Tekst: Aksel Kielland, skribent og redaksjonsmedlem i Fett.
Foto: Faksimile, Mann

Da plakatene for TV2-programmet The Voice først dukket opp på Tøyen T-banestasjon var det blant de fire dommerne ett ansikt jeg ikke kjente igjen. Alle vet hvem Magne Furuholmen og Sondre Lerche er, og de fleste som vet noen ting om noen ting vet at Yusuf Wolde-Mariam er Norges beste jiggyrapper. Spørsmålet jeg og mange av mine venner stilte oss var imidlertid: Hva er en ‘Hanne Sørvaag’?.

Innledningsvis hadde man bare visuelle ledetråder å gå etter. Hanne Sørvaag var blond og kledd i en uniform som på en og samme tid ropte «Bik Bok!» og «Dette er TV2! Selvfølgelig kler vi opp programlederne våre i noe dyrere enn Bik Bok!». Alderen var ubestemmelig, men sminken og håret pekte mot at hun var en av disse nye norske showbizkvinnene som ved hjelp av en dyktig personlig trener, en kyndig sminkør, og en velvillig fotograf ser betraktelig yngre ut enn de er. Ettersom hun skulle fungere som dommer i en musikalsk talentkonkurranse var det nærliggende å tenke at hun arbeidet med populærmusikk i en eller annen kapasitet, og på bakgrunn av dette konkluderte min fordomsfulle hjerne raskt med at hun var sangerinne (1).

Altså pekte alt mot at man hadde å gjøre med en førtifem år gammel popsanger, som man i sin fullstendige mangel på interesse hadde slumpet til å overse eksistensen av. Man forestilte seg en av disse unge talentene som takket være skjebnens uransakelige luner i årevis hadde vært henvist til en plass som kordame bak Karoline Krüger, Kate Gulbrandsen og Benedicte Adrian – eller hvem det nå var norske sangerinner stod i skyggen av på nittitallet – men som nå takket være skjebnen og/eller et gudebenådet TV-tekke omsider skulle få sin etterlengtende – og høyst fortjente – dag i solen. Og ettersom jeg ikke bryr meg noe videre om musikalske talentkonkurranser på TV, sa jeg meg fornøyd med den forklaringen – også etter at en venn av meg noen uker senere satt seg ned og så en episode av The Voice, og kunne opplyse at Hanne Sørvaag er sanger og låtskriver, og har bidratt med en noen sanger til Melodi Grand Prix.

Jeg nevner dette for å understreke at selv om jeg i dag knapt hever et øyenbryn når jeg logger inn på dagbladet.no og ser Hanne Sørvaag uttale at «Å spille på sex har jeg ingen problemer med.», har jeg fortsatt bare vage andrehåndskunnskaper om hvorfor nettopp hun vies plass til å lire av seg disse spissfindighetene. Hanne Sørvaag er tilsynelatende et vesen helt og holdent formet etter det norske 00-tallskjendiseriets topografi – hun er fantombildet som svever over netthinnen hvis man stirrer for lenge på en utgave av Se & Hør; avtrykket som står igjen dersom man trykker Kjendis.no ned i den kollektive ektoplasmiske bevisstheten.

Og på tross av at hun åpenbart har talent for å utnytte kjendispressens umettelige appetitt på «glamorøse» bilder, og utsagn som i henhold til femti år gamle normer for anstendighet kan oppfattes som «pikante», ville det være respektløst å tro at Sørvaags nyvunne status som dette årets Jenny Skavland ikke skyldes hardt og iherdig arbeid. Mye av dette arbeidet har gått ut på å forstå, og deretter tilpasse seg og forsøksvis foregripe kjendispressens mekanismer. Det beste eksempelet på dette var da Sørvaag i forbindelse med at hun var blitt funnet verdig en plass i TV2s Skal vi danse? uttalte følgende til Dagbladet:

«Altså, går det an å danse uten å spille litt på sex? I de kostymene, i de dansene. Det går ikke an. Det hadde vært kjempekjedelig. Så selvfølgelig, ja!»

