Tekst: Maria Dalland Larsen er styremedlem i Bergen filmklubb og studerer Film- og TV-produksjon.

Illustrasjon: Frode Skaren www.uglylogo.no

Jente (begynnelsen av 20-årene): – Jeg elsker GIRLS! Det er liksom meg! Jeg tror jeg er mest lik Hannah, men litt Marnie også. Før hun ble teit. Gutt (samme alder): – Joda, det er jo litt morsomt. Litt enkelt kanskje, mest for jenter.

Da jeg i vår var på min første reise over Atlanteren, satte jeg meg ned i en fullsatt kinosal (med en kapasitet på 1200) for å se de tre første episodene  av HBOs nye storsatsning GIRLS. Hadde det ikke vært for kabelnettverkets imponerende promotering og tilhørende fester med gratis drikkevarer og pågående informering på bransjetreffet og filmfestivalen South by South West, hadde jeg ikke brydd meg. Jeg lærte innimellom mine iskalde Bud Lite’s at skaperen av serien var 26 år gamle Lena Dunham, som året før hadde hatt stor suksess med filmen Tiny Furniture på samme festival, og som nå hadde gått hen og laget sin egen tv-serie. Fair enough, imponerende, og siden det var HBO kunne det ikke være så gale. Etter endt visning, Q&A og stående applaus var det bare en tanke som gikk gjennom hodet mitt: Det var da som faen. Dette var serien jeg selv en dag hadde håpet på å lage. Den var morsom, intelligent og portretterte på en særs autentisk måte min egen livssituasjon: hvit middelklasse, jente, hipster og passiv samfunnssynser.

IT’S NOT ADULT LIFE IF YOUR PARENTS PAY FOR YOUR BLACKBERRY.

GIRLS handler om Hannah (Lena Dunham), en jente i begynnelsen av tyveårene som i likhet med så mange andre aspirerende unge kvinner og menn har flyttet til New York i håp om å lykkes. Hannahs drøm er å bli forfatter, og hun oppfatter seg selv som over gjennomsnittet intelligent og morsom. Hun deler en koselig leilighet i Brooklyn med venninnen Marnie (Allison Williams), en ordentlig jente som jobber på et galleri. Livet går i et bedagelig tempo, Hannah jobber som praktikant hos et forlag. Livet tar en noe uventet vending en kveld da Hannah sitter på en hyggelig restaurant med sine foreldre og får servert enhver middelklassejentes verste nyhet: Foreldrene vil ikke lengre betale for utgiftene hennes i storbyen. «We can’t no longer keep bankrolling your groovy lifestyle». Huff da. I ni påfølgende episoder følger vi Hannah som uten økonomisk støtte prøver å finne seg selv. Å være en selvstendig kvinne skal vise seg å by på mer enn én utfordring.

OH MY GOD, YOU’RE SO HIP I WANNA PUKE.

Min største og mest umiddelbare fascinasjon for GIRLS var Lena Dunham. Det er ikke rart hun har klart å overbevise en av Hollywoods største produsenter (Jud what’s his face, han der som regisserte Knocked Up og den andre helt like filmen, du vet) og HBO til å skape sin egen serie. Humoren i serien spiller mye på klassiske «White girl problems», og er en rød selvreflekterende tråd gjennom episodene. Dunham skriver dialoger så elegant og upretensiøst at det nesten er litt kvalmt. Lange scener med dialoger som ikke får deg til å miste interessen, har blitt et varemerke. Hun utvikler tilsynelatende enkle plotlinjer til å formidle såre og gjennomtenkte erfaringer jentene går gjennom. Ikke skue hunden på håret, eller i dette tilfellet: dømme en mann ut fra sin manglende bekledning (les: Adam). En serie på HBO. HBO! Dette i seg selv er nok til å føle seg en smule mislykket og lat. Hadde hovedkarakteren Hannah møtt serieskaper Lena Dunham, hadde det nok vært med en god dose forakt og drittslenging. Vellykkede kvinner er dessverre ikke en gruppe mennesker Hannah er så stor fan av.

DO LOVE A MAN WHO ONLY HANGS OUT WITH DYKES.

Dunham har skapt en serie med karakterer som gjenspeiler mennesker hun selv kjenner. Hun har skapt scenarioer hun selv har levd, og hun kritiserer en verden og et samfunn hun selv er en del av. Hun er i begrepets rette forstand en auteur lik Woody Allen, Jean-Luc Godard og Sofia Coppola. Serien har fått kritikk for å ikke representere en mer heterogen gruppe mennesker, men skal det virkelig være nødvendig å skrive om ting og mennesker man gjerne ikke har kjennskap til bare for å skape mangfold?

