Hvordan står det til med kjønnrepresentasjonen i media? Elin Amundsen Grinaker tok frem de rosa og blå tusjene for å få frem andelen kvinner og menn i danske Politiken. Nå står Aftenpostens kulturdel for tur.

Da Elin Amundsen Grinaker lurte på hvordan det stod til med kjønnsrepresentasjonen i danske medier, fant hun frem markeringstusjene. Ikke for å lese seg gjennom faglitteratur om temaet, men for riktig å studere avisene.

Med tusjene sine fargelegger hun nitidig avisenes artikler etter kjønn. Rosa for kvinner, blått for menn. Tusjingen utfører Grinaker etter en fast oppskrift (se nederst i saken), så utfallet ikke skal styres i noen retning. Resultatet er en ukes utgivelser som med to farger forteller oss hvem avisen snakker om og hvem den snakker med. Til nå har Grinaker tusjet kulturseksjonen av danske Politiken, svenske Mera Affärsliv, og Universitetsavisen i København.

– Jeg var så lei av å høre de samme stemmene i radio, tv og aviser; lei av å merke fraværet av kvinner i danske medier. Selv flyttet Grinaker fra Norge til Danmark for tretten år siden, og har hele tiden hatt en overbevisning om at norske journalister er flinkere enn sine danske kolleger til å speile befolkningen i sakene sine. Men stemmer det?

Feministisk bøsseævl

Politiken selv  var nok vært av den oppfatning at de slettes ikke er så verst. I 2005 fikk danske tv-seere se en reklame for avisen, hvor en mann ringes av en abonnentselger fra Politiken. Mannen svarer oppringeren at han ikke er interessert i avisens feministiske bøsseævl.  Politiken lover så sine nye abonnenter to måneders feministisk bøsseævl til 370 kroner.

Realitetene er derimot mindre rosenrøde. Grinaker fikk trukket ut en tilfeldig uke med Politikens kulturdel. Én uke i januar ble så tusjet. Resultatet ble blått. 79 av 110 sider var overhengende blå. – Det påståtte feministiske og homofile perspektivet er altså Politiken ikke særlig gode på, sier Grinaker. Og det er nettopp dette som er Grinakers prosjekt: å synliggjøre det usynlige, og dermed vise en skjev fordeling som man kanskje ikke er så bevisst.

Men avissidene handler ikke bare om fargekoder. Også ordene som står i spaltene er viktige når du jobber med temaet.

– Det som er interessant her er at du kan lese prosjektet på flere måter. Du kan se på andelen av rosa- og blåfarget tekst, men du kan også zoome inn på den enkelte artikkelen og lese hvordan den rosa og den blå teksten er skrevet. For eksempel hadde Politiken en omtale av flere klassiske utgivelser, hvorav den ene av en kvinnelig fiolinist, mens menn stod for de resterende utgivelsene. Journalisten valgte å la 1/3-del av spalteplassen gå til et bilde hvor fiolinisten sitter i en nattkjolelignende kjole med fiolinen i fanget, mens hun er nevnt to steder i artikkelen, og ellers skrive om de mannlige musikerne. Man kan jo fristes til å tro at hun var god nok for den visuelle delen av artikkelen, men ikke interessant nok å skrives om.

Den tenkte personen

En av årsakene til dette, ifølge Grinaker, er at i Danmark er den tenkte personen en mann, og det er generelt en mangel på vilje til å forandre det etablerte bildet.

– Vi ender opp med kjønnsstereotypier. I en mediehverdag med høyt tidspress velges den letteste utvei, med de kildene man allerede kjenner. Når da redaktørene i danske aviser ikke stiller krav til sine journalister om lik kjønnrepresentasjon, fører gammel vane til at få kvinner får anledning til å uttale seg. Da mister de også muligheten til å være eksperter. Forleden var det noen i et radioprogram som omtalte regjeringslederen som «han». Og det kommer i et land hvor vi nå faktisk har en kvinnelig statsminister!

