«[…] et internasjonalt fremmedelement i vårt nasjonale liv» – Om antifeminismen og antisemittismen i historien

Antifeminismen har spilt og spiller en viktig rolle i rasistiske fiendebilder. Denne artikkelen ser nærmere på samvirket mellom antisemittisme og antifeminisme i tysk historie.

Fra Fett 4/2017.

Høsten 2007 trykte den nynazistiske gruppen Den nordiske motstandsbevegelsen en artikkel som omhandlet den venstreorienterte feminismen. Venstrefeministene, hevdet artikkelforfatteren, truet ikke bare «den ariske rasens» overlevelse. Den var en bevisst form for indoktrinering, iscenesatt av jødene:

[Och] i och med att deras villfarelse är en del av Sions stora väv av giftiga lögner, så kan vi snabbt demaskera vilken liten etnisk grupp som utnyttjar och drar vinning av den moderna tokfeminismen hos övervägande ariska folk.[i]

Hva har antisemittisme og antifeminisme egentlig med hverandre å gjøre? Som det her fremgår, beskrives feminismen i dagens høyreekstreme og nynazistiske miljøer som et ledd i en «jødisk sammensvergelse». Slike påstander er imidlertid ikke av ny dato. Denne artikkelen retter søkelyset på de historiske  sammenkoplingene mellom motstand mot kvinnefrigjøring og antijødiske forestillinger. Hovedfokuset er lagt til Tyskland i siste del av 1800-tallet og første del av 1900-årene, men det trekkes også noen linjer frem til den tyske nasjonalsosialismen.

Antisemittisme og antimodernisme

I løpet av 1800-tallet gjennomgikk Europa store endringer på det sosiale, kulturelle og politiske plan. Industrialiseringen bidro til at byene vokste, arbeidslivet endret seg og den moderne kapitalistiske pengeøkonomien fikk økt betydning. På det politiske og ideologiske området, ble religiøse og autoritære strukturer og normer utfordret av liberalisme, sosialisme og sekularisme.

Moderniseringsprosessen ble møtt med motreaksjoner over hele Europa. Som historikeren Christhard Hoffmann påpeker, fikk de antimoderne strømningene likevel et særlig fotfeste i Tyskland.[ii] Her ble også antisemittismen et integrert element.  Innen mange av tidens konservative og høyrenasjonalistisk miljøer, ble jødene holdt ansvarlig for de ulike aspektene ved moderniseringsprosessen som ble ansett som skadelige og nedbrytende: som kapitalisme, liberalisme, sosialisme, parlamentarisme, pressemakt og nye former for kunst og kultur.[iii] Blant de mest ytterliggående antisemittene ble hele moderniseringsprosessen oppfattet som en sammensvergelse – et «jødisk komplott», som hadde som sitt påståtte siktemål å undergrave «den germansk rasen» og tyske nasjonen.

Rakel Stammer - element

Antifeminismen og reaksjonen på det moderne

Den tyske antifeminismen i siste del av 1800-årene og begynnelsen av 1900-årene sprang i stor grad ut av de samme moderniseringskritiske opinionene som den moderne antisemittismen. Antifeminismen kom til uttrykk i høyreorienterte organisasjoner og forbund, men også i akademiske miljøer, lærerstanden og konservative kristne kretser. På et generelt plan dreide det hele seg om en motreaksjon mot den organiserte kvinnebevegelsens krav om å redefinere og endre forholdet mellom kvinner og menn. I siste del av 1800-årene ble det dannet kvinnesaksorganisasjoner i en rekke europeiske land, heriblant i Tyskland. I den første fasen arbeidet disse bevegelsene i første rekke for å styrke kvinners rett til utdanning, posisjon innenfor ekteskapet og lønns- og arbeidsvilkår. Fra slutten av 1800-tallet kom kravet om stemmerett for kvinner i økende grad på agendaen.[iv]

