Hip-hop og kvinnesyn, det er hakk i platen. Horer og halliker. Kommersialisme, tingliggjøring og generelt kjip språkbruk. Men likevel fortsetter vi å høre på det, og med flere gode grunner. Musikken er fortsatt god, i Norge blir scenen stadig bedre og bredere. Og som et sted hvor den kommersialiserte seksualiteten viser et av sine sanne ansikt gir låtene oss en anledning til å se oss selv nakne og på nytt. Det krever både kritikk og åpenhet.

Søtt

A-laget er en av disse gruppene som er så sexfikserte at det nesten er litt søtt, som trettenåringer på sitt første Kondomerietbesøk. Noen ganger drømmer de bergenske rapperne tilbake til «den første gangen eg fikk en jente ned på kne» («Aller første gangen»), andre ganger skryter de av de fine damene de har: «Hon trener yoga, eg trener nada. / Hon leser Kama sutra, eg ve bare ta hon bakfra.» («Kegåri»). Samtidig prøver de å gi det hele et slags skinn av kulturradikal frigjøring hvor jentene som oppfyller deres forventninger til tilgjengelighet kaster av seg åket fra det forknytte samfunnet. De gjør bare det alle vil: «Drit i ka de andre jentene sier / ikkje la deg styre av kompleksene de har. / Du trenger ikkje være snill pike i kveld / så kom med meg om du vil sprike i kveld. /Og kan du nokken triks så lær de bort, / slipp deg løs og vær frigjort.» («Slem tøs») I tillegg har de blikk for «the dickensian aspect» som i den sentimentale historien om mobbeofferet Tone som begynner med dop og «suger deg for bussbilletten», «så eg synger denne triste sangen for hon /for hon e på kjøret, lenge siden siste gang eg så hon» («Åpent sår»). De er heller ikke redde for å vise at også de har følelser: «Hon sovner på min arm, og e vakker når hon sover / så det gjør litt vondt å vite at i morgen e det over» («Holder meg tørr»). Bittersøtt, akk så bittersøtt.

Kunstens rammer

Som feminister ønsker vi ofte kulturelle representasjoner av noe vi kan være for og identifisere oss med. Kanskje er det lettere å ha med låtene å gjøre om vi lar dem være kunstverk, trygt plassert innenfor kunstens forsikring om at dette kun skal forstås «som om» det var virkelig, slik vi som barn latet som om kosedyrene våre kunne snakke. Problemet er at A-lagets tekstunivers er preget av to vilt motstridende tendenser som forsterker både det kunstige og det virkelighetsnære ved verdenen de beskriver. Vi kan kalle disse tendensene for overdrivelse og autentisitet. Først en kjepphest: Rappere, politikere og humorister ynder å si at de er ironiske når de blir beskyldt for å ha sagt noe som er støtende. Det er nesten aldri tilfelle. Ingrid Schulerud, gift med vår statsminister, var ikke ironisk da hun klaget over at Norge var rammet av designhysteri og at alle hun besøkte hadde Arne Jacobsen-stoler. Silvio Berlusconi var heller ikke ironisk da han sammenlignet en tysk representant i EU-parlamentet med en vakt i en konsentrasjonsleir. De overdrev et poeng, og selv om overdrivelser noen ganger er ironiske er det oftere snakk om en komisk forsterking, enn å skulle formidle det motsatte av det en sier. På samme måte er ikke A-laget ironiske når de snakker om damene de drar og hva de gjør med dem. Overdrivelsen bærer på en kjerne av at det som sies menes. Samtidig kan den ikke tas fullstendig alvorlig, noe som blir helt åpenbart når kompisen Leo Ajkic drar følgende scenario: «Du gæfler den der klitten, mens du har en annen som rir deg, mens du fingser to med hver hånd som Jesus, mens to sklir opp og ned på tærne dine og en er på kneet til og med. Shit man, det er sånn, det blir for mye av og til. Hvis du er en tøs så kan du tenke deg, du har en pikk i kjeften, du har en pikk i ræven, du har to pikk inni fitten, du ronker to pikk, mens to folk puler deg mellom tærne mens du har en pikk mellom puppene. Det blir for mye for deg, tøs.» (Intro til «For mye for meg»).

Og det blir jo for mye, den fullstendig overlessede skildringen av gruppesex hvor alt på kroppen skal brukes og seksualiseres, er jo først og fremst komisk og avvæpnende, som så mange andre av historiene deres fra soverommet. Men det er overdrivelser som er muliggjort av en pornofisert sexforståelse hvor samleie kun er en variant av å masturbere når du ikke er aleine, mennesket blir et nytende atom. Dette bildet er A-laget imidlertid ikke aleine om å videreformidle, det ligger snarere fremst i bevisstheten hos landets selvhjelpsspaltister og på avisforsidene hvor vi kan lese om «nordmenns ville sex-liv» etc. Tekstene er slik sett ikke så mye et problem i seg selv, som rapporter fra en sosial virkelighet hvor vårt forhold til sex, makt og kjærlighet er i en slags permanent krise.

Knausgård

Overdrivelsene er ekko av en virkelighet. Annerledes da med den andre tendensen jeg finner hos A-laget, jakten på autentisitet. A-lagets kompis, rapperen Lars Vaular – som ble beskrevet om en empatiker av Fett nylig [1]– insisterer stadig på nærheten mellom egne tekster og levd liv [2]. Vaular sier med et flir at Karl Ove Knausgård tok stilen hans. Noe av den samme estetikken finner vi hos A-laget, og da helst i de tekstene som handler om noe trist, traumatisk eller sentimentalt, som opplevelsen av distanse til samfunnet eller vanskene med virkelig kjærlighet. Faktisk formulerer de en poetikk for bekjennelseslitteraturen som foregir å fortelle sannheten: «Sannheten er født i midten av et åpent sår, / eg viser deg alt, bare se kor eg går.» («Åpent sår») Det stilles et dobbelt krav til lytteren: å ta overdrivelse for overdrivelse og sannhet for sannhet, helst samtidig. Dette er vanskelig å hanskes med for en politisk feminisme som oftest inntar en etisk tilnærming til sangtekster. Om en skal vurdere den etiske bærekraften i et utsagn, er vi avhengig av at den som snakker er en stabil størrelse. Jegene i A-lagets tekster blir aldri enhetlige uansett hvor mye de fremstår som identiske med rappernes egen person. Innenfor musikken og kunsten, finnes det rom for dette spillet, og det er slettes ikke bare dumt, for vi som lytter er vel ikke helt stabile selv vi heller.

Ekkel

I sitt klassiske oppgjør med hip-hopens misogyni skrev den amerikanske musikkskribenten Joan Morgan om et slikt rom, riktig nok i en situasjon som er mye verre både med hensyn til misogyni og med helt andre problemer knyttet til undertrykking og voldsbruk: «We are all winners when a space exists for brothers to honestly state and explore the roots of their pain and subsequently their misogyny, sans judgment» [3]. En slik åpenhet – morsom, men uten å bare vitses bort – som den som følger A-lagets drøye pulehistorier kan muligens gi en anledning til å kaste et interessert, men kritisk blikk på vår holdning til seksualitet i storsamfunnet. Og kanskje kan dette åpne blikket være en mulighet til å unnslippe frigiditeten som noen ganger rammer feminismens blanke avvisning av mannlige representasjoner av sex.

Men det er greit å synes at Girson er ekkel. Og du kan godt fortelle ham det, men det spørs om han bryr seg.

Kristoff er Jul-Larsen (f. 1981) er doktorgradsstipendiat
ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap,
NTNU . Han blir lett flau.

Share This