Dette utsagnet – og Sørvaag har et arsenal av dem – har to formål: Først og fremst handler det med å fore kjendispressen med nok en artikkel, uthevet sitat og muligens overskrift som inneholder ordet «sex», men det handler også om å mane «feministene» – i betydningen ’noen som ikke liker at det spilles på sex i underholdningsprogrammer på TV2’ – til unyansert skyttergravsdebatt, og dermed skape ytterligere oppmerksomhet rundt egen person (2). Det er mediehåndtering på barneskolenivå, men selv en relativt resignert og uinteressert skribent som undertegnede kjenner at det rykker litt i kronikkforfatterfingeren. Og det er åpenbart effektivt; et søk på Tone Damli Aaberge – som er hva Hanne Sørvaag aspirerer til – vil enkelt kunne avsløre at en uforholdsmessig stor del av oppslagene hun blir til del i nettaviser handler om at noen misliker at hun er lettkledd i en eller annen video ikke engang de aller mest indignerte av de indignerte protestbloggerne husker navnet på etter at tekstene deres er publisert. Så forutsigbar har denne refleksmessige feministiske kritikken altså blitt, at selv PR-apparatet til en norsk popsanger til enhver tid ligger ett skritt foran, klar til å skvise noen ekstra spaltecentimetere ut av protestropene som gjaller som de «frekke» utspillenes ekko.

Når man gjentar den samme kritikken igjen og igjen – uten å nyansere eller presisere den, og uten at den har den tiltenkte effekt – ender man opp med støy. De fleste lesere filtrerer bort støy, men i den kjendisfokuserte tabloidpressen er støy det grunnleggende journalistiske virkemiddelet – så selv om ingen leser den eller bryr seg om den, produseres det uavlatelig uendelige mengder støy. Og uansett hva slags syn man måtte ha på kvinner og klær og varegjøring av menneskekroppen, kan jeg vanskelig forestille meg at det finnes feminister der ute som ikke mener at det de holder på med er viktigere enn at det fortjener å bli mottatt som forutsigbart, enerverende gnål.

Derfor må alle som ønsker å nå fram i kjønnsdebatten være bevisst på at det finnes en verden der ute som står klar til å bruke feministiske utspill som elementer i sin egen forutsigbare kommentardramaturgi – en verden av Dagbladet-journalister med tone+damli+aaberge+naken+feminisme+blogg som fast søk i Google; en verden av frustrerte mennesker med datamaskin og facebookkonto som sitter parate til å spy eder og galle over enhver som påstår at vi ikke nødvendigvis behøver mer visjonsløs, avseksualisert pornoposering; late, korttenkte tenkere og skribenter som ikke engang trenger å ta seg bryet med å konstruere stråmenn ettersom det alltid finnes en eller annen pliktskyldig meningsytrer som er villig til å klistre på seg ‘feminist’-merkelappen og gjøre jobben for dem.

Som feminist må man velge sine slag med omhu, og slag som Tone Damli Aaberge og Hanne Sørvaag er for lengst tapt. Uansett hva man i feminismens navn foretar seg, vil det aldri la seg gjøre å forme disse artistene om til foregangskvinner som kan lære unge jenter om verdien av å la være å kle av seg så fort et PR-team eller et kobbel femten år gamle gutter ymter frempå om at det er på tide med litt sidepupp. Muligens kan man si at feminismen har spilt falitt dersom den unnlater å kritisere det faktum at mainstreamunderholdningen – og Tone Damli Aaberge er mer enn noe annet menneske den norske mainstreamunderholdningens evig omskiftelige ansikt – har kjørt seg fast i en retningsløs og rutinepreget seksualisering av kvinnekroppen. Samtidig kan man ikke overse at en stor del av kritikken kun bidrar til å gi nakenbildene og nakenvideoene og nakenforsvarskronikkene større oppmerksomhet. Hvor mange av Tone Damli Aaberge og Hanne Sørvaags sanger, videoer og medieopptredener som ikke eksplisitt tematiserte kropp eller sex kan du huske?

