Tekst: Hedda H Robertsen

Hvor mye kan en kropp tåle? Chelsea Hodson og Melissa Broder kobler temaene penger, arbeid, kropp og intimitet på en frisk og inspirerende måte.

Sommeren 2018, da jeg lånte leiligheten til en venninne mens hun var på en tremåneders reise i Øst-Europa, siden jeg manglet et sted å bo og fast jobb og penger til å finne noe eget, og jeg pendlet til Moss for å være ferievikar i et galleri, noe som gjerne innebar buss for tog og ventetid på forskjellige stasjoner, leste jeg Chelsea Hodsons essaysamling Tonight I´m Someone Else. I essayet Pity the Animal skriver Hodson: «Jeg hørte ofte uttrykket Det er prisen du betaler – for å bo i New York, for å kle deg som du gjør, for å fokusere på kunst. Hva ville skje hvis jeg sluttet å betale prisen? Hva om noen satte en prislapp på meg? Hva om noen andre betalte prisen?» I et tidligere avsnitt vurderer fortelleren «muligheten for å gjøre kroppen min til en vare», siden assistenter, fotografer og klienter hun møter i jobbsammenheng snakker om den – kroppen – som noe utenfor henne, en skygge, noe som tilhører henne og samtidig ikke. Hvis så mye av en selv allerede tilhører andre, hvis drømmer og interesser allerede er overkjørt av kapitalistiske krefter, hvorfor sette en grense overhodet? Hvorfor ikke selge seg?

Tonight I’m someone else (2018). Chelsea Hodson

Spørsmålet er ubehagelig men ikke utenkelig for en ung kvinne som prøver å gjøre noe innenfor kunst. Hodson kombinerer anekdoter fra diverse arbeidssituasjoner – som salgsassistent på American Apparel der de ansatte blir bedt om å gå på jobb ikledd en svart bikini og ingenting annet for ti dollar i timen; som vertinne i et selskap der en mann presser henne inn i et hjørne for å stille intime spørsmål (120 dollar for seks timer); som engelsklærer, vaskehjelp og kontoransatt – med refleksjoner om Marina Abramovics performance-kunst, Sylvia Plaths poesi, vitenskap og barndomsminner. Det som går igjen er grensetilfeller, undersøkelser av smerte, utholdenhet, utnytting, begjær; hva det innebærer å være en (kvinne)kropp i et kapitalistisk system. «Det er sant at jeg vil ha det jeg ikke kan få,» skriver Hodson, «men det var aldri meningen å tilfredsstille Freud». Noen linjer senere spør hun, «Hva ville Freud gjort hvis jeg inspiserte fanget hans? Hva måtte Freud noen gang strebe etter?» Ord som «jakt», «bytte» og «ta til fange» understreker et underliggende spørsmål om det til tider utydelige skillet mellom mennesker og dyr; vi er alle jegere, vi jakter alle på noe utenfor oss selv, et personlig utvalgt object of desire. «Den sanne eventyreren har alltid et objekt i sikte på sin vandring,» skal Joseph Delmont ha skrevet i en bok om å fange dyr. Hva kjennetegner det menneskelige? Ifølge Hodson: «Menneske: å være mer enn. Jeg syns synd på hva som helst som er bundet til én bestemt rolle.» Slik kan man kanskje si at det mest menneskelige samtidig er det mest dyriske og primitive i oss – å drives av lyst, å konstant ønske seg noe mer, noe høyere, noe utenfor rekkevidde.

«Jeg ville betalt en hvilken som helst pris for å bli et nytt menneske»

I essayet «Simple Woman» går Hodson mer eksplisitt inn i det man kan kalle en kommersialisering av kvinners kropper, drømmer og ønsker om å være attraktive for seg selv og andre. Essayet åpner med et sitat av James Richardson: «Sexy går ut på dato. Skjønnhet, derimot, kan godt ha et snev av det arkaiske: det klarer seg uten oss.» Her skriver Hodson om erfaringer fra hun jobbet som modell, om å kjøpe medlemskap til et fancy treningssenter på internett sent om natten, «uten å tenke for dypt, på leting etter noe som kunne gjøre meg glad. Penger kan gjøre det hvis du lar dem – hvis du lukker øynene og trer inn i drømmen, den der du har på deg de riktige klærne, der du er veltrent, suksessfull, forelsket i nøyaktig den riktige personen».

