Tekst: Skrevet av tre elever ved Ullern videregående skole.

I verden har vi forskjell på kvinner og menn. Jenter går på jentetoalett, gutter går på guttetoalett. Men her går skillet mellom likestilling, og normer og kjønn. I Norge handler likestillingen mellom kvinner og menn om at det skal være like rettigheter for alle. Jeg er en jente på 16 år, og jeg mener det er likestilling i Norge, men samtidig er vi langt i fra like.

I Norge har jenter like mye rett til å gå på skole som gutter. Når det gjelder stemmerett, har kjønn ingenting å si. Men det kan oppfattes at det ikke er full likestilling i for eksempel arbeidslivet. «Ønsker kvinnelig arbeider» kan det stå i en annonse. Men her bør det være slik at menn har like stor sjanse til å få jobben, hvis han er kvalifisert.

Hva likestilling er, oppfattes forskjellig av alle. Men her sett fra to perspektiver på likestilling, kan det først gå på hva vi har lov til. Sånn sett ser jeg at menn og kvinner har like rettigheter, i følge den norske grunnloven. En annen måte å oppfatte likestilling på, kan gå mer etter verdier og identitet. «She should be in the kitchen» er en påstand jeg ofte opplever i hverdagen, men ikke på en helt seriøs måte. Altså er det ikke alle som mener det like mye som enkelte gjør. Jenter og gutter er skapt forskjellig, og derfor oppstår det slike problemstillinger

«Blå er en guttefarge, rosa er en jentefarge». Dette går på mitt andre perspektiv på likestilling, verdier og identitet. Jeg tror det er viktig at vi har slike forskjeller, slik at en forstår at gutt er gutt, og jente er jente. Men hva vil det si? Vi finner alltid typiske forskjellige trekk blant gutter og jenter. Som for eksempel at jenter bruker sminke og hopper strikk, eller at gutter har voks i håret og sagger.

Ja, vi har likestilling i følge Norges lov, ettersom kvinner og menn har samme rettigheter. Men det oppstår stadig hendelser som fører til at kvinner eller menn kan føle seg krenket i forhold til likestilling. Ja, det er forskjell på gutter og jenter, vi er skapt sånn, og sånn vil det fortsette å være. Men med likestillingsloven, har vi like rettigheter, slik at forskjellen på gutt og jente holder seg innenfor visse grenser.

………………..

Lovdata.no forteller meg at ikke bare står det skrevet at det skal være likestilling i Norge, men at staten og myndighetene er pålagt å aktivt jobbe for å oppnå dette fullstendig. Og da spesielt til kvinners fordel. For oss som vokser opp med skolen slik den er i dag, har vi ingen vei utenom likestillingen og debatten rundt dette siden myndighetene har bestemt at dette skal være en del av vårt pensum i faget etikk. Noen ganger lurer jeg på om man overreagerer et problem vi hadde før som ikke lenger preger vår hverdag? Er vi kanskje blitt så vandt til å hele tiden skulle kjempe for egne saker at vi tilslutt ender opp med å ødelegge et system som faktisk fungerer bedre enn nesten alle andre steder i hele verden? Eller kanskje tar jeg feil og bare har vokst opp på feil side av byen eller i feil familie til å se hva som faktisk foregår?

Mye vil ha mer. I dag kan kvinner gå hvor de vil, si hva de vil, tro hva de vil og mene det de vil. De kan stemme, velge frisør-, elektro- eller studiespesialiserende linje ved videregående skole, hva enn de måtte ønske, beholde eller ikke beholde et ufødt barn uten at far til barnet eller foreldre skal ha et ord å si om den beslutningen. Og så klart skal de få lov til det. Men hva er det som mangler? Min oppfattelse ut ifra det vi lærer på skole og hjemme er at den voksne generasjon ikke mener det er full likestilling, men dette betyr vel ikke at den yngre generasjon ikke har fått dette til?

Samfunnsfagklassen, et enkelt sted å begynne med en relevant sammenheng. Vi har jo alle hørt den hysterisk festlige spøken om at «alle kvinner hører til på kjøkkenet» og ja, den har brakt opp diskusjoner med entusiastiske parter på alle sider av saken. Men sant skal sies; diskusjonen ender alltid med at guttene våre ikke bare innrømmer, men også klargjør tydelig at de selvfølgelig mener at vi ikke hører til på kjøkkenet, men heller der vi føler oss hjemme. Noen vil bli jurister, andre klesdesignere og tredje kanskje kokker, det får være opp til oss selv. Så kanskje er det ikke nødvendig å drille oss så hardt for at vi alle skal forstå at vi er like mye verdt og har de samme rettighetene, gutt eller jente, kvinne eller mann. Men igjen, hvem vet om det hadde vært like god likestilling blant ungdommers kjønn dersom vi ikke hadde fått banket det hardt nok inn i hodet før vi begynner å skape egne meninger.