Personlig har jeg stort sett kun befatning med disse kvinnene når de figurerer som gjenstand for feministisk kritikk. Og personlig har jeg heller ingenting i mot at frøknene Aaberge og Sørvaag viser frem kroppene sine i blader og musikkvideoer, på samme måte som jeg ikke bryr meg om at John Arne Riise, Petter Stordalen eller Erik & Kriss gjør noe teit når jeg ikke ser på. Jeg likte en Tone Damli Aaberge-sang en gang, men ikke nok til at jeg i dag kan huske hva den heter, og hadde jeg kunnet ta meg bryet med å sette meg inn i diskografien til Hanne Sørvaag hadde jeg formodentlig kommet til samme konklusjon om henne. De er artister som har lite eller ingenting å si om livet jeg lever, og som vanskelig kan sies å utgjøre noen større trussel mot den oppvoksende generasjonens selvforståelse enn hva Samantha Fox (3) gjorde for kronikkforfatternes.

Artister som mangler musikalsk særpreg og kunstneriske visjoner blir feil mål for denne typen kritikk, ettersom de i mangel av en solid kjerne kun avspeiler bredere trender i samfunnet. En kritikk av disse trendene fordrer riktignok spesifikke eksempler, men selv om artistene Tone Damli Aaberge og Hanne Sørvaag slik de figurerer i media i realiteten er produkter skapt av et større maskineri, vil en kritikk av disse produktene alltid blir lest som en kritikk av enkeltpersoner, og dermed som et angrep på artistenes individuelle frihet. Og personlig frihet er vi sist jeg sjekket fortsatt relativt positivt innstilt til (4).
Siden vi lever i et land hvor en stor del av befolkningen til enhver tid jobber overtid for å skape enhver debatt i media om til et spissformulert munnhuggeri, må alle som ønsker å nå fram med et budskap som synes å være antitetisk til rådende samfunnstrender vokte seg vel for å reagere så forutsigbart og programmessig at de ender opp som forutsigbar støy som lett kan innlemmes i motstandernes dramaturgi. «Feministene» er ingen ensartet gruppe, og det blir derfor vanskelig å skulle tilskrive skribentene som lar seg utstyre med denne merkelappen et felles mål. Dermed er det desto mer problematisk når nettopp denne diffuse størrelsen presenteres som én gruppe, hvis forutsigbare reaksjoner filtreres vekk av tabloidavisenes lesere.

Og på tross av alle uenigheter om motivasjon, mål og strategi, kan vel alle som noensinne har fundert på å omtale seg selv som feminist enes om at vi har større ambisjoner enn å la vårt arbeid reduseres til elementer i PR-strategien til Hanne Sørvaag.

Noter:
(1) Merk det kjønnede substantivet.
(2) At det i dette tilfellet ikke lykkes skyldes formodentlig at Kjendis.no-redaksjonen var rammet av et av sine regelmessige anfall av tvil og inspirasjonsunderskudd, eller at nasjonens feminister var for opptatt med å se på – og deretter komme til hektene etter – tv-dekningen av mennenes femkamp under London-OL.
(3) Unge lesere som ikke kjenner navnet – eller kanskje mer presist den kulturelle referansen – Samantha Fox oppfordres til å ubekymret lese videre, forvisset om at disse seksualiserte kvinnene relativt raskt slettes fra det kollektive minnet.
(4) At feminismen slik den ytrer seg på Dagbladet.no – med fordømmelser av nakne kvinnelige kjendiser side om side med flammende innlegg om kvinners selvsagte rett til å kle seg i hva de vil uten å fordømmes av samfunnet – må fortone seg en smule inkonsekvent for lesere uten bredere innsikt i diskursen, er en annen diskusjon.

Share This