men hun var 26, og det var over Skype.)

Deiligst.no

Enhver er sin egen pornostjerne i en slags kontinuerlig ti på topp over hotteste foto, er hva som utmerker et sted som deiligst.no. Tilgjengelighetskulturen er forholdsvis enkel å forholde seg til, det ligger liksom i kortene. Det som forstyrrer meg litt er at nesten alle jenter under 20 ser ut som Barbie, og at guttenes testosteron er veldig tuktet og disiplinert, og liksom presset inn i en male model-virkelighet under tvang. Men det er strengt tatt ikke mitt problem. Det jeg lurer på er hvordan jeg skal overvinne denne distansen jeg opplever, følelsen av å se inn i et univers der kodene er så åpenbare og enveiskjørte at det er fort gjort å helt miste lysten. Dette er jo gjennomført karaoke-sex, og jeg har bestandig vært mer inne i kamikaze-sex. No beauty without danger, liksom. Så fortvilet ser jeg etter de spesielle interessene, og da mener jeg ikke nødvendigvis de forutsigbare lakk-og-lær-tingene, men kanskje i det minste et aldri så lite tegn på selvstendig tenking, men det er ikke påfallende representert i denne konteksten. Jeg kan i teorien sette pris på å slippe maset og det køddete som bestandig vil oppstå med en inkompatibel partner IRL, men fraværet av førstehånds fysisk erfaring er, når alt kommer til alt, dypt utilfredsstillende. Liksom fraværet av i hvert fall et lite hint om rare kinks og skjulte agendaer. For å komme noen vei registrerer jeg meg og gir meg selvfølgelig ut for å være en jente på 19. I løpet av to minutter har jeg fem nye venner; muskuløse gutter i bar overkropp med noe udefinert dyrisk i blikket som gir umiddelbar resonans i den mer elitistisk alfahannmodellerte delen av hjernen min; men jeg ville aldri komme unna med å blotte overkroppen i denne konteksten. Det ville neppe bli tatt alvorlig, særlig ikke under identiteten som 19 år gammel jente. Dette er jo også et klassisk Internett-dilemma; hvor mange eldre menn er det ikke der ute som opererer på denne måten? Neppe unikt for deiligst.no. Det er på en måte for enkelt – jeg burde selvfølgelig med et sadistisk glis gjennomføre en fullstendig Wallraff-operasjon, men jeg har fått en dårlig smak i munnen. Ikke fordi jeg skammer meg, eller føler noen større irritasjon over den grad av eksplisitt seksuell markedsføring disse folka driver med, heller ikke klarer jeg å bli tilstrekkelig lei meg på ungdommens vegne – de fortjener ikke bedre hvis de er så fantasiløse, spør du meg – men ganske enkelt fordi jeg så åpenbart ikke hører til i dette universet. Etter et kvarter på deiligst.no må jeg logge ut og returnere til min egen planet, litt shaky over å ha touchet borti noe genuint fremmed. Litt som å bli bortført av aliens som utfører de mest sinnssyke kroppslige eksperimenter på en, før de dropper en forslått av et sted i skauen tre dager senere, bare for å finne at ingen tror på det man forteller. Den typen paranoia og forskrudd virkelighetsoppfattning er det som setter seg i kroppen min.

Internett eller ei (igjen)

Det er ikke noe galt med nettsjekking, altså. Sittende på Gardermoen – en flyplass som ligger mellom Stockholm og Bergen – går det ikke å overse gårsdagens møte med min gamle venn Göran, som fortsatt er sammen med Eva etter at de traff hverandre på nettet for fem år siden. Et ypperlig forhold der ingen gidder å krangle, siden det ikke finnes noe å krangle om. Så skjedde det muligens i et forum hvor det ikke var nødvendig å pumpe seg full av botox, spenne musklene eller markere rumpa si med en stringtruse, men so what? Bare fordi de ikke satte poeng på hverandres fotografier og valgte å understryke andre personlige kvaliteter enn å bare være en av tusen babes eller hunks – gjør dét det lettere å akseptere det? Noen foretrekker jo å profilere seg annerledes, og det noen vil kalle sleazy vil noen andre definere som oppriktig. Og det er ikke akkurat noe nytt med en middelaldrende mann som oppfatter ungdommens kultur som fattig og intetsigende, altså, det er ikke det. Jeg har ikke for vane å sjekke berter som er yngre enn dattera mi, og sannsynligvis er det nettopp det som stopper meg fra å fortsette og operere under skjult identitet. Det blir litt som å rote i noens undertøyskuffer, jeg liker det ikke, ganske enkelt.

Nå, noe senere, i luften på vei mot Tromsø i et minimalt Widerøe-fly, slår det meg med full kraft at jeg argumenterer fra feil side av generasjonskløften. Frem til nå har jeg ikke en gang sett den som reell; skiftet mellom generasjonene ble utydelig og vanskelig å sette fingeren på etter 1960-tallet, og selve begrepet betyr egentlig ikke mer enn at noen folk er omtrent på samme alder. Kanskje det er på vei å slå tilbake med en mer definert kraft? Og kanskje det slår hardest mot min aldersgruppe – de siste som taklet en forsoffen og komplett uforstående eldre generasjon da vi var unge? Jeg takler mascara på menn, altså, jeg hadde det tross alt selv før jeg ble 30 og ga det opp, men lipgloss? Hva handler det om, når det dukker opp på heterofile 18-åringer i singlets og treningsstudiomuskler? Og hvorfor insisterer så mange jenter på å bygge seg om til en slags cartoonversjon av the hot California babe? Jeg merker jeg blir eldre for hvert ord jeg skriver nå. Og flyet rister litt og minner meg på at jeg snart skal dø uansett. Ja, ja.

