Elefanten i rommet

Et intervju om seksuelle overgrep

 

Særlig antifeminister antar gjerne at Rannveig Svendby ikke er feminist – ettersom hun bryr seg om mannlige ofre. Hun har forsket på overgrepsutsatte menn og kvinnelige overgripere.

 

 

– Dette handler ikke om å fordele skyld basert på kjønn. Det handler om at noen personer er overgripere, og noen personer blir utsatt for de overgrepene, og det feltet må vi inn i, sier sosialantropolog Rannveig Svendby.

Det at også menn utsettes for seksuelle overgrep er i stor grad tabubelagt, og spesielt tabu er kvinners overgrep mot menn. Svendby mener vi som samfunn vil ha større mulighet til å forebygge overgrep om vi har bevissthet rundt at alle kjønn kan være både overgripere og ofre.

– Kjønn må selvfølgelig inn i bildet, både for å kunne utvikle kjønnsspesifikke tiltak og fange opp flere berørte, men det må ikke bli en kamp mellom feminister og mannsrettsaktivister. Menn og kvinner er avhengige av hverandre, og det blir et bedre samfunn for alle hvis vi får redusert overgrep, sier hun.

«Fra de stummes leir» I 2011 leverte Svendby masteravhandlingen «Fra de stummes leir: Menns beretninger om seksuelle overgrep fra kvinner og menn». I studien intervjuet hun 13 menn mellom 20 og 60 år som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. En av informantene, Lukas, var 14 år gammel da han ble onanert til utløsning av en fire år eldre kvinne. Lukas beskriver hendelsen som «fysisk vondt og ubehagelig», men han ble overrumplet og klarte ikke å gjøre noe. Han var opplært til at han som gutt skulle oppleve en slik seksuell tilnærming fra en kvinne som noe positivt og ønskelig, selv om alt i ham, og alt i kroppen hans, tilsa at han opplevde det som uønsket og krenkende.

– Forståelsen av hva vold og voldtekt er varierer både kulturelt og historisk, og det gjelder også i Norge. Før hadde for eksempel ektemenn en plikt til å slå kone og barn når det ble ansett som nødvendig, og sex i ekteskapet ble ansett som et privat anliggende selv om den var ufrivillig. Definisjoner på voldtekt og overgrep er hele tiden i forhandling, både i lovverket og i den offentlige debatten, sier Svendby.

Er det dette du mener med at seksuelle overgrep er sosialt konstruert, slik du skriver i masteroppgaven din?

– Ja, synet på hva som er et seksuelt overgrep skapes kulturelt. Man kan for eksempel tenke seg at Lukas sin erfaring tidligere bare ville blitt tolket innenfor en kjønnsstereotypisk ramme; en snill kvinne og en heldig gutt som deler noe seksuelt. I dag kan den forstås annerledes. Feminister har synliggjort at også kvinner har begjær og er seksuelle aktører. Det anerkjennes i økende grad at også menn har seksuelle grenser og derfor vil kunne oppleve det som påtrengende og ubehagelig om disse blir invadert av kvinner, slik Lukas erfarte.

For å fange opp erfaringer som «avviker fra de konvensjonelle rammene» (Svendby 2011:19), for eksempel forestillingen om at overgrep alltid er voldelig eller at et overgrep bare kan begås av menn, ble seksuelle overgrep gitt en ny definisjon: «enhver form for seksuell erfaring som opplevdes uønsket på tidspunktet da det skjedde, og/eller som oppleves uønsket i senere tid». Åtte av informantene var blitt utsatt fra overgrep av menn, tre av informantene var blitt utsatt for overgrep begått av kvinner, og to av informantene var blitt utsatt for overgrep fra både kvinner og menn.

Før og etter Alvdal Da Svendby bestemte seg for å skrive masteroppgave om overgrepsutsatte menn, ble hun anbefalt av rådgiver å velge et annet tema. Det var ingen antropologer ved universitetet som hadde kompetanse på feltet, og rådgiveren trodde ikke at hun ville få nok informanter.

– Jeg syntes det var et så viktig prosjekt at jeg måtte gjøre et forsøk likevel. I løpet av fjorten dager var alle plassene i prosjektet fylt opp, forteller hun.

Senter for seksuelt misbrukte menn i Oslo (SSMM) bistod i annonseringen etter informanter. SSMM er det eneste senteret i Norge som utelukkende tilbyr hjelp til menn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, og drives av to menn som selv har vært utsatt for overgrep. Senteret har cirka 100 brukere årlig, og av disse har en av tre menn blitt utsatt for overgrep av en kvinne, oftest deres egen mor.