Vår kvinnelige lærer stilte oss en dag et spørsmål som lød noe sånt som «Er det full likestilling dersom jeg ikke kan gå helt naken gjennom Slottsparken i svarte natten uten å bli voldtatt?» Alle ble fort enige om at det er det ikke. Da tenkte jeg: Det er jo full likestilling mellom kjønnene i denne klassen dersom alle 30 er enig dette? Med et eksempel som dette tenker sikkert flere at det er en selvfølge at normalt fungerende mennesker ikke ser på voldtekt som legitimt eller etisk riktig, men ikke alle steder i verden tenker de som oss. Vi har jo alle hørt om voldtektene i den islamske delen av verden der de mener det er kvinnens feil at hun blir voldtatt fordi hun fristet mannen. Med en uttalelse som dette er synes jeg det er viktig å påpeke at det ikke er Koranen som sier at dette er rettferd, men gamle moraler.

Vi lever alle i en stor verden, selv om globaliseringen har gjort den liten nok, men forskjellige kulturer, forskjellig oppdragelse, forskjellig vennekrets, vi lever alle forskjellige liv som former oss til den vi er. Så selv om jeg har vokst opp i en familie der meninger ikke ropes for kraftig ut fordi jeg skal lære å skape dem selv, i et hjørne av verden der i hvert fall jeg mener kun luksusproblemer skaper debatt, er det sikkert ikke alle ungdommer i Norge som føler det slik. Jeg som enkeltperson kan selvfølgelig ikke komme med en slags fasit på om det er likestilling mellom kjønnene blant norsk ungdom, men som tenåring, både lillesøster og storesøster, skoleelev, samfunnsborger og meg selv mener jeg at likestillingen i Norge ikke blir bedre enn den er i dag.

………………..

Debatten angående likestillingen i Norge har pågått i lang tid. Det er flere sterke meninger om det er likestilling i Norge eller ikke, men det er tydelig at likestillingen har endret seg betraktelig etter 1913. Siden den dag hvor kvinnene først fikk stemmerett har dagens kvinner blitt mer og mer likestilt i forhold til menn. Etter min mening er det nå jevnet ut på de fleste måter, med et mulig unntak av arbeid. I enkelte stillinger i enkelte jobber kan det forekomme forskjell på lønn i mannens favør, men i andre stillinger kan lønningene også være høyere for kvinner. Andre snakker også om at det ikke er likestilling innen idrett, som for eksempel i skihopp. I skihopp for kvinner er interessen langt mindre en i skihopp for menn, og dette kan være en grunn for at kvinnene ikke har de samme godene innen denne, og andre idretter. Uansett, siden 1913 har det vært store omveltninger når det kommer til likestilling i samfunnet, og etter min (og en stor del av befolkningens) mening, er det nå så å si likestilt imellom kvinner og menn i samfunnet. Det kan være marginale forskjeller på noen steder, men disse forskjellene bikker begge veier når det kommer til fordeler og ulemper.

I juni går FNs konferanse for miljø og utvikling, Rio+20 av stabelen. Møtet som skal omhandle bærekraftig uvikling, bør også få  likestilling og kvinners deltakelse i beslutningsorganer med på sakslisten.

Årets store FN-begivenhet er konferansen Rio+20, som finner sted i Rio de Janeiro i juni. Det er 20 år siden forrige FN konferanse om miljø og utvikling ble arrangert, den gang også i Rio. På årets toppmøte skal det vurderes hva som har blitt oppnådd innen bærekraftig utvikling de siste to tiårene og hva som fortsatt gjenstår.

Rurale kvinners deltakelse er i følge FNs kvinnekommisjon avgjørende for å skape bærekraftig utvikling.  Dette gjelder spesielt kvinner i rurale områder som er avhengige av naturressursene, og derfor påvirkes sterkt av klimaendringene. Samtidig nektes kvinner i stor grad å delta i bevaringen og forvaltningen av naturen. Fattige kvinne lider mest under klimaendringene, siden det er dem som utfører mesteparten av verdens landbruksarbeid. Det er derfor bare naturlig at det jobbes for likestilling og kvinners deltakelse i beslutningsorganer i forbindelse med Rio+20.