Drømmene hun beskriver virker tåpelige og samtidig gjenkjennelige i en kultur som dyrker (for de fleste) uoppnåelige idealer, som krever at man skal være alt på en gang – trent men ikke for muskuløs, selvstendig og samtidig uskyldig, fleksibel, tilpasningsdyktig, tiltrekkende og vakker uten å prøve for hardt. I dag opplever jeg at kroppsidealene som frontes i reklame og på sosiale medier er mer varierte enn ti eller tjue år tilbake, både i alder, hudfarge og vekt, men det er fortsatt vanskelig å unnslippe ideen om evig ungdom og en stram kropp. Dersom man vokste opp med Kate Moss eller Natalia Vodianova på de fleste magasinforsider er det utfordrende plutselig å skulle dyrke et annet skjønnhetsideal, og det er disse paradoksene Hodson påpeker. Hva er egentlig naturlig i 2019?

Ved å bruke treningssenteret, modellbransjen eller sminkerommet som scene for eksistensielle refleksjoner demonstrerer Hodson det spesifikke og kjønnete aspektet i tekstene sine. Kvinners selvutvikling og realiseringsprosjekter blir ofte latterliggjort og banalisert. Tittelen «Simple Woman» peker på denne trivialiseringen, mens teksten viser at de personlige ambisjonene er pådyttet utenfra. Samtidig unngår Hodson en forutsigbar moralisering, blant annet når hun skriver at hun foretrekker å betale for å løpe på tredemøllen heller enn utendørs: «Å løpe ute er virkelig, men det jeg ønsker er noe annet enn virkelighet: jeg vil at løypa skal folde seg ut på en skjerm foran meg, jeg vil løpe gjennom steder jeg aldri har vært». Det hun betaler for er ikke så mye treningssenteret som fantasien det tillater – og ja, det kan sikkert kritiseres, men hvis man har anledning, hvorfor ikke kjøpe en drøm; hvorfor ikke betale for å unnslippe virkeligheten i et par timer?

So Sad Today

Chelsea Hodson og Melissa Broder ser ut til å dele en oppfatning om at illusjoner ofte er å foretrekke fremfor brutal realitet, både i liv og litteratur. De skriver begge om kvinner i krasj med en postinternettkultur, preget av en «lik, link og del-mentalitet», og stort sett i (eller mellom) heteronormative relasjoner. Men, mens Chelsea Hodsons essay er stilistisk rene og elegante – en form der mange setninger får stå på en egen linje mye luft på sidene, omtrent som man tenker i assosiative hopp, og uten alltid å forklare overgangen fra den ene ideen eller bildet til det neste – er Melissa Broders stil en krysning mellom Martha Wainwrights Bleeding All Over You, Tracey Emins selvportrett I´ve Got It All og det pelsbelagte kakemonsteret fra Sesam Stasjon. Både i form og innhold er So Sad Today en samling lekkasjer – setninger fylt av sult, skam, angst og kropper i sammenklemte, lite flatterende posisjoner. Det er også dette jeg liker med Broder; hvordan hun pusher ærlighet og detaljbevissthet med en take-it-or-leave it-holdning og sier noe nytt og friskt om feminisme, selv om boka ble lansert i 2016. Situasjonene hun beskriver er for eksempel en blind date på et hotell der Broder (eller hennes litterære persona) naturligvis hadde forventet at daten booket et hotellrom eller en suite, siden det var han som tok initiativet til møtested, men så viser det seg at det har han ikke; de deler en drink i baren før han foreslår at hun følger med ham til det offentlige toalettet i resepsjonsområdet, der han tar henne i rumpa på et skittent gulv. Mens jeg leser smittes jeg av ubehaget og følelsen av å være skitten og billig som Broder beskriver. For hvorfor snur hun ikke når hun skjønner tegningen, hvorfor blir hun med inn på toalettet, hvorfor lar hun den lite tillitsvekkende blind daten ta henne i rumpa?