– Noen mener at kvinners overgrep er et så lite problem at det ikke er noe poeng å forske på det, mens andre mener at det er snakk om et betydelig antall som ikke fanges opp nettopp fordi det nedprioriteres i forskning. Kvinners overgrep er dessuten et upopulært tema blant en del feministiske forskere og aktivister som mener det stjeler ressursene fra de mest utbredte problemene: menns vold og seksuelle overgrep.

I 2009, da Svendby begynte arbeidet med masteroppgaven, opplevde hun at det var vanskelig for folk å akseptere at hun jobbet med overgrep begått av kvinner; de trodde ikke det fantes.

– I løpet av prosjektperioden spredte Alvdalssaken seg i mediene. Det markerte et skille. På incestsentrene har man visst lenge at kvinner begår overgrep. Men at folk flest får bevissthet om dette, er nytt. Dekningen av Alvdalssaken var i så måte historisk, sier Svendby.

Hun skulle gjerne sett at saken satte mer presedens enn den har gjort.

– Da Aftenposten endelig skrev om pedofili, valgte de å lage en ukritisk reportasje om en pedofil mann som synes det er grusomt å være pedofil og som aldri ville finne på å begå et overgrep. Jeg syntes det var feigt. Samfunnet må tørre å ta i det farlige og ubehagelige, som at noen ser det som sin rett å begå overgrep, og at det i dag er tilnærmet risikofritt for en forelder å forgripe seg på sitt eget barn her til lands, særlig hvis man er kvinne. Samtidig som overgrep mot barn fordømmes offentlig, så er risikoen for at man blir dømt forsvinnende liten.

«Et norsk fenomen» Det er ikke lenge siden seksuelle overgrep mot barn generelt var et ikke-tema. På 1980-tallet bestod arbeidet i å få folk til å erkjenne at seksuelle overgrep mot barn overhodet foregår. Journalist Alf G. Andersen var blant dem som jobbet for å ta opp temaet i den norske offentligheten, blant annet gjennom boken Å stjele en barndom: Seksuelle overgrep mot barn verden over og en dokumentar som ble vist på NRK.

–Ifølge Andersen selv hadde NRK aldri fått så mange telefonoppringninger under et program tidligere. Dokumentaren vakte oppmerksomhet i andre land også. I Sverige ble det sagt på riksdekkende TV at overgrep mot barn måtte være et norsk fenomen. Folk var rystet, forteller Svendby.

Fortsatt er det mange fordommer som florerer rundt emnet overgrep mot gutter og menn.

Kan det være lettere for folk i dag å forstå at en gutt kan bli voldtatt, enn en voksen mann?

– Ja, for det forventes at voksne menn bruker fysisk makt hvis det er noe de ikke vil være med på. Men det er ofte andre former for makt i spill enn det fysiske når det skjer overgrep, som overtalelse, trakassering og bearbeiding over lang tid. Strategisk misbruk av autoritet, sosialt press og overrumpling er andre mekanismer overgripere benytter seg av.

Svendby etterlyser også mer bevissthet rundt at misbrukte gutter vokser opp og blir til voksne menn som lever med overgrepshistorikk.

Er det noen sammenheng mellom det å ikke forholde seg til sin egen overgrepserfaring og det å selv bli overgriper?

– Det der kalles for vampyrmyten, at ved å bli utsatt for overgrep så blir du overgriper selv. Forskeren Torbjørn H. Andersen har påpekt at dette interessant nok er en kjønnsspesifikk myte som bare rammer menn. Dessverre er det en del overgrepsutsatte menn som ubegrunnet er redde for at de skal begå overgrep på grunn av sin historikk. De aller fleste som blir utsatt for overgrep blir aldri overgripere. Men av de som forgriper seg, så har mange vært utsatt for overgrep selv.

Det umulige offeret Flere av mennene i Svendbys materiale opplever at de ikke har et språk for å snakke om overgrepet de har vært utsatt for. Noen snakker om vanskeligheten av at de som menn kan besitte «umannlige erfaringer», og det er også flere som strever med å oppleve seg selv som «mann nok» etter overgrepet. Hva er likhetene og forskjellene mellom det å bli utsatt for et seksuelt overgrep som voksen mann i motsetning til som voksen kvinne?