Også i sitt eget arbeid har hun merket oppfatningen om korrekte kjønnsroller. Grinaker, som selv er utdannet dramaturg, skulle delta i innspillingen av en film hvor handlingen foregikk på et sykehus. Ansatte ved sykehuset skulle brukes i rollene; sykepleiere, anestesi og kirurg. Men regissøren var ikke fornøyd: den kvinnelige kirurgen kunne ikke brukes i innspillingen, for hun var direkte forstyrrende for bildet av en kirurg. – Som kvinne representerte hun ikke yrket sitt, forklarer Grinaker.

Kåte 14-åringer

For hva skal kvinner i tv, aviser og radio få være? I vinter kritiserte Fett-redaktør Charlotte Myrbråten Dagbladets nettredaksjon for å gi inntrykk av å være redigert av en «kåt, 14-år gammel gutt». Hver dag fylles skjermen av klikk-genererende utringninger, men avisens feminister var allikevel bemerkelsesverdig stille om kritikken.

Grinaker er ikke i tvil om at nettavisenes vinkling er enda verre enn papiravisene.

– I danske nettaviser er 90 % av kildene menn. Det settes av minimalt med tid til sakene, og det satses på billige valg.

Men det blir ikke noen fargelegging av nettavisene av den grunn.

– Dette prosjektet kjører jeg kun på aviser som jeg selv har et forhold til og som jeg selv leser. Jeg kaster meg ikke over db.no og vg.no på bakgrunn av at de sannsynligvis er verst i klassen. Da velger jeg heller å fokusere på det jeg selv er opptatt av; og det er kulturdelene til Politiken og Aftenposten.

Feministisk aksjon

Det skjeve bildet media presenterer vil også reprodusere seg selv.

– Kvinner er gjerne oppdratt til å ikke uttale seg med mindre de kan alt om temaet, og det kan derfor være utfordrende å få raske uttalelser når alt skal gå så fort, forklarer Grinaker. Til daglig jobber hun ved en folkehøyskole i Århus, hvor hun lærer elevene å lage fanziner.  Også der er mange opptatt av at det de lager ikke er bra nok.

– Da prøver jeg å forklare dem at det er bedre å mene noe, enn at alt skal være fint og flinkt.

Selv ser hun på fargeleggingen som en feministisk aksjon. Men de store grepene må skje med andre midler, mener hun. – Her må vi til med brekkjern og kvotering, først da skjer det endringer. Det handler ikke om å snike, det handler om å få lov til å stå i køen.

I Danmark styres ikke mediene på denne måten, sier Grinaker, men peker på at det står bedre til i nabolandene.  – I Sverige finner du derimot redaksjoner med et bevisst forhold til utfordringene, som for eksempel avisen Sydsvenskan. Her klarer de å få kilder som faktisk er representative for demografien i et område.

Når vi kommer til Aftenposten, ser Grinaker tendenser til at saker om menn er i overvekt. Men analysen er ikke ferdig, og hvor mye som er blått og rosa er foreløpig ikke klart. Kanskje skal Aftenposten få skryte av å være feministisk bøsseævl.

Regler for fargelegging (utdrag fra utstillingsprogram):

– Sætninger, hvor der kun er mænd repræsenteret, farvelægges blå. Sætninger, hvor der kun er kvinder repræsenteret, farvelægges pink. Dette gælder også ord som ”datterselskab”, ”vismand”, ”formand”, ”jordemoder” osv.

– Sætninger med ord, hvor man ved, hvilket køn vedkommende har, f.eks. ”statsministeren”, farvelægges blå, hvis det er en mand, pink, hvis der en kvinde.

– I sætninger, hvor begge køn er repræsenteret, farvelægges kun det kønnede ord (hun, han, sygeplejersken, Berit, Lars osv.).

– Citater farvelægges i den farve, som henviser til den, som udtaler ordene. Hvis der findes et ord i citat, som henviser til et andet køn end det, den citerede har, farvelægges alene dette ord i den farve køn, det ”tilhører”.

– Titler, i hvilke der forekommer kønnede ord, farvelægges, men kun titlen, ikke hele sætningen, som den står i. (Filmtitler, bogtitler osv.)

– Kønsneutrale titler, som henviser til en i teksten tidligere nævnt person, er farvet i den farve, som repræsenterer det køn, vedkommende har. F.eks. hvis der står David Lynch i en sætning, og han derefter benævnes som ”instruktøren”/”skaberen af værket”, vil sætningen også farvelægges.

Share This