De organiserte kvinnebevegelsene og kravene de forfektet, ble møtt med motreaksjoner over hele Europa. Den antifeministiske argumentasjonen som utviklet seg i de forskjellige landene hadde visse fellestrekk. For det første hevdet antifeministene at kvinner og menn var utrustet med ulike egenskaper fra naturens side, og at overskridelser av kjønnsmessige skillelinjer – både i den offentlige og private sfæren – ville lede til sammenbrudd og kaos. Videre ble det advart mot en feminisering av politikken: at stater der kvinner deltok i styringen av samfunnet ikke ville evne å overleve i konkurransen med andre stater. Endelig hevdet antifeministene at likestillingen mellom kjønnene ville svekke kvinnens morsrolle og dermed familien.[v]

Motstanden mot kvinnefrigjøringen i Tyskland mot slutten av 1800-årene og i begynnelsen av 1900-årene hadde likevel visse særtrekk. I større grad enn i land som Storbritannia og Frankrike – knyttet til et bredere høyrenasjonalistisk og ofte også raseideologisk rammeverk. Selv om begrunnelsen for antifeminismen kunne variere blant ulike aktører, påpeker historikeren Ute Planert, var den tyske mobiliseringen mot feminismen gjennomgående koplet til et antisemittisk, nasjonalistisk, demokratifiendtlig, antiparlamentarisk, antikapitalistisk og antimoderne politisk utsyn.[vi] Historikeren Peter Pulzer konkluderer også med at motstand mot kvinnefrigjøring og fiendtlighet mot jødene gikk hånd i hånd i Tyskland:

[…] de fleste antisemitter var antifeminister, og de fleste antifeminister var, om ikke aktive antisemitter, så i alle fall sterkt nasjonalistiske i en tid hvor dette kom til å bety mye av det samme.[vii]

Et konkret eksempel som illustrerer dette er Forbund til motarbeidelse av kvinneemansipasjonen, som ble dannet i 1912 og som fungerte som det organiserte uttrykket for den tyske antifeminismen. Mange av de sentrale aktørene i denne organisasjonen, poengterer historikeren Diane J. Guido, var også aktive medlemmer i patriotiske og rasistiske organisasjoner. Selv om interessen for det såkalte jødespørsmålet kunne variere blant aktørene i forbundet, hersker det liten tvil om at antijødiske holdninger hadde et betydelig nedslagsfelt.  I november 1912, under organisasjonens første årlige møte, hevdet for eksempel en av talerne at alle ledere innen kvinnebevegelsen enten var jøder eller av jødisk bakgrunn, og at feminismen dermed var å regne som et unasjonalt fenomen.[viii]

Tekst: Kjetil B. Simonsen

PhD i historie, med historisk antisemittisme og nasjonalsosialisme som faglige spesialområder. Arbeider ved Jødisk museum i Oslo.

Illustrasjon: Rakel Stammer

www.rakelstammer.com

Antisemittisk og antifeministisk argumentasjon

Sammenkoplingen mellom antisemittiske og antifeministiske forestillingstemaer kunne konkret sett komme til uttrykk på flere måter. På den ene siden ble «jøden» i den antisemittiske propagandaen fremstilt som en motpol til samtidens maskuline kropps- og skjønnhetsidealer. Et kjent eksempel her er den østerrikske filosofen Otto Weininger. Weininger var av jødisk opprinnelse, men konverterte etterhvert til protestantismen. Som konvertitt uttrykte han selv både antisemittiske og kvinnefiendtlige holdninger. I boken Kjønn og karakter fra 1903, som fikk stor innflytelse i tyskspråklige deler av Europa, ble jøder og kvinner fremstilt som følelsesvesener, som manglet sann kreativitet.[i] Jødedommen, hevdet Weininger, var preget av feminine trekk som brakte den i