Perfeksjon, døden og seleksjon

Kanskje det er noe med det at det jo faktisk ikke dreier seg så mye om sjekking, som eksponering. Dette med å se og bli sett, som vi ikke kommer unna uansett. En mulighet for ubegrenset frihet åpner seg jo i disse intervensjonene av det private i en offentlig sfære, der du ikke risikerer mer enn noen spydige kommentarer, som per definisjon er skrevet ned av en loser, for hvem legger ellers ned tid på å disse folk man ikke kjenner i et kommentarfelt på Internett? Det er ikke så langt unna det å samle noen bekjente med en over middels interesse for sex, på et hotellrom med et digitalkamera og noe utstyr, er det? Men likefullt noe annet, siden dette på en måte ser ut til å støpe alle i på forhånd definerte former, der de i grunnen feilaktige kroppene omformes til noe i nærheten av perfeksjon. Og perfeksjon er døden, spør du meg. Men kanskje min skjulte – eller ikke så veldig skjulte – fetish: IQ i kombinasjon med fysiske egenheter, uansett er noe som er på vei å forsvinne ned i historiens gravkammer? Kanskje dette er effekten av de utviklede gener som skal til for artens overlevelse, og noe som i fremtiden leder til at de stygge menneskene helt forsvinner? En rase bestående utelukkende av middels intelligente sex-slaver, uten en eneste stygg gammel mann som står beredt for å mure dem inn i kjelleren sin? Det å surfe rundt på slike nettsteder en ettermiddag gir dette ubehaget, at man som eldre mann ser fremtiden, og den er komplett uinteressant. Litt som å gå ned Grünerløkka i pent vær, egentlig; du ser ingen under 30. Dette rommet kunne med fordel vært større, altså.

Du er deilig. Not

Din lille fitte, du tror du er noe, gjør du ikke? Du tror virkelig at webkameraet skal forandre noe? Ta bort det stygge fra kroppen din? Fra sinnet ditt? Make you a star? Gjøre deg til fokuseringspunkt for begjær styggere og skitnere enn dine egne? Bekrefte din status som uoppnåelig, for det er hva du vil ha, er det ikke? Du vil bli elsket, og derfor, i forlengelsen, hatet, og helst fryktet – er det ikke sånn? Det er greit, jeg tenker ikke gi deg noe uansett – min nytelse er på et annet plan; jeg liker det hjelpeløse i dine utilstrekkelige forsøk på å fotografere cleavagen din, og det helt håpløse i dine motiv for å sløse din tid på dette. Dine patetiske forsøk på å få rumpen din til å vibrere i takt med musikken – som selvfølgelig er denne perverterte popmusikken som annekterte betegnelsen R&B, som opprinnelig sto for noe langt mere organisk og genuint. Så, wiggle it, din tispe, det er når alt kommer til alt, det eneste du har, og hvem vet – kanskje det kan hjelpe deg ut av den åpenbart klaustrofobiske tilstanden du befinner deg i akkurat nå. Ja, jeg vil tro det. Det pleier å funke, selv om det kanskje heller sjelden leder til et bedre sted. Jeg ser du prøver hardt, men tro meg, voksne menn gråter av skam og det er ikke deres egen – de tar det på seg slik de bestandig har tatt det på seg. Fy faen, du er schtøgg, jenta mi. Og teit. Og du vet det ikke, siden du ikke har kapasitet til mer enn å avfeie det jeg sier med at jeg er en dust, og det er for så vidt korrekt. Du, altså.

Swingers-sex ble konevold

Jeg vokste opp i en tid da det ofte ble insistert på at pornografien gir et feilaktig bilde av sex. Det var, og er, selvfølgelig det reneste nonsens; pornografien har bestandig hatt sine røtter i reelle begjær og behov, og med klokkeren presisjon gitt det for øyeblikket korrekte bildet av sex. Men det er også et bilde i forandring. Å studere pornografi kontinuerlig under en periode gir vanligvis et ikke så lite hint om såvel de politiske svingene, som nivået på det kollektivt ubevisste i et samfunn. Nå har jo parametrene blitt dramatisk forflyttet i noen år, og vi befinner oss i en medievirkelighet som ikke en gang prøver å late som den er basert på noe annet enn en pornografisk forståelse. Typisk notis i VG for to dager siden «Swingers-sex ble kone-vold» (stadig denne degenereringen av det norske språk i kjølvannet av Sex-Sjokk-fenomenet), hvilket jo, hvis vi er oppriktige, høres ut som en fullstendig logisk progresjon og noe som sannsynligvis ikke raker noen andre enn de involverte. Hvorfor er det i avisen? Et åpent forhold i Stavanger som ikke var så åpent likevel, har det reell nyhetsverdi? Selvfølgelig har det dét. Selv gav jeg opp fetishparties på midten av 1990-tallet etter å ha truffet en gammel skolekamerat nede i en kjeller som sa at han ikke helt hadde bestemt seg for om han var underdanig eller dominant. Jeg visste instinktivt at det var over, og det var det også.

Jeg vet det er litt off the mark, men jeg har likevel lyst å avrunde med litt darkroom-wisdom fra den tiden jeg bodde i Amsterdam. Følgende er et konsentrat av en lengre – unødvendig lang, spør du meg, men jeg skal ikke plage noen med detaljer – brainstorm over et cafébord;

– Why is it that there are no darkrooms for heterosexuals?

There would still only be men in them.

Tommy Olsson (f.1963) er utdannet billedkunstner fra Kunstakademiet i Trondheim og Rijksakademie van Beeldende Kunsten i Amsterdam.

Share This