Man kan med sikkerhet si at FNs tusenårsmål ikke blir innfridd innen fristen som er satt i 2015. Debatten om Rio+20 er derfor tett knyttet til spørsmålet om hva som skjer etter 2015. Likestilling og kvinners prioriteringer, der det fortsatt trengs mye arbeid, står sentralt når tusenårsmålene skal revideres. Verdens stater har allerede forpliktet seg til å fremme likestilling ved å slutte seg til Handlingsplanen fra FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995. Forhandlingene fram mot Rio+20 bør derfor nettopp kobles til Handlingsplanen, siden denne gir klare føringer for hvordan mål om likestilling skal nås innenfor en rekke tema knyttet til bærekraftig utvikling.

Hvorfor er et kvinnefokus viktig når vi snakker om utvikling? Hvorfor er det nyttig å se mot kvinners situasjon for blant annet å utrydde fattigdom, bekjempe HIV/AIDS og sikre grunnutdanning for alle?

I følge en FN-rapport fra 2011 lever flere kvinner enn menn i fattigdom i 22 av de 25 landene hvor statistikk på dette finnes. Kvinner topper også statistikken på ulønnet arbeid over hele verden. Over 1 milliard mennesker er ikke sikret mat eller tilgang til nok rent vann. Økende matpriser er videre en stor trussel for de fattige, som bruker det meste av inntekten sin på mat. Fattigdom og matmangel er kvinnespørsmål, fordi kvinner ofte er ansvarlige for å skaffe mat og vann.

Utdanning er avgjørende for å oppnå likestilling og styrke kvinners rettigheter, men fortsatt blir jenter i stor grad ekskludert fra grunnskoler. Fattigdom, tidlig inngåtte ekteskap og diskriminering bidrar til at jenter ofte ikke fullfører verken grunnutdanning eller høyere utdanning. Det viser seg at jenter med utdanning blir gravide senere i livet og får færre barn enn jenter uten utdanning. Dette vil ha innvirkning på mødre- og barnedødelighetsstatistikken. Det er også større sannsynlighet for at mødre som har utdanning sender sine egne barn på skolen. Videre, dersom kvinner får færre barn vil befolkningsveksten reduseres, som er en viktig strategi for bærekraftig utvikling.

Globalt sett har det skjedd stor fremgang på bekjempelsen av hiv/aids. Men i 2009 levde fortsatt 33.3 millioner mennesker med hiv der 53 % av disse var kvinner. Nesten 80 % av disse kvinnene er fra det sørlige Afrika. Det må rettes et større fokus på en rekke kvinnerelaterte områder for å få bukt med spredningen av viruset. Å bekjempe fattigdom og økt mulighet for utdanning står sentralt. Videre vil større kjønnsbalanse være et viktig virkemiddel. Der kvinner har lite autoritet er sjansene større for at de blir smittet av hiv. Mange oppgir at de ikke har makt til å kreve at ektemannen eller andre seksuelle partnere bruker kondom. Å bekjempe vold mot kvinner er også et viktig for å minke spredningen av hiv. Statistikk viser at kvinner som blir fysisk og seksuelt misbrukt har større sjanse for å bli smittet av viruset, sammenlignet med kvinner som ikke blir mishandlet. Videre blir kvinner ofte stigmatisert, truet og verbalt misbrukt fordi de er hiv-smittet.

Det jobbes for at likestilling mellom menn og kvinner skal ha en større tyngde på konferansen i Rio i år, sammenlignet med den i 1992. På et arrangement med en rekke kvinneorganisasjoner som har vært nå i forkant av Rio+20 ble det diskutert konkrete tiltak for å sikre at likestilling og kvinners deltakelse i beslutningstaking blir en realitet. Her ble det blant annet fremmet et forslag om at alle land slutter seg til en målsetting om å ha 50 % kvinner i alle beslutningstagende organer på alle nivå.

Er du interessert i å lese mer om spørsmålene tatt opp her, se FOKUS – Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål – sine nettsider.

Stoff til artikkel er hentet fra følgende nettsider:

http://www.fokuskvinner.no/no/Nyheter/2012/Rurale-kvinneri-frontlinjen-for-en-barekraftig-utvikling-fram-mot-Rio–20/

http://www.fokuskvinner.no/no/Forsiden/Progressoftheworldswomen/Skal-tusenarsmalene-oppnas-ma-kvinners-rettigheter-styrkes/

Foto: UN Women/Ana Lukatela. Bilder er fra en av UN womens workshoper om kjønn og likeverd for ledere av farm kooperativer i Rwanda.

– Vannliljer er som sjangerlek så sterkt preget av regissørens erfaringer og blikk, at den ikke kunne være regissert av en mann, sa Britt Sørensen under sin innledning av filmen denne uken. Céline Sciammas Vannliljer var første film ut på Fett presenterer, et samarbeid mellom Fett og Cinemateket i Bergen. Til høsten presenterer vi flere filmer. Her kan du lese hele Sørensens innledning.

