Er feminismen rosa?

et intervju med Kathrine Aspaas

Kathrine Aspaas er ute med ny bok: Rosa er den nye pønken. FETT tok en prat med forfatteren om den såkalt feminine fargen.

Myk, smidig, leken og åpen er adjektiver du mener beskriver rosa. Hvordan kom du frem til nettopp disse adjektivene?

– Jeg tenker alle kan bruke de adjektivene de vil om rosa, at alle står fritt til å gi begreper og fenomener den betydningen de vil. Jeg kjente etter, og tenkte lenge, på hva slags kvaliteter jeg setter pris på ved fenomenet femininitet, og hva jeg setter pris på ved fenomenet maskulinitet. Jeg snakket med mange folk, jeg snakket blant annet med danseren Kyrre Texnæs. Det er jo mye seksualitet inn i dette her også, og han sa det poetisk vakkert: La meg være hard, så du kan være myk. For ti år siden ville jeg blitt rasende, fordi jeg var livredd for å skulle bli underdanig og usynlig. Det er ikke dette det handler om, det handler om likeverd, det handler om to veldig sterke krefter. Foreningen av de sterke kreftene, det er hva jeg lengter etter, som vi trenger en kjønnsmoden samtale om. Jeg er veldig utmattet og lei av å være kjønnsnøytral. Det blir vi jo ikke. Hvorfor skal vi være det? Det er jo ikke mulig.

Er rosa diskriminert?

– Ja, egentlig. Det er jo det som er litt av den pønke-tanken. Diskriminert høres jo veldig sånn offerrolle ut, la meg si det på en annen måte: Det rosa er farlig! Så lenge vi er redd for det, så lenge det er noe vi lister oss unna, så eier det oss. Da er det mye bedre å ta det fram, og si «hva er dette for noe egentlig? Hva er dette beistet?» Og beistet er jo da mykt og smidig. Alt det vi kanskje ikke har fått bruk for under den industrielle revolusjon, som ikke hadde noe særlig plass i verken samfunnsliv eller økonomi. Men det har det så det dundrer etter framover, fordi det er det relasjonelle som er unikt, alt annet kan kopieres.

Du sier at store/harde strukturer trenger rosa, kan du utdype det?

– Jeg er topptrent i harde prinsipper, som finansjournalist og siviløkonom. Jeg er topptrent i beinhard konkurranse, det å jobbe knallhardt, harde fakta. Når vi kjører ensidig på disse prinsippene, så har det ganske store skyggesider. I form av perfeksjonisme, i form av mobbing, i form av klimakrisen. Da jeg studerte for 20 år siden, så var det lite snakk om at bedrifter hadde et samfunnsansvar. Nå er det ikke mulig å la være å ta det samfunnsansvaret. Omsorg er et stort begrep. Det å ha omsorg for omgivelsene og ansvaret for en bedrift, det er en relativt ny øvelse. En veldig spennende øvelse, og vi ser at de nyutdannede nå, de søker mening. De slutter i jobbene sine hvis de merker at «vi gjør faktisk verden til et dårligere sted.» De finner nye jobber der det er mening. Mening vil være en viktig valuta framover. Det er de nye rosa verdiene som kommer inn. Det vil ikke si å utraderer det faste, harde, lukkede, men det suppleres. Det balanseres og kalibreres.

Kan det bli for mye rosa – for feminint?

– Klart det kan det. Nettopp som det kan bli for maskulint. For mye rosa kan sies å være ekstremt selvopptatt. Skyggesiden av det svarte, det harde, det kan være utmattelse, det er ensomhet og sinne. Når jeg konkurrerer og jobber knallhardt over en tid, så blir jeg ensom og aggressiv. Sånn er det jo litt med bedriftene våre også. Av for mye rosa blir jeg også utmattet, selvopptatt, oppgitt. Litt kvalm, kanskje. Det er en balanse her. Og det er den balansen som er spennende. Det ligger enormt mye krefter i det feltet mellom det maskuline og det feminine. Og istedenfor å krige, så kan vi faktisk vurderer å se det beste i hverandre, og starte derfra. Jeg er interessert i å prøve det. Fordi jeg har kriget så mye, kan en annen fremgangsmåte være fint.

Den forrige boken din, Raushetens tid, er optimistisk. Er du optimistisk på rosas vegne? Har det blitt mer rosa?

– Ja, jeg er jo det. Jeg er jo journalist. Jeg skriver om det jeg ser rundt meg, om fenomener. Det er ikke sånn at raushet kom på dagsorden fordi jeg skrev om det. Jeg skrev boken fordi raushet var et stort tema, som kom opp i mye av det jeg leste i Harvard Business Review, eller studerte ved New School i New York. Raushet kom opp som en bestemmende kvalitet for fremgang. Mye forskning viser dette. På BI sitter de og jobber med dette, de som lo seg skakke når raushetens tid kom fra en siviløkonom. Økonomer ble jo helt bleke når de hørte raushet, fordi de trodde de må gi bort noe. Nå er det mange økonomiskoler som underviser i disse prinsippene. Vi blir belønnet kjemisk i kroppen når vi behandler andre mennesker bra, og vi straffes ved det motsatte. Da blir vi fulle av stresshormonet kortisol, og er i beredskap hele tiden. Når vi slapper av, hjelper folk, skaper, og gjør så godt vi kan så fylles kroppen av oxytocin. Det er rett og slett kjemi, biologi og adferdsforskning dette her.

