Dobbel diskriminering

Homofili og islam

 

Homofile som er troende muslimer risikerer å bli utstøtt både av andre religiøse og av LHBT-aktivister.

 

 

Den 31. januar 2014 kunne Gaysir melde at en kjent homsebar i Oslo hadde nektet å slippe inn en homofil mann med minoritetsbakgrunn. Den typen diskriminering kan selvfølgelig skje over alt, og ikke bare på homsebarer. Det spesielle ved akkurat denne saken var imidlertid at diskusjonen mellom vakten og den palestinske homofile mannen hadde handlet om hvorvidt vedkommende faktisk var homofil, slik han hevdet å være. Hvordan skal en homofil mann se ut for å kunne komme inn på en homseklubb? Muskuløs og mørkhåret var tydeligvis ikke «homo nok». Kanskje vakten var redd for at det var en homofob fyr som hadde kommet for å yppe til bråk, siden han altså ikke så homo ut og likevel insisterte på at han ville inn.

Denne historien er nok ikke utelukkende et uttrykk for det forventede misforholdet mellom «homofili» og «islam», men hendelsen er absolutt interessant.

Homofobe muslimer

Den gjengse oppfatningen om at islam fordømmer homoseksualitet er såpass innarbeidet at bare det å nevne «islam» og «homoseksualitet» i samme åndedrag virker feil for mange. Synlige uttrykk for denne kombinasjonen i offentligheten virker nærmest umulig. Og dersom noen uttrykker at de er både homofile og troende, har den religiøse siden så vel som LHBT-aktivister vanskelig for å godta det.

Det interessante spørsmålet i denne sammenhengen er ikke hvorvidt islam er en antihumanistisk ideologi som mener at homofile bør dø. Akademikere som Judith Butler (2009) og Jasbir Puar (2007) har allerede kritisert den feilaktige oppfatningen av islam som en kvinnefiendtlig og generelt uhyrlig religion – et oppkonstruert bilde som blant annet fungerte som en rettferdiggjøring av krigen mot terror på 2000-tallet.

Det finnes også studier som belyser hvordan debatten om «muslimsk homofobi» brukes til å stemple muslimer som Europas sorte får – de som ikke passer inn fordi de ikke deler europeiske verdier om likestilling og toleranse. Samfunnsforsker Fatima El-Tayeb har forsket på nykonservative ideer i Nederland, nærmere bestemt oppfatningen av muslimer som «uakseptable avvikere» og homofile som «akseptable avvikere». Å finne sin plass som homofil muslim er vanskelig innenfor en sånn balansegang.

Lots skitne folk: Fortjente de det?

Det som slår meg, er hvordan Vestens politiske portrettering av islam som en undertrykkende politisk ideologi, også har ført til at muslimske homofile har blitt utstøtt som «de andre» − både av homofobe muslimer og islamofobe homofile. Grensen mellom islamofobi og homofobi er hårfin. Begge forutsetter en betydelig grad av essensialisme − og på den måten fungerer de også som næring for hverandre.

Koranens historie om Lot likner på den kristne historien om Sodoma og Gomorra: Gud straffet Lots innbyggere ved å la det regne sten og snudde byen opp ned, fordi menneskene henga seg til seksualitet og voldelige eska- pader. Hvorvidt byen ble straffet hovedsakelig for å praktisere homoseksualitet, strides de lærde om. Det finnes mye litteratur, både akademisk og populærlitteratur, som tolker historien annerledes. Uansett er den i stor grad brukt for å rettferdiggjøre det negative bildet av homoseksualitet i både islam og kristendommen.

For eksempel er den skriftlærde egypteren Yusuf al-Qaradawi (1989) tydelig på at Koranen fremstiller homoseksualitet som et seksuelt avvik, og at Gud hovedsakelig straffet Lots innbyggere på grunn av deres skamløse oppførsel og fornektelse av det naturlige. I nyere tid er det imidlertid andre, blant dem professor Scott Siraj al-Haqq Kugle (2010), som tolker historien annerledes. Elleve år etter al-Qaradawi argumenterer Kugle for at fortellingen handler om aggressive, seksuelle forbrytelser − voldtekt, rett og slett – og at innbyggerne ble straffet deretter. Ifølge Kugle dreide det seg om gifte menn som tvang seg på andre menn, ikke om homoseksuelle følelser eller identiteter.

Disse to tolkningene er veldig forskjellige. Som kjent er det lett å tolke metaforiske historier med tvetydige avslutninger på en slik måte at de passer med ens egen overbevisning. Hvordan islam og andre religioner forholder seg til homoseksualitet, varierer definitivt fra person til person.

Redd kvinnene, redd de homofile!

Likevel bunner de fleste uttalelser om at islam er grunnleg- gende homofobisk og barbarisk, i feiltolkning og manipulering av kilder. Det nyeste eksempelet på denne typen manipulasjon skriver seg fra 2000-tallets krigføringsstrategier. Som tidligere nevnt ble militære inngrep i flere land legitimert med behovet for å redde undertrykte kvinner. Denne skjønnmalingen av krigshandlingene som noe heltemodig har bidratt til å sementere bildet av islam som en undertrykkende religion. Fokuset har gått fra å problematisere diktatorer med vestlig støtte til å handle mer og mer om misoppfatninger av islam.

