I en humorverden dominert av mannlige komikere er det også politisk hvem som står der oppe på scena.

Tekst: Charlotte Myrbråten. Teksten sto på trykk i Klassekampen 20.07.13.

Det eksisterer fortsatt en myte om at kvinner ikke er morsomme og at alle virkelig morsomme komikere er menn. Kvinner driver i alle fall ikke med såkalt «politisk humor» og satire. Selv hadde jeg egentlig takket nei til å skrive en tekst i Klassekampens serie om politisk humor, men fikk plutselig en mail om at ALLE damene som hadde blitt spurt hadde sagt det samme. Da fikk jeg selvfølgelig dårlig samvittighet og følte jeg måtte si ja. Jeg er den nye Frank Aarebrot som takker ja til alt. Dessuten har jeg observert at de andre i denne spalten kaller seg komikere. For meg som er mest vant til å bli kalt en grinete feminist så er dette derfor et stort skritt opp.

Humorfeltet domineres av menn. Standup-fersking Tonje Holm Sandnes ble 12. juli intervjuet i Bergens Tidende. Hun mener Stand Up Bergen ikke gjør nok for å få frem kvinnelige komikere, og at publikum ofte er skeptiske til jenter. Det sier litt når TV Norge ikke har en eneste kvinnelig komiker på i høst. Selv om kvinnelige standupkomikere ikke nødvendigvis snakker om typiske «politiske temaer», komikk med «budskap» (grøss) eller er andregenerasjonsinnvandrere som forteller om livet i drabanten, blir kvinner i kraft av å være kvinner (fortsatt) politiske når de står på scenen. Enten de vil eller ikke.

Standupscenen er en scene hovedsakelig for menn. Ofte en scene der middelmådige gutter forteller middelmådige vitser om at «herregud dama har lite mange sko da!», «om dama som kommer og maser mens mannen skal se fotballkamp» eller «herregud, hvor mye ulike såper dere damer bruker! Vi menn har bare såpe, men dere har jo all slags!?». En del standup baserer seg altfor lett på denne formelen. Det er gjort før, det er forutsigbart og mangler totalt nerve. Det er ikke lett å være hvit, heterofil mann uten handikap på scenen. Selv om man er den morsomste i kompisgjengen har man ikke alltid noe å gjøre på en scene. For er det ikke et like stort problem at noen gutter ikke kommer seg ned av scenen som at jenter ikke kommer seg opp på den?

I Fett#2 2011 hadde vi en humorspesial. Markus Gaupås Johansen fra 5080 skrev at en viktig del av komikeres grunnlag er den sosiale treningen man får i ung alder ved å være med i en kameratgjeng hvor alle konkurrerer om å være morsomst. Og at slike gjenger oftere er guttegjenger enn jentegjenger. «På grunn av samfunnets strukturer oppfordres menn til å være morsomme på samme måte som samfunnet oppfordrer menn til å spille fotball, tjene penger og drive med organisert kriminalitet. Å være morsom er fremdeles et større ideal for gutter enn for jenter», skrev han.

Men selv om det er et større ideal for gutter å være morsom, så finnes det også morsomme jenter. Kanskje opererer de i et annet format. I det samme nummeret ble Agnes Ravatn spurt om hvorfor hun ikke gikk for å bli den kvinnelige Harald Eia. Ravatn svarte: «Truleg trivst eg best der eg er (i det lune asylmottaket som heiter Dag og Tid, midt i riksmålspressas solar plexus). Det er ikkje sikkert at Noreg treng ei kvinneleg Harald Eia, på same måte som me ikkje treng ei kvinneleg Ivar Hoff».

Som Ravatn er heller ikke jeg så bekymra på vegne av kvinners humoristisk sans, selv om de kanskje ikke dominerer på Latter eller andre standupscener. Selv ikke på NRK. Det trengs ikke en kvinnelig versjon av Manshow eller programmet Kvinnegruppa Ottar, for det er ikke spesielt bra humor. Eller en ny Tommy Steine in disguise, søte jenteutgaver som Thomas og Harald som danser rundt til Håkan Hellstrøm.

I forgårs leste jeg ut Marit Eikemos bok «Samtale ventar», noe som var det gøyeste som har skjedd meg på lenge. Jeg tok meg i å le høyt med lyd (jeg pleier ikke le med lyd alene) nesten på hver side. At Marit Eikemo er sjukt morsom er en godt bevart hemmelighet. Sånn er det med mange vittige jenter. Selv om det kanskje er færre kvinner som kaller seg komikere betyr ikke det at det er færre morsomme kvinner.