Tekst: Britt Sørensen. Satt i Kvinnefrontens landsstyre mesteparten av 80-tallet og har vært filmkritiker i BT siden 2005.

Av saltvann er vi kommet. Til bassengenes og svømmehallenes klorvann søker vi når havet er for kaldt eller for langt unna. Dermed er bassenger og svømmehaller blitt både viktige steder for basal, menneskelig utfoldelse, og viktige kulturelle og sosiale markører.

I Nord-Europa står den kommunale svømmehallen som et monument over det egalitære samfunnet, slik det offentlige bassenget gjør i Sør-Europa. I USA især, men også i Europa, er et privat basseng i hagen en mektig markør for rikdom og sosial status.

Svømming er en estetisk idrett. Den er også dramatisk, atmosfærisk og sensuell. Bassenget og hallen har sin egen estetikk, sitt eget lys. Vannet er gjennomskinnelig. Det speiler og forvrenger. Vannet har dramaturgisk potensial. Med vann kan man leke seg, være poetisk, eller spille på angsten for dypet, for å drukne. Ikke rart at basseng og svømmehall er blitt en yndet filmlokasjon. Det flyter mange lik i filmhistoriens svømmebasseng. Mye klorvann er blitt farget rødt.

La meg derfor nærme meg Vannliljer via en liten panorering over et knippe av de uhorvelig mange filmene der bassenget, svømmehallen og/eller svømming står sentralt. Gjennom noen få utvalgte eksempler skal jeg vise noen av de ulike rollene de kan spille. Men først, en kuriositet:

I Two Faced Woman (regi: George Cukor, 1941), stiger Greta Garbo opp fra et svømmebasseng. Iført badedrakt og badehette mistet hun all sin romantiske mystikk. Filmen ble Garbos siste. Garbo var skapt for skråstilte hatter og markerte skygger, ikke badehetter og skimrende lys, det skulle bli Esther Williams domene.

Bathing Beauty (George Sidney, 1944) er alle svømmefilmers mor. Selv om den opprinnelige konkurransesvømmeren Williams ikke svømmer så mye i akkurat denne filmen. Til gjengjeld går hun rundt i badedrakt mesteparten av tiden.

Da starter vi den filmhistoriske panoreringen.

Først: Svømmefilmen som landeveisfilm:

I 1968, i The Swimmer (regi: Frank Perry/Sidney Pollack) ifører Burt Lancasters forretningsmann seg et par badebukser, og svømmer hjem fra fest via nabolagets imponerende mange svømmebasseng. Hvert stopp forteller en liten historie, og utvider fortellingen om hovedpersonen. Filmen er en veritabel kritikk av amerikansk forbrukerkultur.

2. Svømmebassenget som åsted for fornedring:

Britiske Harold og Maude (regi: Hal Asby) er en bemerkelsesverdig film. Laget i 1971, skildrer den kjærlighetsforholdet mellom 19 år gamle Harold og 79 år gamle Maud.

Harold er besatt av døden. Før han forelsker seg i Maud, bedriver han gjentatte liksomselvmord for å få oppmerksomhet fra sin egosentriske, snobbete mor. I en elegant og svært underholdende scene flyter han livløs i familiens basseng, mens hun svømmer langsomt og uanfektet forbi.

I Mike Nichols Manndomsprøven er familien Robinsons svømmebasseng åsted for en rekke av ydmykelsene Dustin Hoffmans rollefigur utsettes for.

I Tomas Alfredsons La den rette komme inn (og i Matt Reeves’ amerikanske nyinnspilling Let Me In) er skolens svømmebasseng et av stedene Oskar/Owen mobbes, og stedet der der vampyren Eli/Abby tar det endelige, blodige og brutale oppgjøret med mobberne.

3. Det sør-franske svømmebassenget som sentrum for dødelig sjalusidrama.

Eksempler: La Piscine (Jacques Deray, 1969) og Francois Ozons berømte Swimmingpool – med Charlotte Rampling fra 2003.

4. Svømmehallen som kraftsentrum:

I Tatt av kvinnen (Petter Næss, 2007) søker den ubehjelpelige mannen tilflukt, styrke og trøst i svømmehallen, i frustrasjon over å bli overkjørt av kvinnen. Svømmebrillen blir seksuell fetisj.

I Pernilla Augusts regidebut Skyggesiden – som vant Nordisk råds filmpris i fjor – skildres Leenas oppvekst i et fattig hjem preget av foreldrenes alkoholmisbruk. Leena er konkurransesvømmer. Tross ydmykelsen ved å måtte gå i badedrakt fra Fretex, er svømmehallen frisonen hennes. I en avgjørende konkurranse henter hun fram alle farens dypt fornedrende, sterkt kjønnede skjellsord og kjører dem som en rasende tankestrøm gjennom hodet, som ville hun både frigjøre seg fra dem og bruke dem for å mane fram aggresjonen hun trenger for å vinne.

