Det er nå det begynner

Ingen kan fikse hele verden alene – men alle kan vi bidra med noe. Fetts enkle guide til et mer aktivistisk liv.

Fra Fett 2/2017.

Se for deg følgende situasjon: Du ser på nyhetene, leser en avis eller scroller gjennom sosiale medier. Du ser eller hører noe som er så jævlig at du nesten ikke kan tro at det faktisk skjer. Hjertet ditt begynner å banke raskere. Du tenker at må du bare gå ut og gjøre noe, at nå er det nok!, og at vi kan da ikke bare sitte stille og se på dette?!

Men hvordan? Hvor er det du begynner? Der du sitter, opprørt og litt kvalm foran pc-en din, virker det langt til nærmeste torg. Dessuten, hvem skulle du stått der med? Hvordan få tak i folk? Hva gir det egentlig mening å gjøre? Og så, før du vet ordet av det, er øyeblikket borte og hverdagen tar deg i nakken.

Gjenkjennelig? Du trenger ikke være flau. Du er ikke alene. Steget fra å ville engasjere seg til å faktisk gå ut og gjøre det, kan virke stort. Derfor har Fett trålet nettet og inspirationals, og samlet de beste tipsene fra erfarne aktivister og organisasjonsfolk i en hendig guide. Ikke alt passer for alle, men alle kan gjøre noe. Så kom igjen, bli med ut, la oss ta steget sammen. Nu kör vi.

 

DE FØRSTE STEGENE

 

  1. Educate yourself! Dette er første trinnet i alle aktivisthåndbøker med respekt for seg selv, og ikke uten grunn. Det går mye verdifull tid med på å finne opp kruttet. Å lese om andre folk som har fått i gang aksjoner og fått gjennom forandring er både lærerikt og inspirerende. Vi kan lære av suffragettene, av borgerrettsaktivister, av folka som satte i gang protestene ved Standing Rock. Les om kvinner som Susan B. Anthony, Angela Davis, Sojourner Truth og Shirin Ebadi. Les om Frederikke Qvam, Torild Skard og Shabana Rehman. Susanne Christensens bok En punkbønn, om punk og aktivisme i USA og Russland, kan også anbefales. I tillegg har aktivister samlet mye nyttig informasjon på nett, med titler som White Self-Education Syllabus og Black Lives Matter Syllabus.
  1. Organiser deg. Bli medlem i en fagforening og lær av erfarne folk der (det er for øvrig mange gode grunner til å organisere seg faglig – også som student). Bli med i et politisk parti, en frivillig organisasjon eller et studentlag, møt opp og øv deg i å bruke stemmen din i en forsamling. Mange foreninger tilbyr også gratis kurs til sine medlemmer.
  1. Velg dine kampsaker. I mylderet av nyheter, arrangementer og informasjon, og i en verden som innimellom kan kjennes frustrerende føkka tvers gjennom, kan det være utfordrende å prioritere og fordele energien mellom alt som burde fikses. I verste fall kan det føre til en lammende apati. Derfor: Velg ut noen saker eller saksfelt som du synes er spesielt viktig, og sats på dem.
  1. Finn allierte. Når du har funnet kampsakene dine, undersøk hva som allerede finnes av initiativer rundt deg. Er du engasjert i flyktningpolitikk, kan det være en god start å finne organisasjoner som jobber med det for å møte folk som er opptatt av det samme. Lurer du på å starte en aksjon, se om noen allerede har organisert noe lignende i ditt område før. I sosiale medier-events for demonstrasjoner og aksjoner finnes som regel en liste over tilsluttede organisasjoner – dette kan være et godt sted å starte.

Tekst: Carline Tromp

Redaksjonsmedlem i Fett, kritiker i Bokmagasinet og ansatt i Klassekampens debattredaksjon.

Illustrasjon: Stine Nygård

megafon

 

UT I GATENE

 