So sad today (2016). Melissa Broder

En følelse av tomhet – og diverse forsøk på å fylle de eksistensielle hullene – går igjen i Broders utgivelser, også i diktboka Last Sext og romanen Pisces som er en mer formfullendt konstruksjon. Men jeg liker godt det klamme og ikke-flinke i So Sad Today – det er en intelligent kvinne som skriver, og hun velger å gjøre det stygt og skittent siden materialet er stygt og skittent. Tittelen So Sad Today er fra Broders twitter-konto med det samme brukernavnet, men heller enn poengterte enkeltlinjer, som vel kjennetegner en del twitter-poesi, preges boka av en utbroderende more-is-more-estetikk. Kapittel-titlene «How to Never Be Enough», «Love in the Time of Chakras», og «Love Like You Are Trying to Fill an Insatiable Spiritual Hole with Another Person Who Will Suffocate in There» setter tonen – minimalisme eller high art er ikke målet her, heller ikke å skrive en roman på en pidestall. Broder er mer som en kvinnelig fremtidsversjon av den romerske filosofen Seneca, som siteres innledningsvis: «Hvis vi kunne blitt tilfredse med noe som helst skulle vi vært det for lenge siden.» Sånn sett kunne man kanskje bare gitt opp, men Broder fortsetter likevel jakten på stimulering.

Kanskje var jeg ekstra mottagelig for Broder fordi jeg leste bøkene hennes i en fersk bruddfase og innledninger som denne føltes forsonende: «Jeg forteller meg selv at jeg ikke vet noe om kjærlighet slik at jeg kan helbredes. Jeg er på avvenning fra en fantasi jeg projiserte på en ung manns kropp.» Heller enn å gi en instruksjon for hvordan leve deler Broder av sitt blødende hjerte og angstfylte nervesystem. Det fortellende jeg-et er en recovering addict av de fleste stimulerende midler – alkohol, sex, kjærlighet, dop, nikotin, og krystaller (som i ametyst og andre steiner som skal gi en god karma). Episodene som utspiller seg kan innimellom virke overdrevne – ydmykelser på hotell gjentar seg – men det er liksom ikke poenget. Poenget er det tragikomiske alvoret Broder klarer å formidle når hun ramser opp en liste med uheldige kjærlighetsrelasjoner, eller gir en dag-for-dag-rapport fra da hun prøvde å være uten det angstdempende legemiddelet Effexor, og legger til livsvisdom som «Velmenende mennesker kan redde meg fra meg selv, men de kan ikke redde meg fra å være i verden.» Temaene som dekkes er mer omfattende enn dårlig sex og Tinder-matcher; Broder skriver om aldring, spiseforstyrrelser, plastisk kirurgi, nikotintyggegummi og om å leve i et åpent ekteskap med en kronisk syk mann, noe som gir tyngde til de noen ganger overfladiske refleksjonene. Humoren som skinner gjennom gjør dessuten So Sad Today til en underholdende bok – en slags feel-good om du vil.

Som svar på sitt eget spørsmål – Hvor mye kan en kropp tåle? – skriver Hodson «Nesten alt». Begjæret, sulten eller lidenskapen er også det som holder oss i live, som får en til å fortsette på tross (eller på grunn) av motstand. I et av essayene sine skriver Broder at hun foretrekker mat som er pakket inn i emballasje siden da kan hun lese alle ingrediensene og kaloritabellen på baksiden og vite nøyaktig hva hun får i seg. Du vet at det er ikke et spesielt godt råd å følge, ikke hjelp til selvhjelp, men det er heller ikke Broders intensjon. Ifølge seg selv er hun en skremt kvinne som ønsker «å skape forbindelser på et dypt og ekte nivå mens jeg fortsatt er i live på jorden, og kanskje til og med etter jeg har forlatt den». Noen ganger er det akkurat hva man trenger fra en bok.

Alle sitater er fra henholdsvis Chelsea Hodsons Tonight I´m Someone Else (2018) og Melissa Broders So Sad Today (2016). Egen oversettelse.

Teksten stod først på trykk i papirutgaven av Fett 1/19. Tema: Penger.

Share This