5. Det sorgfulle svømmebassenget.

I Krzysztof Kieslowskis Blå (1993) svømmer Juliette Binoche gråtende frem og tilbake i en blåbelyst, kommunal svømmehall. I Jeg har elsket deg så lenge (Philippe Claudel, 2008) er det offentlige bassenget åsted for to søstres forsøksvise tilnærming til hverandre, etter at den ene har sonet 15 år i fengsel.

6 – og ikke tilfeldig – det seksuelt ladete svømmebassenget.

I Swimfan (John Polson, 2002) får et engangsknull i skolens svømmebasseng fatale konsekvenser for skolens mannlige svømmemester. I Little Children (Todd Field, 2006) snoker en pedofil mann rundt i det offentlige svømmebassenget, slik han også gjør det i norske Sønner, Erik Richter Strands debutfilm. I Amy Heckerlings Fast times at Rigdemont High – en av 80-tallets ikoniske, amerikanske tenåringskomedier – diskuterer jentene orgasme ved bassengkanten og blir badende fantasi- og onaniobjekter for guttene.

Dermed er vi fremme ved Vannliljer, der regissør Celine Sciamma nærmest bruker svømmehallen som en tilnærmet fødestue for jentenes seksuelle lyst. Sjangermessig har vi å gjøre med et dannelsesdrama, med islett av tenåringskomedie.

Tematisk har filmen fellestrekk med svenske Fucking Åmål og vår egen Få meg på, for faen. I alle tre handler det om å være ung jente. Om seksuell identitet. Om å være forelsket, være kåt, bo i en kropp du ikke har styring på.

Det handler om å mistrives og kjede seg der du befinner deg, geografisk, være seg lille Åmål, den vestlandske Skoddeheimen eller en ørkesløs forstad til Paris. Alle tre har denne særegne blandingen av sårhet og humor. Men der Få meg på, for faen er original og vågal, og Fucking Åmål er frisk og frekk i kjeften, er Vannliljer poetisk lavmælt og sensuell.

Det overrasker derfor litt at American Pie er filmens fremste inspirasjonskilde. I et intervju forteller Sciamma at hun ville leke med sjangeren og arketypene i American Pie, ja – nærmest pervertere dem inn i nytt lende. Det gjør hun til gagns.

Da jeg anmeldte Vannliljer, ble det en livlig diskusjon i kommentarfeltet på nettet. Enkelte menn mente den var pornografisk, noen mente sågar at den var barnepornografisk. The Observers anmelder Philip French skrev at «å se den får mannlige tilskuere til å føle seg som kikkere». I The Guardian beskrev Peter Bradshaw hvordan filmen streifer rundt i jentegarderoben, sitat: «der tenåringsjentenes henførelse og frykt støter sammen med et voksent publikums ubehag ved å være tvunget til å se det de ser: unge kropper». Dette, skriver, Bradshaw, er så politisk ukorrekt, både seksuelt og politisk, at det kanskje må en kvinnelig regissør til for å komme unna med.

Reaksjonene er oppsiktsvekkende, gitt de utallige amerikanske tenåringsfilmene der kamera ustanselig dveler ved unge, glatte, veldreide og fremfor alt prikk like jentekropper i bikini. Gjerne i sakte film. De eksploateres på en helt annen og langt mer ladet måte enn hva tilfellet er med jentene i Vannliljer. Men det kommenteres sjelden av anmelderne, og om noen gjør, kan du være ganske sikker på at de er kvinner.

Stilt overfor påstanden om at det er politisk ukorrekt å skildre jenters seksuelle lyst, blir jeg nesten stum, trist og smått forbannet, gitt alle filmene om gutters lyst jeg som anmelder har vært «tvunget» til å se og forholde meg til.

Jevnfør American Pie, der hovedpersonen Jim onanerer med en eplepai. Få, om noen kaller scenen ubehagelig. Eller pornografisk. Ihvertfall gjør ikke mannlige kritikere det. Som godt voksen kvinnelig anmelder har jeg sett mange halvnakne kropper i guttegarderoben. Men jeg ville aldri drømt om å beskrive meg selv som kikker. Å gjøre det, ville også vært en umulighet.

Hele denne tankegangen reflekterer et seiglivet syn på jenter og kropp, der våre subjektive jenteerfaringer, og våre subjektive kropper stadig gjøres til objekter. Seksualiteten vår får ikke eksistere i kraft av seg selv. Fremvisningen av den blir ikke en refleksjon av en tilstand, eller en utforskning av en tilstand. Disse mannlige tilskuerne ser ikke mulighetene for å få vite mer om jenters liv. De ser bare et muligens ubehagelig påtvunget runkeobjekt.