Tekst: Ragna Marie Fjeld

Redaksjonsmedlem i FETT

Foto: Eirik Aspaas

 

Det nyeste nummeret til FETT handler om porno. Trenger vi mer rosa porno?

– Ja, jo. Jeg tenker på Uten en tråd, av Jens Bjørneboe. Rosa porno, det er liksom Cupido. Det er litt det der myke erotiske. Det viser seg jo at kvinnene tenner på tekst. Vi kan lese oss til orgasme. Menn tenner på bilder. Jeg hørte på en P2-dokumentar for litt siden, hvor de fortalte at den boken de fleste norsk kvinner onaner til, det er faktisk gode gamle Uten en tråd. Jeg føler meg kjempetruffet, jeg har den boken. Det er vel rosa porno. Det er ikke det harde, hvor det er to som bare knaller på, som er den maskuline pornoen. Det hadde vært spennende å vite mer om at vi kvinner leser oss til orgasme.

Nummeret etter det igjen handler om krig. Det er vel motsatsen til rosa. Mer rosa, mindre krig?

– Ja, det er det vel. Jeg så en fantastisk fotoserie av en krigsreporter, som hadde brukt rosa i bildene sine. Det rosa er jo det omsorgsfulle, så det går jo litt på tvers av krig. Rosa er nok ikke pasifistisk, men det rosa er mer Florence Nightingale, sykepleierne. Det rosa er dialog. Hard makt og myk makt er et tema i den nye boken min. Hard makt beordrer og skremmer. Det er jo krigen. Professor Joseph Nye, ved Harvard, definerte myk makt for 20 år siden. Den myke makten tiltrekker, og er basert på beundring, den inspirerer. Myk makt blir viktigere og viktigere. Hvis jeg skal ta en jobb er hard makt pengene jeg får for den. Den myke makten er den meningen det gir å gjøre den jobben. Jo mer emosjonelt intelligente vi blir, jo mindre krig blir det. Dette skriver Harvard-professor Steven Pinker i boken The Better Angels of Our Nature. Han skriver at vi har aldri levd i en fredeligere tid enn nå, fordi vi har lært oss evnen til selvrefleksjon. Det er jo ikke sånn at hard makt ikke kan brukes, men det er sånn at det brukes i aller siste instans. Da finns det ikke andre utveier. Jeg ser jo behovet for beskyttelse, og militærvesenet er jo en beskyttelse. Det ene utelukker ikke det andre. Men det er klart at det meste vi gjør på denne kloden, gjør vi for å bedre vår situasjon, og andres situasjon, og vi gjør det for å unngå krig. De fleste av oss gjør alt vi kan for å unngå krig og konflikt. Kanskje med unntak av noen kjempekonsern som gjør det de kan for å profittere på krig, de finnes. Skurkene avdekkes hvis vi andre våger å være åpne.

Du hevder rosa er den nye pønken – det nye opprøret. Hadde det ikke vært mer opprørsk og ukorrekt av deg å for eksempel omfavne Fremskrittspartiet og Per Sandberg?

– Det er ikke hva det handler om. Det er veldig ukorrekt å gå i rosa. Hvis du for eksempel går i rosa på Blindern, på en fysikkforelesning. Da blir du behandlet som et brødhue. Hvorfor velger ikke jenter realfag; kanskje fordi de blir behandla som brødhuer.

Tror du det vil være mer stigmatiserende å gå i en rosa t-skjorte enn en t-skjorte med FrP-logo på Blindern?

– En FrP-t-skjorte tror jeg er så politisk ukorrekt at det er kult. Er du ukorrekt er du kul, altså, Kjetil Rolness og så videre. Går du i rosa er du så ukul du kan få blitt egentlig. Det er så kleint. Det er et smertebrøl etter myke verdier i alle samfunnsstrukturer. Det er der pønken kommer inn.

Hvis det er nettopp det å omfavne rosa som forventes av kvinner, er det ikke da mer opprørsk å bryte med forventningene? Konformitet heller enn opprør?

– Dette er ikke kvinne eller mann, eller kvinnekamp. Dette er menneskekamp. Kvinnekamp har jeg drevet med i 30 år. Jeg lever jo ikke så lenge, så jeg får prøve å gjøre dette her litt annerledes. Dette er menneskekamp, dette er en erkjennelse av at vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å degradere omsorgsarbeidet. FETT hadde forresten en kjempeinteressant artikkel som handlet om at vi må slutte å degradere tradisjonelle kvinneyrker. Når vi fortsetter å gjøre det, så ligger omsorgsyrkene lavest på prestisjeskalaen, og der kommer pønken inn igjen. Jeg er drit lei av at mennesker som jobber med penger er øverst, mens de som jobber med mennesker er nederst. Hver dag vil jeg jobbe for å snu dette! Det er det prosjektet går ut på. Det går ut på å høyne prestisjen til omsorg, og åpenhet.

Du liker, og refererer ofte til nettstedet, Trendwatching.com. Hva er de nye trendene du har plukket opp der?

– Kan du tenke deg hva 19-, 20-, 21-åringer setter høyest? Altså de som snart skal inn arbeidslivet eller studerer. Hva deres første krav, det høyeste kravet til produkter, bedrifter, vennskap er? Ekthet. Ikke retusjert. Ikke «sugar-coated.» Ikke filtre på Instagram. Rett og slett ekthet.

 

 

Jeg er drit lei av at mennesker som jobber med penger er øverst, mens de som jobber med mennesker er nederst. Hver dag vil jeg jobbe for å snu dette!

 

Kathrine Aspaas

Annonse:
Error, no group ID set! Check your syntax!
Share This