Samfunnet møter ikke meg og brødrene mine på samme måte.

Tekst: Muna Jibril

Vi har nesten blitt vant til å se svarte mennesker dø foran kamera. Selv om det har vært demonstrasjoner etter hvert drap, virker det denne gangen som at majoritetsbefolkningen – både her og i USA – ikke bare følger med, men deler raseriet som svarte mennesker føler hver gang en av oss blir drept. Det er kanskje derfor akkurat dette dødsfallet sliter meg ekstra ut: Jeg ser et glimt av håp, men må samtidig forberede meg på å bli skuffet – igjen.

Black Lives Matter. Veggmaleri fra Oakland, California. Maleriet viser en knyttet sort neve og navn på ofre for politivold. Foto: Wikimedia Commons.

Black Lives Matter. Veggmaleri fra Oakland, California. Maleriet viser en knyttet sort neve og navn på ofre for politivold. Foto: Wikimedia Commons.

Jeg har tre brødre, og jeg klarer ikke å se volden mot svarte mennesker som deles på nett uten å se ansiktene deres. På grunn av pandemien har jeg de siste månedene bodd hjemme sammen med dem. Drapet på George Floyd, og opprørene ledet av den gjenopplivete Black Lives Matter-bevegelsen, ga meg muligheten til å samtale med brødrene mine og innse hvor forskjellig samfunnet møter meg og dem.

For noen somre siden tok jeg en øl med den ene broren min. Han spurte om jeg hadde sigg, jeg sa nei og ba ham om å gå ut for å bomme en selv. Han ristet på hodet og sa at de ikke kom til å gi røyk til ham. Jeg maste og fikk ham til slutt til å gå og spørre. Han kom tomhendt tilbake – fra en gruppe som åpenbart hadde røyk. Det er selvsagt ingen menneskerett å få bomme sigg, men jeg mistenkte at det var han spesifikt de ikke vil gi. Jeg gikk i hvert fall ut og spurte den samme gjengen – og jeg fikk, uten noen nøling.

Minoritetsmenn- og kvinner blir ikke møtt på den samme måten, verken i bybildet eller samfunnet. Fordommene er ulike: kvinnene oppleves ofte undertrykte og lite truende, mens mennene oppleves som farlige og lite kultiverte. Dette er spesielt fremtredende i det norske skolesystemet. Mens jeg suste ganske lett gjennom skolegangen min, opplevde alle mine brødre det motsatte. Yngstemann ble nettopp ferdig med videregående, og har fortalt meg at han ofte får skylda for bråket som foregår i klasserommet, selv når han er helt stille. Han opplever at ulike lærere hakker på ham og driter ham ut foran hele klassen. Mattelæreren hans sa høyt i klasserommet at broren min slet med matten selv om han kultiverte en rolig firer i faget.

Hva ser du når møter en høy, svart mann? Vær helt ærlig med deg selv.

Alle brødrene mine har kjent på at de ikke har starta på like fot som deres hvite motparter i skolesystemet. De har kjent på forventninger om å være dårlige, uinteresserte og bråkete elever som uansett ikke vil oppnå eller søke høyere utdanning. For egen del har jeg opplevd en noe nedlatende og nesten stakkarsliggjørende tone mot meg i skolen. Stakkars disse jentene som frarøves friheten og blir tvunget til å jobbe altfor hardt for å bli leger. Vi blir selvsagt behandlet deretter. Mens disse fordommene kommer jentene til gode, lever guttene under langt mer fiendtlige forhold. Hvordan kan man egentlig forvente av guttene å prestere hvis omgivelsene forventer til motsatte?
Det gjør meg rasende at jeg får tilgang til langt flere samfunnsområder enn dem. Mens jeg får skrive i aviser, sliter brødrene mine med å få seg jobb. Jeg klarer oppriktig ikke å se forskjellen mellom meg og brødrene mine, men hva ser du når møter en høy, svart mann? Vær helt ærlig med deg selv.

Mens enkelte politikere mener det er «ingen systematisk rasisme i Norge», kan jeg finne hundrevis av eksempler som beviser det motsatte. Hva kaller du det når broren min blir stoppet av politiet foran blokka vår, på vei til jobben sin som er to minutter unna? Eller når det er helt tydelig at butikkansatte følger nøye med på meg når jeg går i butikken? Eller når jeg blir bedt om å bruke navnet «Kristine» istedenfor mitt eget når jeg jobber i telefonsalg?

Tre unge minoritetsgutter ble nylig intervjua i Klassekampen om hvordan politiet påvirker hverdagene deres. 24 år gamle Keinan Ahmed forteller om hvor ydmykende det er når man blir stoppet og sjekket på åpen gate uten å ha gjort noe. Se for deg at hele livet ditt er en evig billettkontroll og du blir nekta å kjøpe billett. Guttene som ble intervjua forteller at stopp og sjekk-metoden er vanlig i Oslo.
Ifølge en rapport fra 2018, gjennomført av Antirasistisk Senter, blir tolv prosent av unge med to utenlandsfødte foreldre blir stoppet av politiet to til tre ganger i måneden. Dette er en klart kjønna praksis, for jeg kjenner ikke en eneste minoritetskvinne som har blitt «tilfeldig» stoppa av politiet på gata. Jeg oppleves som en passiv aktør i bybildet, og kan derfor eksistere langt mer i fred enn det brødrene mine kan. Dette er kanskje det eneste området der sexismen er i min favør.

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Klassekampen 22.juni

 

Share This