Tekst: Line Enervold Berg

Foto: Fantomtegning  av Hagamannen, Scanpix

Dette er en historie om den fryktede voldtektsmannen Hagamannen fra Sverige.

Umeå er en mellomstor by midt i Sverige. Der blåste det noen forskrekkelige vinder en gang jeg slepte tunge kofferter rundt i gatene, mens jeg ventet på et tog som skulle ta meg videre sørover. Jeg var på jakt etter en kopp kaffe å krumme stivfrosne fingre rundt, men alt var stengt. Det var sent. Det var søndag. Folketomt. Det slår meg nå i ettertid at vintervindene som herjet fritt og voldsomt mellom utstillingsvinduene kanskje ikke var den eneste grunnen til at gatene var tomme og stille den kvelden. I mange år var nemlig denne mellomstore byen midt i Sverige tumleplass for en fryktet voldtektsmann. Han ble kalt for Hagamannen. Natt etter natt innskrenket han både handlingsfrihet og bevegelighet for Umeås kvinner. Dermed er det kanskje ikke så rart at Umeås gater den kvelden bare bestod av iskald vind, og snøfokk opp etter veggene.

Når jeg skriver dette er Hagamannen pågrepet, og jeg forestiller meg hvordan et sukk av lettelse feier restene etter vinteren bort fra gatene, en vinter av frykt og kulde, lang som ti år. I avisene skriver de at Hagamannen var en helt vanlig mann; en mann som levde i et heteroseksuelt forhold med barn, var tidligere ustraffet og hadde bil, hus og arbeidsplass. I mediene ukene etter pågripelsen er det dette som står i fokus. Hvor vanlig han var. Hvordan han jobbet i hagen, dro på campingferier med familien, var en god nabo og arbeidskamerat, en hyggelig kar. At et så vanlig liv kan romme en voldtektsmann av det verste slaget, framstilles som helt uforståelig. At han til tross for sitt samboerskap overfalt kvinner på vei hjem om natten. At han til tross for to små barn nesten drepte et par av dem. At dagene hans besto av bildeler, mens han voldtok etter stengningstid. Han hadde en villa med tilbygg og garasje. Likevel bet han øret av en kvinne en vinternatt før han voldtok henne grovt og prøvde å drukne henne i elven. Ja, det eneste som egentlig var uvanlig med Hagamannen, skriver de, var at han hadde påfallende små føtter, til mann å være.

Hagamannens liv og levned stemmer ikke overens med den gjerningsmannsprofil man vanligvis forbinder med serievoldtektsmenn. De er ofte ensomme, og lusker rundt i utkanter. Likevel kan jeg ikke unngå å bli overrasket av den tiltroen til det vanlige som kommer til uttrykk i artiklene om overfallene. Det er som at tosomhet, hus, bil, barn, arbeidsplass, campingvogn og hagearbeid garanterer mot visse lovbrudd. De som ikke kan forenes med kjærligheten, tryggheten og lykkens symbolikk. Voldtekt. Blåmerker. Sårskorper.

Til kjærlighetens, trygghetens og lykkens organisasjonsformer vil jeg påstå at vi ofte forholder oss forbausende naivt. For er ikke villa, tosomhet og campingferie relativt enkle overenskomster om kompliserte ting? Er ikke kjærligheten altfor utemmelig til å kunne fastslås i en ekteskaplig kontrakt? Er ikke en villa bare en praktisk konstruksjon når to blir enige om å slå seg sammen og bli flere? Finnes det noen som helst grunn til å se denne typen vanligheter som garantier mot vold? Jeg vil pasta at det eneste man kan være sikker på når det gjelder løfter om kjærlighet er at dette har visse praktiske og juridiske funksjoner, muligens også religiøse for de troende. For kjærligheten – den kan like gjerne befinne seg et helt annet sted. Om dette taler statistikken klart og tydelig. De fleste overgrep skjer nettopp innenfor hjemmet og tosomheten.

Det finnes ennå en liten detalj som hører til den mediale historien om Hagamannen. Han var veldig stille av seg. Dermed er det ingen som vet hvordan han tenkte. Hvordan alt det vanlige så ut fra hans perspektiv – samboer, barn, villa, bil, arbeidskamerater og kvinner på vei hjem.

Jeg lurer på hva som hadde skjedd om han hadde hatt evnen til å kommunisere. Hadde noen merket noe da? Eller er det nettopp denne stillheten, denne mangelen på kommunikasjon, som var selve årsaken til at det hele kunne gå som det gikk? Og denne stillheten – er ikke den også ganske vanlig? Hører ikke den også til innenfor villavegger og hagegjerder? Ses den ikke som en ufarlig konsekvens av at menn er menn og skal så for alltid være?

Det slår meg at man ofte forholder seg forbausende naivt til den vanlige mannens stillhet. Der ingenting slipper ut, og ingen vet hva som trenger inn. Hvem vet hva en sånn stillhet kan romme? Er det rimelig å anta at den er ufarlig og klandringløs så lenge den utøves innenfor firkantede rammer som gressplener, husvegger og kjøkkenbord? Jeg vil driste meg til å svare nei på det spørsmålet, og kaste fram en teori om at en sånn stillhet like gjerne kan romme mer kulde enn Umeås bredeste gater om vinteren, mer mørke enn de skumleste parker om natten, som kjærlighet, omtanke og respekt for de nære. En vanlig manns stillhet kan være så grov at den likner hans hender. Den kan romme så mye, både av hat og kjærlighet.

En vanlig mann lar seg enkelt beskrive. Man tar til begrep som hus, bil og barn og konturene framtrer umiddelbart. Men Hagamannen er ingen vanlig mann. En voldtektsmann kan aldri bli det, uansett hvordan hans boligsituasjon eller familiekonstellasjon måtte se ut. Hagamannen lar seg egentlig ikke beskrive. Jeg tør knapt å forestille meg hans hender. Alt de har tatt i. Her stilner ordene, om dette vet jeg ingenting. Hendene kan bare sammenliknes med det ordløse, så uforklarlige, alt de har gjort. Et avbitt øre, blåmerker på myk hud, opprevet helligdom. Satt opp mot dette lyser to føtter, påfallende små til mannlige å være, med sin ubestridelige vanlighet.

Teksten er tidligere publisert i Fett #3/2006

Share This