Selv blir jeg både rørt og lattermild ved synet av Marie, Floriane, Anne og de andre vannliljene. 40 år etter at jeg selv var 15, gjenkjenner jeg universet som skildres. De relasjonsmessige strukturene i jenteflokken. Usikkerheten. Lystene. Pinlighetene. Noe av skjønnheten i Vannliljer – i tillegg til den fabelaktige fotograferingen – er at den så konsekvent skildrer jentenes tilværelse slik de selv opplever den, sett gjennom Maries blikk.

Hun er fortellingens storøyde sentrum, psykisk langt mer velutviklet enn hun er fysisk utviklet. Venninnen Anne virrer umoden rundt i en moden kvinnes kropp. Floriane har slått ut i full blomst – navnet er ikke tilfeldig valgt. Hun bærer sin store usikkerhet bak en bråmoden, arrogant og selvnytende stil.

Marie er forelsket i Floriane. Anne er forelsket i Francois. Francois er forelsket i Floriane.

Kvinner er selvsagt ikke alene om å lage feministiske filmer eller gode filmer om kvinners og jenters liv. Mange menn har gjort det, og gjør det. Se for eksempel John Cassavetes filmer fra 70-tallet, eller nevnte Fucking Åmål – skrevet og regissert av Lukas Moodysson, som også laget Lilja 4Ever – om trafficking. Men som Bradshaw skriver og Hilde Staalesen Lilleøren er inne på i Cinematekets programomtale, kunne Vannliljer kanskje ikke vært laget akkurat slik av en mann. Til det er den som sjangerlek så sterkt preget av regissørens erfaringer og blikk.

Menn kan lage feministiske filmer, men kunne en mann laget en så feminint feministisk film?

Det tror jeg ikke. La meg kort, til slutt, trekke frem et par andre feministiske elementer i filmen.

Først og fremst synkronsvømmingen som metafor. Noen ganger er en pipe bare en pipe. Noen ganger er synkronsvømming bare en i noens øyne litt pussig sport. Her blir sporten også et sterkt bilde – både på de sosiale kravene om samstemthet i en jenteflokk, og på kvinnerollen som sådan. For å sitere Sciamma: Synkronsvømmere er soldater som ser ut som dukker. På overflaten er det sminke og stive, kunstige smil mens de later som om de ikke lider. Under vann foregår en smertefull kamp med elementet. Synkronsvømming handler om å late som, om å skjule smerten du gjennomgår ved å være offisielt grasiøs. Du finner begge nivåene i et vanlig tenåringsliv, sier Sciamma. Og i mangt et kvinneliv, kan man tilføye. I en scene helt på slutten ser vi hvordan nettopp denne dobbeltheten preger jentene.

Anne har nettopp latt motet ta overhånd og hånd om henne. Marie har fått sitt første, etterlengtede kyss. Men det er en dobbel erfaring, like full av beregning og svik som av tiltrekning og ømhet. Ansiktet hennes kryssklippes med bildene av en jente som gråter og ler mens sminken renner.

Og hva gjør guttene? De hopper sorgløst rundt med speedoen tredd nedover hodet. Legg merke til hvordan Francois i et kort glimt danderer badebuksen. Spøkefullt og litt infamt viser Sciamma guttene som en blanding av barnslige tullebukker og supermenn.

I en scene panorerer et glidende kamera de ferdig sminkete synkronsvømmerne der de står i sine glitrende badrakter, med en arm i været. Umiddelbart tror du de er klare til å stupe uti. Men se; der kommer instruktøren med høvelen. Her skal ikke være antydning til kroppshår. Instruktøren stanser foran Natasja, hvis armhulehår knapt er synlig for et normalt øye. Unnskyldende forklarer Natasja at hun ikke har hatt tid til å barbere seg. «Sier du det til mannen din», spør instruktøren infamt.

I ett sveip og to replikker fanges kvinneidealets ubønnhørlige krav, og den sosiale og seksuelle kontrollen.

Slike scener kunne ikke vært skapt av en mannlig regissør.

]]> http://fett.no/2012/04/vannliljer/feed/ 0 http://fett.no/2012/04/knapt-nok-en-bok/ http://fett.no/2012/04/knapt-nok-en-bok/#comments Wed, 25 Apr 2012 13:43:20 +0000 Åshild S. F. Thorsen http://fett.no/?p=1951 Tekst: Julie Eliassen Brannfjell, kommunikasjonskonsulent hos Geelmuyden.Kiese og frilanskritiker.

