– Du må behandle den som en pikk, vet du, gliste han mens han lot fingrene gli opp og ned på girspaken.

Jeg husker min første kjørelærer godt.  Vi satt i den røde Volvoen hans. Jeg i førersetet, han ved siden av. – Du må behandle girspaken som en pikk, vet du. Jeg var 17 år og skulle ta lappen i Bergen.

Jeg beit det i meg, og byttet kjørelærer.

I dag ville jeg ikke latt ham slippe unna så lett. Jeg ville delt opplevelsen, ikke bare med mine nærmeste venninner. Jeg ville blogget, statusoppdatert,  postet og tvitret. Ikke utlevert ham med navn, nei, det ville vært ufint, men likevel – jeg ville tydd til den globale landsbyens støtte. Fortalt. Fått andres historier. Spurt om råd. Fått søstersolidaritet. Hadde det vært i dag, ville jeg kanskje advart andre om kjøreskolen på nettet. Kanskje hadde det til og med hjulpet. Men det fantes ikke slike nettverk et tastetrykk unna på begynnelsen på midten av nitti-tallet. Jeg kunne ikke hive meg over bloggen, Facebook, Twitter eller YouTube og dele den frustrerende opplevelsen.

Mange oppfatter de sosiale mediene som truende og effektive arenaer for sexistisk hets, og det kan det også være. Norges mest populære blogger Voe, ga seg på grunn av netthets, mye av den var kjønnsrettet. Og hun er ikke alene om slike erfaringer. Kommunikasjonsverktøyene kan misbrukes på det groveste, men selv om dette er et alvorlig problem, kan de digitale plattformer også være effektive arenaer for det motsatte. Selv om teknologien i seg selv ikke kan endre sexistiske eller diskriminerende holdninger, kan den gi oss nyttige verktøy. Sjåvinistiske holdninger som trives best i mørket, kan bli skjøvet fram i lyset på sosiale medier.

Nylig så vi dette i praksis da skotske Andy Gray, fotballverdenens mest profilerte kommentator, avslørte sine 1960-talls holdninger. Ifølge Gray hadde kvinnene trengt seg for langt inn på mannens siste hellige grunn, fotballen. Gray hadde lenge fyrt løs med trakasserende uttalelser mot kvinner og fotball og toppet det hele ved å be en kvinnelig kollega om å stikke en mikrofon ned i boxeren hans. Arbeidsgiveren Sky Sports gjorde det eneste riktige: å gi mannen sparken.

Gray ble felt av at hans famøse kommentarer ble spredd med stor hastighet på diverse sosiale medier. For noen år siden ville historien vært utenkelig. Den kvinnelige reporteren hadde trolig blitt møtt med en avfeiende: «Men nå må du ikke være så nærtagende, han mente det sikkert ikke slik».

Jo, det gjorde han. Og takket være Youtube fikk alle se det.

I dag spres filmene, eksemplene og kommentarene på Facebook med lynets hastighet. Høybråtens hersketeknikker. Berlusconis kvinnefornedrelser.

Dersom Arne Scheie for åpen mikrofon skulle finne på å lire av seg flaue, sjikanerende og lavpannede kommentarer om norske kvinnelige fotballspillere, hadde han også blitt felt av vår tids viktigste og mektigste jury, det unisone ropet fra de utallige på sosiale medier.

Sosiale medier og gjør oss friere, på godt og vondt. Livet er offentlig. Smått er det nye store, og «folk flest» sitter i førersetet. Kvinner og feminister verden over samles i bloggfelleskap og nettsamfunn. Hvilke nye muligheter gir det? Da Wikileaks-Assange ble fengslet i desember i fjor, mistenkt for å ha voldtatt en svensk kvinne en vinterkveld i desember, reiste unge, svenske kvinner spontant en Twitter-debatt. Med hashtag`et #prataomdet ble tusenvis av historier delt på Twitter av jenter som fortalte om overgrep, seksuell trakassering og andre ubehagelige erfaringer. Vi var vitne til en varm søstersolidaritet helt uten landegrenser.

Og det er her tryggheten ligger. Vissheten om hvor sterk makt det ligger i å mobilisere krefter i nettverdenen. Nå kan vi raskt dele opplevelsene. Alt det som lever i skyggene, i gråsonene, som dirrer i luften og sitter i veggene. Nå skriver vi om det på blogger. Vi deler kommentarene, blikkene. Om de mannlige sjefene som ikke vet hvor grensene går. Om de ekle kjørelærerne.

Hvor mange nedbrutte selvfølelser har sosiale medier og blogger forhindret? Trolig flere enn alle statlige hjelpetelefoner til sammen.

Gro Harlem Brundtland etterlyste i sin tid «nabokjerringa», et geskjeftig kvinnemenneske i lokalmiljøet som passet på ungene i gaten og delte ut kjeft når det var nødvendig. Hun var et symbol på et trygt nabolag der folk bryr seg om hverandre. Nå sitter nabokjerringene for åpent vindu og snakker sammen på verdensveven. Det gjennomsiktige samfunnet er en trygghet. Den globale landsbyen følger med. Det som likevel kommer til å skje, skjer raskere med Facebook, Twitter, og Google.

Opplevelsen med kjørelæreren er heldigvis mitt eneste møte med seksuell trakassering. Men det ergrer meg hvor lett han slapp unna.

I dag ville mannen fått seg et virtuelt ballespark.

Liv Skotheim er fast spaltist i Fett og journalist i Bergens Tidende.

Foto: Flickr/Todd Tankersley

Share This