WE ARE THE LADIES.

Karakterene i GIRLS gir uttrykk for å være en liten, klassisk hipstergjeng. De kommer fra gode familier, de ønsker en karriere innenfor den kunstneriske sfære, og ser på seg selv som unike individer. Utenom Shoshanna, da. Oh Shoshanna! Spilt av Zozia Mamet (Mad Men) representerer Shoshanna Sharpio den moralistiske allmenheten – folk flest. Sex og singelliv-generasjonen. Naiv og søt, en kuriositet i vennegjengen som av tilfeldige årsaker bare er der. Det er dog neppe en tilfeldighet at Dunham har introdusert denne karakteren, som raskt viser seg som den eneste ekte personen i gjengen. Hennes ærlige utsagn, som får de andre jentene til å rulle med øynene på en elitistisk måte, representerer en kritikk mot vår egen betraktning av vår unike, nøye gjennomtenkte og oppsamlede personlighet. Hun er en katalysator for seerne. Hun får de av oss som identifiserer seg med Hannah og de andre til å innse at vi er en del av en homogen gruppe – enten vi vil det eller ikke. Som hun så fint skriker frustrert: «WE ARE THE LADIES!». Vi har de samme elendige problemene, vi liker kanskje ikke den platte og enkle humoren i Sex og Singelliv, men vi er stadig vekk ikke så unike som vi ønsker. Som gruppe kan vi relatere oss til problemer vedrørende mobilregninger, gutter og de seksuelt overførbare sykdommene som følger med og den største frykten av alle: å ikke bli ansett som de gudbenådede enkeltindividene vi er. Ja, vi kan alle relatere oss til GIRLS, og vi elsker det. Gang på gang ser vi dem drite seg ut som resultat av at de oppfører seg akkurat som oss. Det er herlig befriende å finne en serie hvor den totbagbærende jenten kan le uhemmet av seg selv. Vi innser at det ikke er så galt å være mainstream – på sin egen måte, selvfølgelig.

I HAVE BEEN DATING SOMEONE WHO TREATS MY HEART LIKE IT’S MONKEY MEAT.

Vi må ikke glemme guttene oppi det hele. Er det kanskje fremstillingen av guttene i de første episodene som får den gjennomsnittlige mannlige seer til å rynke på nesen og føle seg litt misforstått? Den ene mannlige karakteren, Adam, er en sexdreven, konstant halvnaken mann som tilsynelatende ikke bryr seg om så mye mer enn sin egen fysiske tilfredsstillelse. Vi blir også kjent med Marnies beiler Charlie, som er så grei og omtenksom at han får kjæresten til å ville bli tatt bakfra bare så hun slipper å se inn i de dype omtenksomme øynene hans. Det er ikke rart den mannlige seer føler seg litt – utilstrekkelig – i mangel på et bedre ord. Adam får til slutt på seg en skjorte og viser sin mer sympatiske side, en side som får oss til å tenke at han kanskje har vært ganske grei hele tiden. Det som er forstyrrende for oss, er at det er jentene som ender opp med å drite seg ut. De morsomme jentene vi elsker og som vi selv føler oss som (i hvert fall seksti prosent Hannah, tyve prosentt Marnie og resten oss selv!). Utviklingen av de mannlige karakterene, og særlig deres interaksjon med de kvinnelige, er en av mange ting som viser oss at dette ikke er en serie laget episode for episode, men at den er gjennomtenkt til siste ensomme og ærlige scene satt til en strand på Coney Island.

I’M LETTING YOU KNOW THAT IT IS OKEY TO ACT ON THIS FANTASY BECAUSE I AM GROSS, AND SO ARE YOU.

Jeg er fortsatt litt bitter på Lena Dunham, det føles tidvis som om hun stjal idéen min. Men det er greit, bitterheten er bare sjalusi, og jeg er fornøyd med at hun brakte GIRLS til verden. Det er hennes serie, det er hennes stemme. Serien er ikke laget for å gi stemme til oss alle, den inkluderer ikke alle raser, seksuelle orienteringer eller aldre, og det er greit. Ingen kunne laget den som Lena Dunham. Faen heller.

Artikkelen stod på trykk i Fett #2 2012.

Share This