En rappende Sápmisøster

Intervju med Maxida Märak

Hun har blitt kalt noe så ustreit som «Sapmís terrorist», i samme periode som hun joiket på Love last forever – den offisielle låta til ski-VM i Falun. Hun er rapper, produsent, aktivist og skuespiller. Jeg tok en kjapp røyk med Maxida Märak etter hennes popup-konsert på Oslo World Music Festival for å snakke om musikk, samisk aktivisme og hvorfor fredelige demonstrasjoner ikke er nok.

– Folk spør alltid om hvorfor jeg, som same, produserer hiphop og rapper, som om det bare er joiken som er naturlig for meg. Men det er jo virkelig ikke alle samer som joiker! sier Maxida Märak og tar et trekk av røyken sin.

Bare de siste par åra har den svenske hiphopscena fått en ordentlig kvinneboost. På løpende bånd produseres feministisk hiphop som omfavnes både av den urbane undergrunnen og tacofredagsfolket. Og trenden ser ikke ut til å snu. Stjerner som Linda Pira, Cleo, Kristin Amparo og Silvana Imam lyser opp blingbling-himmelen, for å nevne noen. Og nå Märak:

– Joiken kom naturlig for meg, fordi bestefaren min er en dyktig og anerkjent joiker. Jeg har joiket siden barnsben av, og så er jeg jo same. Men så var jeg drittlei samisk musikk og syntes mye var skikkelig dårlig. Det er som om det må være radiovennlig bare fordi det er samisk. Uff, det høres kjipt ut å si – det finnes bra samisk musikk også, altså – men jeg følte at noe manglet. Der normen ikke er det samiske, men der normen er fet musikk. Jeg elsker hiphop, så jeg kombinerer det med joik. Målet mitt er å være noe mer enn en samisk artist.

Du har sagt at vi i svensk skole lærer mer om indianere enn om samer. Jeg skulket ganske mye på skolen, så det kan hende at jeg var borte i de timene, men jeg tror faktisk ikke det var så mye samehistorie i undervisninga. Hvorfor har det blitt sånn?

– Sverige har en veldig mørk historie når det gjelder sitt eget urfolk. Landet skylder oss mye og behandler oss fortsatt på en rasistisk måte. Vi er anerkjent som urfolk, men hvis den egentlige historien skal dras opp så blir også Sverige nødt til å stå til ansvar for dette, og respektere oss – våre marker og vår livsstil.

Den mørke historien Märak viser til inneholder ord som rasebiologi og skallemålinger. Den er preget av isolering, tvangsassimilering og forbudt joik. Med erkebiskop Antje Jackeléns ord, som svar på et spørsmål fra Dagens Nyheter om hva Svenska Kyrkan bør be samene om unnskyldning for:

«Det handler jo om massive krenkelser av menneskerettighetene, slik vi definerer dem i dag. Det er hele det rasbiologiske komplekset som prestene har medvirket til. Det er å ta bort samiske navn, det er brudd mot kulturplasser, det å ta bort hellige gjenstander, det er segregering gjennom skole og dårligere undervisning.»

Märak er forbanna, og det kommer til uttrykk både gjennom musikken og aktivismen. Hun har vært svært aktiv i kampen for samers rettigheter, nå nylig i protestene mot gruvedrift i Kallak, et samisk område utenfor Jokkmokk. I 2014 spilte hun in albumet Mountain Songs and other Stories, med bluegrassbandet Downhill Bluegrass Band, som et innlegg i gruvedebatten. Hun har også blitt tildelt Såhkie Umeå sameförenings ungdomsstipend, «for sin kunstneriske kvalitet og bredde som hun på et modig og uttrykssfullt vis kombinerer med sitt dype samfunnsengasjement for den samiske kulturens framtid.» Til Dalarnas Tidningar sier hun: «I min familie er det tradisjon å lage revolusjon.» Og Märaks’ aksjonsform – bortsett fra musikken – er sivil ulydighet, noe som kommer tydelig frem i serien Sápmi Sisters som ble sendt på Sveriges Television i desember.

Kan du fortelle om rebellgruppen Svarta rajden?

Čáhppes ráidu ble til i kampen mot gruvedrift i Kallak. Folk snakket om hvor jævlig det ville bli, og konsekvensene av gruven, men det eneste folk gjorde var å gå i demonstrasjonstog. Man kan begynne sånn, men det kommer ikke nødvendigvis noe ut av det. Det er ingen politikere som plutselig bare sier: må vi hjelpe til her. Et fredelig demonstrasjonstog kan noen ganger – synes jeg – klumpe sammen folk og gjøre dem ganske feige. Folk skjønner ikke hvor mye makt vi mennesker faktisk har. Vi var en gjeng som bestemte oss for å ta støyten. Vi ville starte en rebellgruppe som gikk over grensa, som utførte aksjoner som kanskje er ulovlige – men for å få oppmerksomhet i media er det ingenting annet som hjelper. Vi sa til hverandre at det ikke spiller noen rolle om vi havner i en politibil eller får bot. Valget var enten å gjøre dét, eller å stå og se på når samfunnet vårt går under.