…den sterkeste opposisjon til den mannlige natur. Det vil ikke være vanskelig å argumentere for det synspunkt at jøden er mer preget av det feminine enn arieren […].[ii] 

I høyrenasjonalistiske ble det klaget over samtidens tidens mangel på mannlighet. Både «jøden» og «kvinnen» ble brukt som et motbegrep til det som ble definert som maskuline verdier: sunnhet, styrke, kraft og overlegenhet.[iii]

Et annet element som koplet antisemittismen og antifeminismen sammen, var konspirasjonstenkningen. Jødene ble nærmere bestemt anklaget for å stå bak kvinnebevegelsen, som et ledd i en sammensvergelse, hvis mål var å bryte ned kulturen, «rasen» og nasjonen. I en pamflett fra 1913 skrevet av Ludwig Langemann, som var blant de sentrale aktørene i Forbund til motarbeidelse av kvinneemansipasjonen, ble dette sammenfattet på følgende måte:

Den moderne feministiske bevegelsen er, som sosialdemokratiet, et internasjonalt, fremmedelement i vårt nasjonale liv. Sett i lys av den sterke tilstedeværelsen av det jødisk element, må begge bevegelsene sies å være internasjonale i sin opprinnelse, og de kjemper begge like fanatisk mot alle folks fundamentale verdier.[iv] 

Mot slutten av første verdenskrig, publiserte samme forfatter en artikkel som trakk opp påståtte forbindelseslinjer mellom jødedom, feminisme og sosialdemokrati. Her het det at sosialdemokratiet og kvinnefrigjøring inngikk i en nedbrytende politikk som ble fremmet av Den røde og Gyldne Internasjonale.[v] Dette begrepet fungerte i tiårene rundt 1900 som en kodet referanse til det antisemittene i andre sammenhenger omtalte som «den internasjonale jødekapitalen» eller «den jødiske pengemakten» .

Samtidig som antisemittiske temaer ble spredt blant aktører i den organiserte antifeministiske bevegelsen, kom antifeministiske holdninger også til uttrykk i publikasjoner og tidsskrifter som hadde «kampen mot jødene» som sin politiske hovedagenda. Et eksempel her kan være det ytterliggående antijødiske tidsskriftet Hammer. Her ble det fastslått at jødene hadde arbeidet planmessig for å forlede tyske kvinner til å slutte opp om moderne likestillingsidealer. Videre ble kampen mot kvinnebevegelsen fremstilt som et overlevelsesspørsmål for «rasen» og det tyske folkefellesskapet.[vi]

Linjer til nasjonalsosialismen?

I 1918 fikk tyske kvinner stemmerett. I den såkalte Weimartiden mellom 1918 og 1933 måtte det ytre høyre i Tyskland dermed tilpasse seg en ny politisk situasjon. Mange organisasjoner på den ytterste høyresiden åpnet etterhvert for kvinnelig medlemskap. Antifeminismen som ideologisk fenomen levde likevel videre, og ble gjerne koplet til en generell motstand mot demokratiet og Weimar-systemet.[vii] Som Planert påpeker, er det av denne grunn ikke overraskende at flere antifeministiske aktivister til syvende og sist sluttet opp om nazipartiet. I høyrenasjonalistiske og høyreekstreme kretser i Weimar-republikken ble hatet mot jødene, liberalismen, sosialdemokratiet, parlamentarismen og feminismen bundet  til hverandre i et samlet fiendebilde.[viii] En av de gruppene som forfektet et slikt samfunnssyn var nettopp  NSDAP.

