Rasisme forkledd som feminisme

«Flere og flere svensker forlater statskirken», forkynner tv-nyhetene. Samtidig får vi vite at de islamske forsamlingene vokser så det knaker. Når tallene presenteres, viser det seg at av en befolkning på cirka ni millioner tilhører sju millioner den svenske statskirken. De islamske forsamlingene har drøyt 100 000 medlemmer. Balansen er med andre ord på ingen måte forstyrret.

Symbolsk penetrering

Normsekulære mennesker, som meg selv, har vent oss til å betrakte religion som passé. Men de religiøse måtene å tenke på har ikke blitt forkastet, de har fortsatt sin eksistens i vår egen samtid, bare i endret form. Som Judith Butler påpeker i sin bok Frames of War: When is life grievable?, opptrer selv sekularismen i en mengde ulike former – flere av dem like problematiske som religiøse dogmer. Butler mener at et kritisk perspektiv på samtiden ikke sammenfaller med distinksjonen mellom religiøs og sekulær tenkning, men at man må analysere det hele med mye større oppmerksomhet. Utgangspunktet for den samtiden Butler analyserer, er angrepet mot tvillingtårnene den 11. september 2001 og hvordan dette forstyrret den vestlige følelsen av territorium. Det har vært fritt frem for vesten å erobre landområder og ressurser i resten av verden, men utgangspunktet har alltid vært at «de» holder seg der «de» hører hjemme. Når «de» så styrte to fly rett inn i tvillingtårnene på Manhattan, var det en krigserklæring fra et globalt organisert motstandsnettverk som annonserte sin ankomst og nærvær i «vår» verden. Det var i sannhet en potent symbolsk penetrering av et jomfruterritorium som ikke fikk røres ved. Siden den gang har vi sett en rekke slørdebatter, forbud mot religiøse symboler i Frankrike, og forbud mot minareter i Sveits – til tross for at verken minareter eller kvinners hodeplagg utgjør noe reelt problem i Europa. Middelalderhistorikeren Sylvain Gouguenheim, professor ved det prestisjetunge École Normale Supérieure i Frankrike, bestrider i boken Aristote au Mont Saint- Michel: Les racine grecques de l’europé chrétienne (2008) islams store innflytelse på den europeiske kulturarven. En ubehagelig følelse av at «muslimer er farlige», har altså sneket seg inn i sammenhenger der den ikke burde høre hjemme.

I feminismens navn

I det siste har man begynt å bruke feministiske resonnementer med den hensikt å utdanne muslimer som bor i skandinaviske land, i likestilling. Her må vi være oppmerksomme. Det er ikke alltid lett å vite hva ord egentlig skal bety, og det er enda vanskeligere å stole på ordene. Når det snakkes om feminisme, finnes det alltid en risiko for at man i realiteten mener noe annet. Slik har det nå også blitt med deler av den pseudofeministiske retorikken som benyttes av fremmedfiendtlige og nasjonalistiske høyrepartier i Norden og i det øvrige Europa. La meg komme med noen eksempler. Da det norske Fremskrittspartiets leder Siv Jensen for en tid siden kom med forslag om likestillingskurs for innvandrere, var det åpenbart at innfødte nordmenn ikke hadde behov for en slik undervisning. Jensen oppga en tilsynelatende feministisk motivasjon for sitt forslag, men ved nærmere ettertanke handlet det egentlig om det Butler kaller en «siviliserende misjon». Det er en oppfatning om at det anti-moderne og per definisjon ikke likestilte islam på en urovekkende måte brer om seg i våre land, og derfor må håndteres ved hjelp av målrettede innsatser. Likestilling er et slikt målrettet spesialtiltak. Det finnes flere eksempler på hvordan feminisme og seksualpolitikk har blitt utnyttet av den siviliserende misjonen, som politiske redskap til fremmedfiendtlige formål. Butler beskriver hvordan nyankomne innvandrere i Nederland ble bedt om å se på bilder av to menn som kysser hverandre. De skulle så redegjøre for sine reaksjoner og svare på om de var klare for å leve i et demokrati der homofile kan uttrykke seg fritt. Aksept for homofili gjøres på denne måten til noe som er synonymt med modernitet. «Modernitet» knyttes til seksuell frihet, og «særlig homofile personers seksuelle frihet forstås som at den eksemplifiserer en kulturelt avansert posisjon, i motsetning til en som blir ansett som pre-moderne», skriver Butler.