Bare en kvinne? har dessverre ikke blitt den boka som trengs i den offentlige debatten der venstresiden har fått for sterkt eierskap på feminismen. Det er et vakuum som trengs å fylles av gode liberale og borgerlige feminister, men Julie Brodtkorb leverer ikke.

Av og til blir folk forarget over anmeldelser av bøker. En vanlig innvending er at anmelderen ikke anmelder boka som foreligger, men heller skriver om den boka de skulle ønske forfatteren hadde skrevet. Dette blir karakterisert som en kardinalsynd. Dersom du er av den oppfatning, kan du like gjerne slutte å lese, for jeg kommer til å kritisere Brodtkorb for nettopp det.

Tittelen Bare en kvinne? forteller mye om perspektivet hun har valgt, og dette, sammen med stillingen hennes som Høyres kvinnepolitiske talskvinne, gjør det naturlig for leseren å tenke at dette er en bok som skal ta opp kjønn og politikk. So far, so good. Og det er jo for så vidt det hun gjør, hun snakker om kjønn og politikk.

Det finnes mange punkter som Brodtkorb kan bli «tatt for». Hun er velstående nok til å ha hjelp i hjemmet, hun jobber i ondskapens akse i norsk offentlighet, aka kommunikasjonsbransjen (disclaimer: det gjør jeg også), og hun ser uforskammet vellykket ut. Hva har hun å fortelle damene på gulvet? Jeg har alltid hatt sansen for henne, en kvinne som gidder å tale både høyremenn og arbeiderpartikvinner midt imot, gjør meg positivt innstilt. Problemet er at hun har skrevet en bok som bekrefter absolutt alle fordommer du kanskje har om henne, og hvor hun ikke har noe nytt å tilføre. I realiteten føles Bare en kvinne? som en lang og ufarlig kafésamtale. Hvert kvinnepolitiske tema får noen sider hver der Brodtkorb drøfter sine egne meninger innen emnet, og stiller seg selv i et sympatisk lys som en diplomatisk og raus person som erkjenner svakheter og hjelper og støtter andre kvinner. Boka har en kort historisk innledning som fremhever rollene høyrekvinner spilte i kampen for kvinnerettigheter i Norge, og en seksjon mot slutten med gode kommunikasjonsråd, blant annet om hvordan man takler hersketeknikk og nervøsitet. Så hva er egentlig problemet med å skrive en slik ufarlig bok, hvis vi ser bort fra belastningen det norske språk får av nok et dårlig skrevet og koselig selvbiografisk verk? Problemet er at bøker som dette får håpet om at vi en eller annen gang skal få en vettig feministisk debattant på høyresiden, til å svinne enda litt mer.

Jeg vil komme med en påstand om at feminismen i Norge langt på vei er eid av venstresida i politikken. Dette er selvsagt delvis fordi mye av den kvinnekampen vi husker best, den på 70-tallet, var dominert av venstresiden. I tillegg har det vært få borgerlige eller liberale feminister i offentligheten, og når noen fra høyresiden en sjelden gang profilerer seg som feminister, kommer det gjerne en representant fra venstresiden for å stadfeste at de ikke er feminister (senest Anniken Huitfeldt mot Julie Brodtkorb på Politisk kvarter 15. mars 2012).

Cathrine Holst har slått et slag for liberal feminisme, både i boka Hva er feminisme? og i artikkelen «Balansefeminismens begrensninger». Noen tydelig debattant er hun likevel ikke, ettersom hun trives best i Nytt norsk tidsskrift-formatet som oppfordrer mer til fordypning i fotnotenes gleder enn til opphetet ordskifte.

Det er et vakuum i norsk offentlighet der de tydelige liberale og/eller borgerlige feministene skulle ha vært. Sånn cirka halvparten av befolkninga stemmer til høyre for Arbeiderpartiet, og selv om venstresida liker å fremstille det som at det er umulig å forene høyreside og feminisme, er det på ingen måte uforenelig. I andre land finnes det faktisk feminisme som er mindre venstre-høyre-orientert enn den i Norge. Feminisme er ikke marginalisert til sosialdemokratisk og sosialistisk politikk i USA, og min opplevelse av feministisk debatt i Sverige er at den har et mer forenende utgangspunkt.