I debatten om militære handlinger i Afghanistan og Irak ble derfor kjønns- og seksualitetspolitikk sentralt. Ideen var å vise at krigen var nødvendig for å frigjøre menneskene fra nådeløse islamske tradisjoner. Som så mye annet var dette med på å underbygge de eksisterende fordommene om at islam er kvinnefiendtlig og ikke minst homofobisk.

Strømlinjeformet skeivhet

Internasjonale LHBT-organisasjoner tok på seg oppgaven å frigjøre homofile i de aktuelle landene. Dette har definitivt vært med på å synliggjøre problemene disse står ovenfor, men at det har vært fullstendig forløsende, er jeg ikke like sikker på.

Ganske nylig traff jeg en venninne på kafé, og det ble et møte som endte med å konfrontere meg med nettopp disse problemstillingene. Venninnen min er transseksuell − mann til kvinne – og født i Norge som annengenerasjons innvandrer fra Tyrkia. Da hun ankom kafeen, var hun helt fra seg. Maskaraen rant, leppene skalv, og hun glemte til og med å stumpe sigaretten før hun kom innendørs. Hun stoppet midt i gangen til kafeen og gikk ut igjen for å røyke ferdig. I det øyeblikket glemte jeg all såkalt akademisk kunnskap – jeg ble redd for at hun befant seg i fare. Jeg er oppvokst i Tyrkia, og er klar over hvor vanskelig LHBT-personer med tilsvarende bakgrunn kan ha det. Jeg fryktet at fortvilelsen hennes hadde med familien hennes å gjøre, eller enda verre, at hun hadde fått problemer med det tyrkiske miljøet i Drammen.

Statsviteren Joseph Massad (2002) har beskrevet eksporten av homorettigheter som gay international. Med dette mener han at forskjellige seksuelle kulturer i forskjellige miljøer blir gjort historieløse og fratatt sine særegne forutsetninger, og at et broket vell av lesbiske og muslimske identiteter støpes i samme skje – også i områder der homofil kjærlighet tilkjennegis på andre måter enn innenfor det vestlige homoidealet. De homofiles rettigheter blir med andre ord formet ut fra vestlige verdier. Ifølge Massad fører den plutselige offentlige eksponeringen av skeivhet til at homofile som ikke ønsker å komme ut, risikerer å bli utstøtt. Takket være internasjonale LHBT-organisasjoners «redningsaksjon» og måten de gikk frem på, har muslimske homofile blitt ansett som sårbare og hjelpeløse. I tillegg har islam og muslimer blitt fremstilt som om de er på en hensynsløs jakt etter homofile.

Tilslørt trans: Når islamofobi møter transfobi

Da jeg satt der på kafeen og venninna mi omsider kom inn og satte seg, hadde hodet mitt allerede lagt sammen to og to. Det måtte ha med familien eller det tyrkiske miljøet å gjøre. Jeg var klar til å kontakte politiet, aviser, menneskerettighetsorganisasjoner og kanskje til og med skrive et brev til kongehuset.

Men det viste seg at jeg tok feil. Hun var ikke i fare. Hun var bare forferdelig lei seg og såret. Hun hadde blitt kritisert av det skeive miljøet i Drammen fordi hun velger å gå med slør − et slør hun nylig har begynt å bruke i en alder av 24 år. Hun fortalte at sløret hadde blitt et diskusjonstema i det tyrkiske så vel som det homofile miljøet. Kritikken fra familien hennes handlet om at hun ikke trengte å tildekke håret sitt siden hun var født mann, for det er jo lov for menn i islam å vise håret sitt. Broren hennes dro det enda lenger og sa at det ikke ville gjøre noe forskjell for henne uansett om hun fulgte islamske regler eller ikke, siden hun hadde gitt avkall på testiklene sine og uansett ville brenne i helvete. I LHBT-miljøet ble hun også møtt med ytterligere kritikk. Der ble hun fortalt at hun ikke var nødt til å følge reglene til en religion som ønsket å undertrykke henne. De spurte retorisk hvorfor hun vil tilbe islam – for hva hadde vel egentlig islam gitt henne?

De som blander islamofobi inn i LHBT-politikken sin, risikerer å gjøre en troende, homofil muslim til et avvik og en skam. På mange måter minner det om når radikalt ateistiske kvinner skuler på en tildekket medsøster, i den tro at hun har blitt tvunget til å dekke seg til. For dem virker det åpenbart at et rasjonelt menneske ikke burde la seg styre av det de oppfatter som en diskriminerende religiøs autoritet.

Homofile troende faller mellom alle stoler. Hos islamofobe menneskerettighetsaktivister og homofobe muslimer er det ingen hjelp å få. Men det finnes heldigvis alternativer. Organisasjoner som Skeiv Verden − et flerkulturelt nettverk for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner − er viktig i kampen om å likestille skeive minoriteter, og ikke bare skeive muslimers rettigheter. Om alle skal med, må kampen gå fra bunnen og opp, og fellesskapet må være på barrikadene slik at de som bør slippes inn, ikke ekskluderes.

Oversatt fra engelsk av Johanna Marheim.

 

Tekst: Deniz Akin

Stipendiat ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU.

Illustrasjon: Ingrid Rognstad

http://www.ingridrognstad.com/

 

Grensen mellom islamofobi og homofobi er hårfin. Begge forutsetter en betydelig grad av essensialisme − og på den måten fungerer de også som næring for hverandre.

 

Annonse:
Share This