 

Tekst: Jenny Dellegård

Konsertarrangør i bookingkollektivet og klubbkonseptet FemmeBrutal, og styremedlem i Fett

Foto: Lars Opstad

(Oslo World Music Festival)

Hva slags aksjoner var det?

– En av de største turistattraksjonene i Jokkmokk er den årlige renrajden som går av stabelen samtidig med vintermarkedet. Da går samer i tog gjennom byen med rein og i samedrakt. Vi lagde i stedet et dødstog, der reinen dro på reinskjelett og kull, og vi sydde tradisjonelle sameklær av svarte søppelposer. Vi rigget opp et lydanlegg og holdt protestkonsert midt i idyllen. Vi okkuperte hus da Clive Sinclair Poulton, daværende konsernsjef for det britiske selskapet Beowulf mining, arrangerte hemmelige møter i Jokkmokk.

Det er flere grunner til at samene protesterer mot gruvedrift i Sápmi. Mange er bekymret for at utenlandske selskaper skal ødelegge naturområder med stor kulturell verdi. Og hvis det først skal foregå gruvedrift: At profitten ikke kommer lokalsamfunnet til gode, men havner i lommene til utenlandske aksjeeiere. Mange stiller seg også spørsmålet om hva som skjer når gruvene ikke lenger gir gevinst, da utenlandske selskaper ikke trenger å ta ansvar for å rydde opp etter seg og det er i prinsipp umulig å gjenopprette naturen som den var.

Og det handler om levebrød: om det faktum at gruvedrift er en reell trussel mot reindriften, som er et fundament i den samiske kulturen.

– Vi [aktivistgruppen Svarta Rajden, journ.anm.] har blokkert veier, arrangert politiske konserter og skåret av min søsters hår foran kulturminister Alice Bah Kuhnke. Vi har flere ting på gang.

Maxida Märak blir – samtidig som hun opptrer på kose-TV – sett på som ganske kontroversiell. Reaksjonene kom etter at Märak snakket i Sommar i P1 – radioprogrammet som for svensker er en like naturlig ferieingrediens som sild, jordbær og Midsommarafton. Det er først når du blir invitert til å sommerprate at du er ordentlig kjendis. Programmet diskuteres, debatteres, analyseres i mainstream-media og rundt kjøkkenbordet. Noen husker kanskje da poeten Athena Farrokhzad lagde Sommar i P1-kontrovers ved å i beste sendetid dra paralleller mellom Sverigedemokraterna og Anders Behring Breivik

Du har blitt kalt «Sapmís terrorist» etter at du snakket i Sommar i P1, da du sa at du skjønner hvorfor folk blir terrorister.

–Det finnes en av den kulturen jeg kommer fra som folk ikke aner noe om, og noen som ikke er i min situasjon skal ikke si til meg at jeg ikke vet hvordan det føles. Politikerne har gjort et bevisst valg: De driter i oss. Det er klart at jeg vil ta tilbake landet mitt, redde folket mitt. Det engasjementet stammer fra sorg og ren frustrasjon. Det var mange som ble jævlig opprørt da jeg tok de ordene i min munn, men da får de bli det. Jeg står ved det jeg sa.

På tross av kontroversielle uttalelser er det en sak som er sikker, og det er at navnet Maxida Märak sprer seg og gjør henne mer og mer kjent – som artist, aktivist og feminist. I tillegg til å opptre på Oslo World Music deltok hun også i et seminar der kombinasjonen musikk og kvinnekamp var tema.

Hva betyr denne typen arrangementer for deg, både som musiker og aktivist?

– At vi trenger den type arrangement er sørgelig, men det kommer en generasjon nå som er på vei til å snu dette, en generasjon sinte musikere som har fått nok. Jeg har nok hardere hud enn mange andre, tar mye plass og blir iblant kalt «guttejente». Det er det verste ordet jeg vet. Jeg er ikke ei guttejente, jeg er ei jente! Som at det å være sjølstendig er en mannlig egenskap. At følsomhet er noe kvinnelig, og styrke og guts er noe mannlig. Men vi lever i en tid der vi kvinner begynner å innta plasser og posisjoner vi før ikke hadde tilgang til. Vi er på god vei.

 

Folk skjønner ikke hvor mye makt vi mennesker faktisk har.

 

Share This