Moderne eller ikke moderne

Det virker altså som om den nederlandske staten har en oppfatning av hvem som er moderne og hvem som ikke er det. De som oppfattes som moderne, slipper denne testen. De er statsborgere i Den europeiske union, asylsøkere og kvalifisert arbeidskraft som tjener mer enn 45 000 euro i året. Til og med statsborgere i USA, Australia, New Zealand, Canada, Japan og Sveits inngår i denne gruppen. Det er som om manglende likestilling og homofobi ikke eksisterer i de land der disse menneskene kommer fra. I likhet med Siv Jensens forslag om likestillingskurs for innvandrere kan den nederlandske testen fremstå som en måte å teste toleranse på, men den er i realiteten et angrep på religiøse minoriteter. Et tvangsinstrument som brukes for å holde Europa hvitt, rent og sekulært, noe som i praksis betyr «kristent». Det er et syn som antyder at alle andre religiøse tradisjoner faller utenfor moderniteten. Derfor må vi – jeg inngår selv i denne gruppen – som betrakter det sekulære valget som noe selvfølgelig, også innse at en separasjon mellom striden for feminisme og seksuell frihet på den ene siden, og kampen mot rasisme og anti-islamske strømninger på den andre, er basert på tanken om at det ikke kan finnes solidaritet mellom disse to kampene. Butlers poeng er ikke å bytte ut seksuelle friheter mot religiøse, men heller å sette spørsmålstegn ved det rammeverk som tar for gitt at det ikke kan finnes noen politisk analyse som prøver å analysere homofobi og rasisme bortenfor denne divisjonen. Nordiske, hvite og ofte sekulære middelklassefeminister har lenge vært uinteressert i sine medsøstre i andre deler av verden. Men æresdrap-debatten i 2002 blåste liv i de antirasistiske spørsmålene i Sverige. Da Gudrun Schyman i sin legendariske «taliban-tale» påpekte at den samme vold mot kvinner skjer her som der, kom det heftige reaksjoner. En del menn var såret over å anklages for å være på samme nivå som afghanske talibaner, og også en del kjente, svenske feminister brant sine fingre i denne debatten – uvante som de var i å debattere innen dette teoretiske og politiske området.

En farlig selvforherligelse

Den svenske feminismen har lenge lidd under en form for selvforherligelse («Vi er best og Sverige er det mest likestilte landet i verden») der en progressiv historie om kvinners rettigheter har posisjonert Sverige og det øvrige Norden som det geografiske stedet der likestillingen som demokratisk prinsipp ble formulert. Hensikten har ikke vært å skape grunnlag for en politikk som «velger ut» en gruppe mennesker det er verdt å anerkjenne og beskytte. Når så skjer, som i eksempelet med Siv Jensen, knyttes likestilling til innvandringsdebatten og brukes som politisk utgangspunkt for medborgerlige rettigheter. Butler mener at ideer som er knyttet til «frihetens» fremdrift, muliggjør et politisk skille mellom progressiv seksualpolitikk og stridene mot rasisme og religiøs diskriminering. Denne oppdelingen gjør det mulig å skille mellom akseptable og ikke-akseptable innvandrere. Stater og fremmedfiendtlige partier benytter seg av kvinners og hbt-personers (homofile, bifile og transpersoner) rettigheter som grunnlag for å ekskludere ikke-europeere. At nordiske feminister forsvarer de nordiske mennene som en mer avansert del av patriarkatet, er et fenomen som den postkoloniale feministen Gayatri Chakravorty Spivak beskriver som en redningsaksjon der det hvite patriarkatet skal redde de brune kvinnene fra de brune mennene. Dette innebærer at det hvite patriarkatet, som egentlig ikke har brydd seg nevneverdig om spørsmål knyttet til likestilling, kvinneundertrykking og vold, plutselig våkner når feministiske og hbt-vennlige argumenter kan brukes til rasistiske formål. Siv Jensens forslag kan i visse ører kanskje høres ut som en demokratisk og feministisk handling. Butler viser til Thomas Friedman som i New York Times hevder at islam ennå ikke har oppnådd modernitet, og også antyder at religionen på et vis befinner seg i et barnslig stadium av kulturell utvikling. Normen for voksenhet representeres best av kritikere som ham selv. Det er en orientalistisk tanke – en måte å forholde seg til Orienten på som den vestlige verdens motbilde, motidé, motsatt personlighet og motsatt erfaring, formulert av Edward Said. Orientalisme forekommer ofte i debatter om den æresrelaterte volden. Da stilles spørsmålet om spesifikke former for vold er knyttet til spesielle kulturer, eller om menns vold mot kvinner snarere er et globalt spørsmål som eksisterer overalt i verden. At visse kropper er mindre verdt enn andre, er ett problem. Men at vold som er utøvet av en mann med en annen hudfarge eller annen nasjonalitet, skulle være verre enn den volden som utøves av en innfødt nordboer, er en mildt sagt problematisk tilnærming. Butler ser på torturen i Abu Ghraib og Guantánamo som et resultat av det amerikanske militærets «spesifikke kultur» av ettertrykkelig hypermaskulinisme og homofobi. Da må man stille spørsmålet om hvorfor det amerikanske militæret må fremstille den muslimske befolkningen, som de kriger imot, som et sted for primitive tabuer, når militæret selv benytter seg av seksuelt nedverdigende former for tortur? I tilfellet med den seksuelle torturen virkeliggjøres forestillingen om seksuell frihet. I og med at de amerikanske soldatene kroppsliggjør denne typen frihet, er det fritt frem for å tvinge seg på andre og slik utøve sin frihet. Butler minner om at dersom frihet er det idealet vi ønsker å oppnå, må vi også huske hvor lett frihetsretorikk kan utnyttes i motsatt hensikt med det formål å beskytte menneskeligheten.Hun mener vi må revurdere frihet som en betingelse for solidaritet blant minoriteter. Vi bør også innse hvor nødvendig det er å formulere en seksualpolitikk som er en gjennomgripende kritikk av krig. Derfor kan amerikanske og europeiske innsatser i Afghanistan ikke forsvares som en hjelpeinnsats for å redde og forsvare kvinner og barn. Det dreier seg om nordamerikanske territoriale krav – i jakt på olje og terrorister. Krig kan aldri forsvares med feministiske argumenter. At det i dag finnes kvinner som jobber som soldater, er muligens et fremskritt for den numeriske likestillingen, men ikke for feminismen.Hun mener vi må revurdere frihet som en betingelse for solidaritet blant minoriteter. Vi bør også innse hvor nødvendig det er å formulere en seksualpolitikk som er en gjennomgripende kritikk av krig. Derfor kan amerikanske og europeiske innsatser i Afghanistan ikke forsvares som en hjelpeinnsats for å redde og forsvare kvinner og barn. Det dreier seg om nordamerikanske territoriale krav – i jakt på olje og terrorister. Krig kan aldri forsvares med feministiske argumenter. At det i dag finnes kvinner som jobber som soldater, er muligens et fremskritt for den numeriske likestillingen, men ikke for feminismen.

