Offill-Jenny_Foto-Michael-Lionstar

Foto: Michael Lionstar/Gyldendal Norsk Forlag

Jenny Offill presenterer i sin nyeste utgivelse en tettpakket historie fortalt fra innsiden av et lite rom, men som samtidig sier noe om hvordan det er å være et menneske i verden.

Dept. of Speculation kom for noen uker siden i norsk oversettelse under tittelen Avdeling for grublerier. I forbindelse med den norske lanseringen var forfatter Jenny Offill i Oslo for å snakke om boka, og Fett snakket med henne om kvinneroller, «feminin» litteratur og små rom.

Utgangspunktet for romanen var denne: Jenny Offill underviser i litteratur i tillegg til å være forfatter, og innså at et overveldende antall av de romanene hun snakket om med studentene sine hadde mannlige hovedroller, der historien gjerne kretset rundt en søken etter seg selv. Blant dem var norske Knut Hamsuns Sult, med den kanskje mest kjente søkende, vandrende protagonisten i norsk litteraturhistorie. Da Offill skrev Avdeling for grublerier hadde hun mann og barn, og strevde med det mange kvinnelige forfattere har gjort: Å måtte dele sin skrivende tid med andre mennesker som trenger en.

– Jeg lurte på hva som ville skje hvis jeg skrev en roman som tok et motsatt standpunkt enn mange av disse romanene jeg underviste om, en roman som foregår i hjemmet, der hovedpersonen er en kvinne som i stor grad fungerer intellektuelt, men som blir avbrutt av det kroppslige ved å være mor. Hva skjer i en roman om ideer som er plassert i en huslig sfære, sier Offill om utgangspunktet for historien om jeg-personen som går rundt og grubler i Avdeling for grublerier.

Offill innrømmer at romanen er et lite «fuck you» til alle disse ambisiøse, mannlige ikonene som skal fortelle hele den menneskelige historien og livets søken i en og samme bok.

– Hvor mye kunne jeg komprimere på så liten plass som mulig, og fortsatt fortelle en emosjonelt betydningsfull historie? undret Jenny Offill. Resultatet ble en 150 sider lang bok om et ekteskap, et utroskap, et sammenbrudd og et liv. Hvis den handler om én ting, sier Offill, så er det ensomhet, og det grunnleggende spørsmålet om slike ting som kjærlighet fra et annet menneske, eller om det å få barn, kan «fikse» ensomheten.

 

Kunstmonstre og anti-heltinner

Hovedpersonen, hvis navn vi aldri får vite, er en fundamentalt boklig type som lever et liv gjennom litterære sitater og fakta-oppgulp. Dette gjennomsyrer hele fortellingen. Historien blir presentert oss i avsnitt, som kunne vært lest som små historier i seg selv. Boka er spesielt sitatvennlig, i sin knappe, og samtidig idéhistoriske komposisjon.

Det feministiske ved boka ligger ikke bare i den feminine måten å presentere historien på, hvis det da er slik at kvinner skriver komprimerte, små romaner fra det indre rom, og menn skriver voldsomme, altomfattende romaner fra verden utenfor. Noe Offill for øvrig er uenig i, at det finnes kjønnede skrivemåter, selv om hun gjenkjenner tradisjonen det er for kvinner å skrive i smug, og måtte holde det kort, fordi det finnes så mange andre krav til kvinnerollen. Men gjennom romanen og begrepet «kunstmonster», filosoferer hun rundt tanken om å finne balanse mellom karriere, familieliv og fritid.

– I det ordet, «kunstmonster», la jeg tanken jeg har gjenkjent hos veldig mange kunstnere og forfattere, ideen om at jo mer tid du legger på kunsten jo større sannsynlighet er det for at det blir bra. Dermed blir kunstneren et monster som bruker all sin tid på å skape, og som ikke har overskudd til menneskene rundt seg.

I boka står det blant annet:

«Kvinner blir nesten aldri kunstmonstre, ettersom kunstmonstre kun bryr seg om kunst, ikke om det hverdagslige.» (Offill 2016:13)

– Jeg tror ideen om den perfekte balanse som mor, hustru og arbeider, er en straffende idé, sier Jenny Offill:

– Det holder kvinner fast i det Virginia Wolf beskrev som «the angel in the room»: idealet om perfeksjon.

En bekjent og kollega av Jenny Offill har undervist om romanen hennes under fanen «litterære anti-heltinner», noe Offill synes er veldig interessant. Hovedpersonen i Avdeling for grublerier er kanskje anti mye av det vi anser som høyverdig kvinnelig. Hun finner ut at det finnes forskjell på feminine og maskuline verdier for gudeskikkelser:

«Når Gud er far, står det om ham at han er et annet sted. Når Gud er mor, står det om henne at hun er allestedsnærværende.» (Offill 2016:64)

Og som Jenny Offill har oppdaget, den allestedsnærværende kvinne finnes ikke. Derfor finnes heller ikke balanse mellom alle elementer som skal passe i et lite rom, i et helt liv.

 

Kilder

Offill, Jenny (2016): Avdeling for grublerier. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Share This