Spørsmålet om kvinnenes vilkår under ulike faser av det nazistiske styret mellom 1933 og 1945 berører en komplisert historiefaglig debatt som ikke kan drøftes nærmere i denne fremstillingen. På et generelt plan hersker det likevel ingen tvil om at nazistene videreførte kombinasjonen av antifeministiske og antisemittiske ideologiske temaer. I en tale for det nasjonalsosialistiske kvinneforbundet i september 1934, hevdet Adolf Hitler at slagordene om kvinnefrigjøring var forårsaket av jødisk intellektualisme. Tyske kvinner skulle utfolde seg i den nazistiske bevegelsen, «ikke som feminister som ville utfordre patriarkatet, men som aktører i en konservativ, rasistisk revolusjon».[ix]

Påstanden om at feminismen inngår i en nedbrytende sammensvergelse rettet mot «rasen», kulturen og nasjonen, har også fremdeles klangbunn i høyreekstreme miljøer i vår egen tid. Erklærte nynazister, som medlemmene i Den nordiske motstandsbevegelsen, holder jødene ansvarlige. I andre tilfeller – som i terroristen Anders Behring Breiviks manifest – blir et kulturmarxistisk komplott beskyldt for å stå bak, og har klare innslag av misogyni. Kunnskap om den historiske antifeminismen er følgelig ikke bare av fortidig interesse. Den kan gi viktige innsikter i høyreekstrem konspirasjonstenkning i vår egen tid.

Rakel Stammer - element

*

[i] Jacob Haskå, «’Fittbyxor’ och ‘Bara brøst’», 20.11.2007, https://www.nordfront.se/fittbyxor-och-bara-brost.smr (Besøkt 01.11-2017)

[ii] Christhard Hoffmann, «’The New’ as a (Jewish) Threat: Anti-modernism and Antisemitism in Germany», i Line Alice Ytrehus (red.), Forestillinger om ”den andre”/Images of Otherness, Kristiansand: 99–114

[iii] Jf. «Forord», i Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorenz (red.), Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til idag, Oslo 2005: 9.

[iv] Se Elisabeth Lønnå, «Kvinnebevegelsens historie», https://snl.no/kvinnebevegelsens_historie# (Besøkt 1.11-2017). Dannelsen av Bund Deutscher Frauen er her feildatert til 1895.

[v] Ute Planert, «Women´s Suffrage and Antifeminismus as a Litmus Test of Modernizing Societies. A Western European Comparison», i Sven Oliver Muller og Cornelius Torp (red.), Imperial Germany Revisited: Continuing Debates and New Perspectives, New York 2011:112

[vi] Ute Planert, Antifeminismus im Kaiserreich. Diskurs, soziale Formation und politische Mentalität, Göttingen 1998: 260.

[vii] Peter Pulzer, The Rise of Political Anti-Semitism in Germany and Austria, Cambrigde Mass. 1988 [1964]: 216. Min oversettelse, KBS.

[viii] Diane J. Guido, The German League for the Prevention of Women’s Emancipation: Antifeminism in Germany, 1912-1920, New York 2010: 101-102.

[ix] George L. Mosse, The Image of Man. The Creation of Modern Masculinity, New York 1996: 56–71, spes. 69–70 (om Weininger).

[x] Weininger, sitert i Christina von Braun, Sexual Images in Racist Anti-Semitism: Their Origin and Significance. http://www.christinavonbraun.de/_pdf/Sexual%20Images%20in%20Anti-semitism.pdf: 2 (besøkt 01.11-2017). Min overs. KBS.

[xi] Planert 2002: 39-40

[xii] Langemann sitert i Pulzer 1988: 217. Min overs., KBS. For flere eksempler, se også Planert 2002: 31–51.

[xiii] Se Planert 1998, 228.

[xiv] Hammers holdninger til spørsmålet oppsummeres i Planert 1998, 86–87.

[xv] Planert, i Torp og Muller 2011: 117.

[xvi] Planert 1998: 257.

[xvii] Wendy Lower, Hitlers Furier. Kvinderne i det nazistiske folkemord, København 2014: 36-37, sitat 37. Min overs., KS.

Jødene ble anklaget for å stå bak kvinnebevegelsen, som et ledd i en sammensvergelse hvis mål var å bryte ned kulturen, «rasen» og nasjonen.

Share This