Men selvsagt handler det også om hvilke måter det er akseptert for kvinner å være morsomme på. Menn har opp igjennom historien fått lov til å være mer ekstreme og ta mer plass. De har fått rom til å lage både dårlige ting og bra ting.

Og når noen eksplisitte morsomme jenter først dukker opp, så må det overfortolkes og diskuteres i hjel. Nå sist med tv-serien Girls. Det holder ikke at det er fire slabbedasker som suser rundt og kødder. Når morsomme jenter gjør hva de vil på tv er det fortsatt ikke bare fire morsomme jenter som gjør hva de vil på tv, det er feminisme. Når en jente gjør noe handler det om kvinnelivet, men når en mann gjør noe handler det om livet. Kanskje er det ikke så stor forskjell på jente og guttehumor, men forskjell på hvordan humoren blir mottatt.

Konteksten og avsenderens intensjon er ofte avgjørende for om en vits funker eller ikke. 11. juli tvitret Mímir Kristjánsson: «Tatt av skjermen på #Dax18 til fordel for KVINNEFOTBALL!?!?!? 100 år med stemmerett er tydeligvis for mye».

Vegard K tvitret tilbake «passe seg nå» med en link til en nettsak som handlet om menn som hater damefotball. De fleste skjønte nok at Kristjánsson tullet, men for noen (som kanskje ikke har peiling på hvem han er) var det umulig å skille hans humor fra det virkelige livet og folk som hater jenter som spiller fotball, og da trenger man kunnskap om avsenderen for å vite «hva han egentlig mente» for at det skal være (god) humor.

Det som ofte gjør humor til humor er at det er en ambivalent og tvetydig kommunikasjonsform, som gjerne tar utgangspunkt i stereotypier eller tabuer. Da er den også vanskelig å angripe, for det er vanskelig å vite hva som ligger bak og hvilke holdninger humoren har sitt utspring i.

Må man analysere, kritisere og legge bånd på humoren? Humor er et komplekst minefelt. Men innenfor den rette konteksten synes jeg alt er lov. I en trygg situasjon synes jeg humoren kan gå veldig langt. Samtidig er det noe instinktivt man merker når humor ikke funker, og på en måte virker det som det sitter i ryggmargsrefleksen om humor funker eller ikke. Selv synes jeg for eksempel Radioresepsjonen går for langt i tulling med jøder på tv.

Men hvor er de store kvinnelige komikerne? De trengs kanskje ikke. For de morsomme kvinnene finnes overalt. De svenske tegneserieskaperne i Dotterbolaget er morsommere enn alle andre tegneserier. Vigdis Hjorth er landets morsomste forfatter (og Marit Eikemo, Gunhild Øyehaug, Cecilie Løveid og og OG!), Karine Dybvik og Live Nelvik er de morsomste på tv, Agnes Ravatn den morsomste i avisa, Sigrid Bonde Tusvik er den gøyeste på standupscenen, Anne Marit Jacobsen den gøyeste på scenen og Linn Skåber har alltid egentlig vært den morsomste i Nytt på nytt.

Det er lov å stjele ting man kunne sagt selv, men som man aldri ville kommet på likevel. Og Agnes Ravatn sier alltid det jeg mener, bare bedre: «Eg kan fortelje at eg synest Elaine er morosammare enn Jerry, George og Kramer til saman, eg synest Hege Schøyen er ufatteleg morsosam og Øivind Blunck ikkje morosam i det heile, eg synest Aud Schønemann er vedunderleg morosam og Arve Opsahl ikkje er morosam i det heile, og eg synst Samantha Bee er mykje morosammare enn Jon Stewart. (…) Eg synest Cheryl Hines er like morosam og kanskje morosammare enn Larry David i Curb your Enthusiasm. Roseanne Barr laga 80-talets beste sitcom, Rosanne. Mette Hellenes er landets morosamste teiknar. Søstrene Sørumgård Botheim er morosammare enn kva som helst ung mannleg forfattar og Kjersti Rorgemoen er nesten like morosam som meg.»

Men av dem som eksplisitt kaller seg komikere og humorister er det åpenbart menn som tar størst plass. Dette tjener egentlig kvinnene til ære, skrev en gang Ragnar Hovland. For det meste som går for å være humor er gjerne dårlig humor.

På bildet, som er et foto av oppslaget i Klassekampen, ser du en illustrasjon signert Anne Vollaug.

Share This