– Reaksjonene er nok ofte like. Å oppleve overgrep er skambelagt, det er vanskelig å prate om, en del får psykiske ettervirkninger og det er mange som ikke anmelder. Forskjellene handler kanskje mest om fordommer fra omverdenen. Det forventes ikke at menn kan være seksuelt misbrukt, det snakkes og skrives lite om. Noen menn tror at de er alene om å bære overgrepserfaringer. Det er få arenaer der de kan søke hjelp og for lite fenomenkunnskap i det offentlige helsevesenet og politiet. Dersom overgriperen er en kvinne, så er det enda vanskeligere, for kulturelt sett blir ikke seksuelt misbruk fra kvinner mot voksne menn anerkjent som overgrep. Mange utsatte føler at de ikke kan snakke om det – med rette, dessverre – fordi de ikke vil møte forståelse. Men i realiteten opplever også menn situasjoner som, dersom kjønnene var omvendt, ville ha blitt gjenkjent som tradisjonell seksuell trakassering som kulminerer i overgrep.

En annen av Svendbys informanter heter Alexander. Han ble utsatt for sterkt og uønsket sexpress fra en venninne. Venninnen Nina brukte den kulturelle forestillingen om at menn alltid har lyst på sex med kvinner, og at når kvinner tilbyr sex til menn, så er det å regne som en gave. Hun beskylder Alexander for å være homo eller ikke mann nok når han sier at han ikke vil ha sex med henne. Etter lang tid med sextrakassering fra Nina, ga han opp:

«Jeg sa at jeg ikke hadde lyst. Jeg gikk innover i rommet, mot datamaskinen som sto der. Det hun da gjorde, var å begynne å ta av seg klærne. Jeg husker at hun la fra seg baggen først, og så begynte hun å dra av seg på overkroppen og på … og buksa og alt mulig, og så sa jeg bare: ‘ta på deg klærne, a’, men det gjorde hun ikke. Hun begynte å kysse meg. Og da … bare … tenkte jeg det at … eh … bare for å få det overstått, at jeg bare får ligge med henne. Eh … hun ga seg jo ikke. Så … da hadde vi sex [pause]. Ja, så da … jeg lå med henne. Eh … [pause]. Jeg brukte kondom. Og jeg … jeg syntes ikke det var så fordømt morsomt å … ligge med henne, for jeg hadde jo ikke lyst til det, da. Og … der måtte jeg jo bare gjøre det.» (Svendby 2011:76).

Mannen skal jo alltid ha lyst Etter at Svendby hadde holdt holdt foredraget «Seksuelt misbrukte gutter og menn» på Chateau Neuf høsten 2012 og blant annet fortalt historien til informanten Alexander, var det en av jentene i salen som sa: «Jeg har også spurt kjæresten min om han er homo eller ikke mann nok når han sier at han ikke har lyst på sex».

– Når jeg gir innblikk i mennenes historier går det noen ganger opp for noen av damene at «herregud, det her har jeg gjort, og kanskje det ikke var helt OK». Jeg tror det er bra hvis kvinner får mer bevissthet om egen oppførsel, og hvordan den kan oppleves fra den andre siden. Hvordan hadde det vært å bli anklaget for å være lesbisk fordi man ikke vil ha sex med kjæresten en kveld, for eksempel? Kvinner kan også trakassere og benytte seg av hersketeknikker og seksuell pågående oppførsel, kanskje uten å være klar over det, og i alle fall uten å bli stilt til ansvar for det, sier Svendby.

Kan det handle om tradisjonelle kjønnsrollemønstre også, at kvinner er opplært til at så mye av deres selvverd ligger i det å kunne være heteroseksuelt opphissende?

– Ja, jeg mener det kan knyttes til skjønnhetsidealer og press om at kvinner skal være attraktive. Det er et gjennomgående fokus at kvinnekroppen naken er seksuelt opphissende for menn uansett. Det er så innprentet kulturelt at man som kvinne opplever at hvis man er naken og mannen ikke umiddelbart står der med reisning og er klar til å ha sex, så er det noe galt med kvinnekroppen. Da kan nok tårer og anklager sitte løst, tror jeg, uten noen nevneverdig refleksjon om at dette for det første er mektige sanksjoner som lett kan tippe over i press, og for det andre at det forventes at menn skal tåle betydelig hardere seksuelle avvisninger enn som så – på løpende bånd og uten å bli såret.