  1. Come as you are. Ikke tro at du trenger en utadvendt personlighet eller må elske folkemengder for å demonstrere. Jo visst trengs det folk som vet å bruke ropert og sette i gang allsang, men vi trenger alle de andre som synger, klapper og møter opp også. Å gå i tog er en tilvenningssak, kanskje spesielt for oss som har vokst opp i en tid der individets utfoldelse er viktigere enn å danne og vedlikeholde kollektiver. Ikke la deg skremme av at det føles kleint og uvant. Still opp i lokale demonstrasjoner og kjenn på den gode følelsen av å være mange. Kan du ikke stå eller gå? Det finnes andre måter å bidra på. Kanskje kan du strikke luer, lage skilt, være pressekontakt eller spre budskapet på nett. Husk at ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.
  1. Bruk både nye og gamle medier. Nettet og sosiale mediers rolle i mobilisering er uvurderlig. Sosiale medier er gratis i bruk og kan nå fram til mange på kort tid. Husk imidlertid på at folk oversvømmes av informasjon på nettet, og at det ikke er veldig forpliktende å sette seg på «interessert» på Facebook. Vær til stede også på fysiske steder der folk møtes. Flyers og plakater plassert på strategiske steder fungerer fortsatt – og mange kjenner noen som har tilgang til en kopimaskin som kan lånes for den gode saken. Har du kontakter i pressen, tips dem (personlig).
  1. Spør folk direkte. Ingenting slår en direkte forespørsel. Facebook-gruppeinvitasjoner og e-poster som begynner med «Hei alle sammen» er lett å legge fra seg – men det er vanskeligere å si nei når en god venn spør deg om hjelp til en bra sak. Oppsøk folk personlig, ring dem eller ta kontakt på chat. Spør folk du vet er flinke på noe, om deres råd og ekspertise: «Hvis du skulle samle hundre folk på tre dager, hvordan ville du gjort det?».
  1. Gi oppgaver. Lag en oversikt over alt som skal gjøres og fordel konkrete oppgaver. Mange av oss som gjerne vil bidra til saken, er redd for å være i veien eller å brase inn på noen andres territorium. Å gi folk ansvar for å fikse noe bestemt, er praktisk samtidig som det viser tillit og sørger for at flere føler eierskap til aksjonen.

Vi kan lære av suffragettene, av borgerrettsaktivister, av folka som satte i gang protestene ved Standing Rock.

rebel_with_a_cause

 

TENK DEG OM

 

  1. Bruk hodet! Fra psykologisk og nevrologisk forskning vet vi at vi ikke alltid handler like rasjonelt som vi tror, og at belønninger spiller en stor rolle. Bare tenk på hvor vanskelig det er å legge fra seg mobilen, som konstant gir oss små drypp av oppmerksomhet, eller hvor vanskelig det kan være å komme seg på trening selv om du har sagt du skal. Tanken bak såkalt «gamification» er at for mange av oss blir ting rett og slett enklere og mer gøy når det presenteres som et spill. Dette kan høres teit ut når du jobber for en alvorlig og viktig sak. Men hvorfor ikke bruke denne kunnskapen i stedet? Hva med å kjøre en kampanje for å se hvem som kan verve flest venner, eller bruke en app som viser hvor miljøvennlige hverdagsvalgene dine er (se for eksempel på gronnejenter.no).
  1. Gjør saken synlig. Reklamebransjen vet godt at jo oftere vi får repetert et budskap, jo mer sannsynlig er det at informasjonen synker inn. Igjen: Denne lærdommen kan vi bruke. Buttons eller handlenett med logoer eller slagord kan påvirke folk. Ha med noen flyere eller brosjyrer i veska, så du aldri er uten. Henvis til saken din i samtaler, uten å misjonere (med mindre det er god stemning for slikt). Kort sagt: Ikke gi noen muligheten til å si «men dette visste jeg jo ingenting om!»
  1. Drit i kommentarfeltene. Eller OK, la meg nyansere det litt: Det kan finnes gode innspill i kommentarfelt, og folk som har oppriktige spørsmål bør selvfølgelig få svar. Men husk at det finnes en del troll som ikke ønsker annet enn å forstyrre og provosere. Vurder om det er disse du vil bruke tid på. Skulle du likevel svare: Skriv for den tause majoriteten. Du kommer ikke til å overbevise trollet, men det er mulig å påvirke de som leser og kanskje ikke har gjort opp meningen sin ennå. Vær saklig og rolig, og ikke la deg friste til skittkasting.
  1. Husk at din stemme teller. Dette kan være vanskelig å tro på, spesielt når det politiske flertallet ikke går din vei. Men all endring starter med at noen sier nok er nok. Amerikanske politikere har sagt at det ofte ikke skal mer til enn en ti-tjue mennesker som ringer eller engasjerer seg personlig, før en politiker tenker seg om en gang til. Her hjemme så vi snuoperasjonen da titusenvis markerte seg mot reservasjonsretten i 2014. I boka «The Ten Minute Activist» skriver den erfarne aktivisten og lobbyisten Christopher Kash: «The wheels of government turn slowly, but they don’t turn at all if you’re not involved». Med andre ord: Det er ikke sikkert at det du gjør, hjelper. Men du kan være sikker på at det ikke hjelper å ikke gjøre noe. Og hvis mange nok gjør det samme – så kan du faktisk endre verden. Det viktigste er å ta det første steget.

Å gå i tog er en tilvenningssak, kanskje spesielt for oss som har vokst opp i en tid der individets utfoldelse er viktigere enn å danne og vedlikeholde kollektiver.

Share This