Den skjulte rasismen

Feminismen står for pasifisme og en umiddelbar avmilitarisering av verden. Det gjelder overalt, men spesielt i Irak og Afghanistan. For ikke å snakke om på Vestbredden og Gaza, der den miserable situasjonen for hbt-personer henger sammen med den uavklarte konflikten med Israel. Journalisten Rickard Ehnsiö skrev i fjor i Svenska Dagbladet (26/7 2009) at selv om homofobi er svært utbredt i hele Midtøsten, fungerer Israels mer liberale innstilling som ytterligere stigmatiserende for de palestinske hbt-personene, fordi både homofili og staten Israel oppfattes som fremmede elementer. Når staten Israel bruker hbt-personer som et symbol for det åpne og liberale israelske samfunnet, slår dette tilbake på palestinske hbt-personer, som ikke kan få noen rettigheter før konflikten mellom Israel og Palestina er løst. Det er fristende å tro at det finnes en åpenbar kobling mellom det sekulære og det progressive, på samme måte som at feminisme og likestilling alltid står for noe positivt. Dessverre kan feministisk og hbt-vennlig retorikk også brukes i fremmedfiendtlige sammenhenger der koblingen til en antirasistisk feminisme kuttes og overføres til innvandrergrupper som dermed ekskluderes fra medborgerlige og menneskelige rettigheter. De avhumaniseres og stigmatiseres. Det virker som om det spiller liten rolle hvem og hva man slår mot, Irak eller Al-Qaida, så lenge man beviser at det faktisk finnes en fiende å slå mot. Åpen rasisme er én sak, den kan alltid avvises som ekstremisme, men den skjulte rasismen påvirker større grupper når den snikes inn i ledende politikeres uttalelser og handlingsprogram. Når det også skjer med feministiske og hbt-vennlige argumenter blir det riktig skremmende.

Tekst: Tiina Rosenberg (f. 1958)
Kjent, kontroversiell, hatet og elsket svensk kjønnsforsker og queerfeminist. Siden 2005 professor ved Senter for kjønnsforskning ved Lunds Universitet i Sverige.
Forsknings- og undervisningsområder: Kjønnsforskning, teatervitenskap, HBT -/queerstudier, feministisk teori og kulturstudier.
Var med på å starte opp det svenske feministiske partiet Feministiskt Initiativ i 2005, men gikk av i mediestormen som oppstod rundt indre konflikter i partiet, noe som resulterte i en heksejakt uten like på Rosenberg. Hun mottok drapstrusler og måtte leve med profesjonell beskyttelse i en periode. Interesserte anbefales å ta en titt på dokumentaren Viljornas Kamp.
Har gitt ut en rekke bøker, deriblant Queerfeministisk Agenda (2006), L-ordet (2007) og Bögarnas Zarah – diva, ikon och kult (2009). Rosenberg om Judith Butler: «Hun er min ledestjerne, en som bedre enn noen annen har klart å forklare hvilken destruktiv makt heteroseksualiteten er i sin uproblematiserte form».

Illustrasjon: Heiða Karine Jóhannesdóttir Mobeck (f.1987) studerer musikk-teknologi ved NTNU.

Share This