Et feministisk prosjekt Svendby har jobbet med temaet seksuelle overgrep mot menn i en årrekke. De gangene hun eller kollegaene hennes skriver en kronikk om temaet eller på andre måter uttaler seg i mediene, uten at det kommer frem at de er feminister, ender debatten ofte opp med at feminister anklages for å ha forsøkt å legge lokk på kvinners overgrep.

– I Storbritannia var det innenfor feministiske, lesbiske miljøer at overgrep fra kvinner først ble tematisert, fordi kvinner ble utsatt for seksuelle overgrep av andre kvinner. Jeg opplever anklagen om at feminister har forsøkt å legge lokk på kvinners overgrep som ironisk. Det er jo feminister som har nyansert og synliggjort kvinners aktørskap når det gjelder seksualitet, og som har jobbet med og løftet frem overgreps- og voldstematikk. Det at vi i dag har en offentlighet hvor en mann faktisk får publisert tekster om seksuelle overgrep fra mor i riksdekkende medier, er et direkte resultat av feministenes kamp for nyanser og åpenhet på overgrepsfeltet i en årrekke, sier Svendby.

Det virker som om du har et mål om å nyansere perspektivet til mannsaktivister og perspektivet til feminister?

– For meg er det en selvfølge at likestilling handler om både menns rettigheter og kvinners rettigheter, og at feminisme også handler om menn. Det er et feministisk standpunkt å jobbe for sårbare grupper, og det er et feministisk standpunkt å jobbe for å nyansere kjønnsstereotypier.

Svendby opplever at folk ofte er fristet til å forenkle debatten og gjøre det til en kamp mellom menn og kvinner.

– Når utgangspunktet er at menn hjelper kvinner og at kvinner hjelper menn, så kan vi løfte debatten til et høyere nivå og begynne å jobbe med problemene sammen. Kvinners nærmeste er menn, og menns nærmeste er kvinner. Alle tjener i lengden på et samarbeid til felles beste. Selv får jeg mest ut av samarbeid og dialog på tvers av kjønn, og med både feminister og mannsaktivister. Det er i fellesskap at de store endringene skjer, sier Svendby.

I dag arbeider hun som doktorgradsstipendiat på et prosjekt som handler om menn som lever med skader etter trafikkulykker.

– Menn topper ulykkesstatistikken og selvmordsstatistikken, og det må rettes mer fokus mot dette i et kjønnsperspektiv. Jeg har sansen for å utforske menns historier med metoder og teorier som er utviklet innen feministisk vitenskapsteori. Menns stemmer fra de sårbare posisjonene

har vært lite hørt, også fordi de selv ikke har tatt det rommet, men dette ser ut til å være i endring, avslutter Svendby.

 

I papirutgaven kan du lese intervju med en mann utsatt for overgrep som etterlyser et hjelpeapparat bedre tilrettelagt for menn, og om organisasjonen utsattmann som er en av de hjelpetiltak for overgrepsutsatte menn som finnes per i dag.

 

Tekst: Eivor Elisabeth Daae Mæland

Frivillig i Fett og masterstudent i filosofi

Illustrasjon: Sunniva Krogseth

Illustratør og frivillig for Fett

Foto: Marius Viken

Frilansfotograf og frivillig for Fett

 

Samfunnet må tørre å ta i det farlige og ubehagelige, som at noen ser det som sin rett å begå overgrep, og at det i dag er tilnærmet risikofritt for en forelder å forgripe seg på sitt eget barn her til lands, særlig hvis man er kvinne.

 

 

Hvor mange gutter og menn som har vært utsatt for seksuelle overgrep, er uklart. Ifølge rapporten «Vold og voldtekt i Norge: En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv» som ble lagt fram av Nasjonalt Kunnskapssenter for Vold og Traumatisk Stress (NKVTS) i 2014, har 1,1 prosent av alle norske menn og 9,4 prosent av alle norske kvinner blitt voldtatt. Senter for seksuelt misbrukte menn (SSMM) oppgir på nettsiden www.utsattmann.no at 5 prosent av alle norske menn har opplevd seksuelle overgrep. I faglitteraturen antar man at det er store mørketall.

 

 

 

Hvis vi som voksne er tydelige forbilder som snakker mer om normalitet og det som faktisk er både ok og godt, så vil det bli lettere for de unge å skille mellom hva som er greit, og hva som slettes ikke er det.

 

 

Annonse:
Error, no group ID set! Check your syntax!
Share This