Så hvilken bok burde Brodtkorb ha skrevet? Hun burde tatt eierskap på noen litt større diskusjoner. Bokformatet åpner for å gi diskusjonene den plassen de trenger, et overordnet perspektiv − og slik jeg ser det finnes det noen temaer som ikke har fått diskusjonen de fortjener fordi venstresiden har hatt monopol på å definere hva som er feminisme, hva som er målene og hvordan de skal nås. For det første, venstresidens store innsigelse mot at det i det hele tatt finnes en borgerlig feminisme er at undertrykking av kvinner er et strukturelt problem som ikke kan løses gjennom å gi riktige insentiver til enkeltmenneskene.  Fordi vi lever under diskriminerende strukturer er det helt nødvendig med politikk som beskytter kvinner og «tvinger» oss til å velge rett. Et eksempel på denne tankegangen er kvotering. Kvinner kan ikke innta posisjoner uten å ha et lovverk som backer dem i så stor grad at de når opp.  Riktignok refererer Brodtkorb til en solid analyse om kvinnekvoteringer i ASA bedriftsstyrer, og peker på at de styrene som ble tvunget til å få inn kvinner fra en viss dato, leverte dårligere resultater enn de som allerede hadde kvinner i styrene og dermed ikke måtte finne nye på dagen. Men hun angriper ikke tellekantfeminismen, den såkalte statsfeminismen vi har i Norge som fremhever et tallmål på likhet. Den er ganske bredt akseptert, og litt for lite utfordret. Kritikken av ideen om at likhet i tall vil gjøre oss mer likestilt har blitt ført tidligere av Cathrine Holst, og er et godt eksempel på hvordan liberale feminister kan ha andre prinsipper for hva som er likestilling. Liberale feminister er gjerne mot kvotering, fordi kvinner og menn skal velges ut fra meritter og egen driv, og ikke på bakgrunn av kjønn. Slike standpunkt har mange prinsipielle sider, for eksempel: Er det rettferdig at et kjønn skal ha mer makt enn et annet? Er 50/50-representasjon av kjønnene det samme som likestilling? Sier praksisen det samme som tallene? Er det er vanskeligere for kvinner å velge og å bli valgt til posisjoner der det ikke finnes noen kvinner i posisjonene fra før? Er vi i realiteten fri til å velge noe dersom vi stanger hodet i glasstaket?

I fortsettelsen av tankerekka om strukturell undertrykking kunne det vært nærliggende å se på ideen om kvinnen som selvstendig aktør og i stand til å ta egne valg, satt opp mot ideen kvinnen som blir offer for samfunnets strukturer. Sofie Mathisson skrev godt om dette i DN i forbindelse med en serie avisen kjørte for å vise hvordan kvinner gjerne kom dårlig ut av det etter samlivsbrudd. Hennes hovedpoeng var: «Kvinner er ikke hjelpeløse stakkarer. Derfor bør de heller ikke kompenseres når de velger bort penger og karriere». En prinsipiell debatt rundt dette berører en rekke av temaene Brodtkorb allerede tar tak i, og ved å gi rom for slik prinsipiell drøfting kunne boka hennes blitt brukt til noe mer enn refleksjon over ulike episoder i Julie Brodtkorbs liv. I stedet for en slags ideologisk navlebeskuing kunne boka sagt noe om de vanskelige avveiningene borgerlige feminister støter på: Skal vi ha et lovverk som eksplisitt beskytter kvinner som den svake part, kanskje skjult bak et kjønnsnøytralt språk? Er det kjønnsdiskriminering at en sykepleier får lite betalt fordi hoveddelen av sykepleiere er kvinner, eller er kvinner selv ansvarlig for med viten og vilje å ha valgt en karrierevei som gir lav lønn?

Det andre eksemplet er hvordan vi ser på kjønn, og hva konsekvensen er av det. Litt post-Hjernevask handler det om hvorvidt det finnes kvinnelige egenskaper og særtrekk, og hva det vil implisere av praktisk politikk. I kapittelet «Prinsipper og hverdag i likestillingens navn» er Brodtkorb inne på noen av grunnproblemene, men det blir mye hverdag og lite prinsipper. Brodtkorbs hovedbudskap syns å være at menn må få mer makt i hjemmet. Et relativt uproblematisk budskap, men samtidig virker det som at bibudskapet i denne delen er at gutter og jenter er fundamentalt forskjellige − et poeng som ikke blir uttalt direkte, men illustrert med en rekke anekdoter fra livet med sønner og døtre. Mor Brodtkorb tilbyr forskjellige kjønnsstereotypiske leker, men barna ender opp med å tilpasse leken til det de liker eller er vant med fra før. Hva er budskapet? Skal vi gi opp å gi ungene andre impulser? Trenger de kanskje mannlige rollemodeller i hjemmet? Brodtkorb unnlater å svare på slike spørsmål – strengt tatt stiller hun dem ikke heller. Hun kunne presentert den prinsipielle problemstillingen om hvorvidt det faktisk finnes noen kvinnelige verdier og interesser. Og i så fall, hvordan skal politikere forholde seg til «kvinneyrker» eller «kvinneverdier»?  Det har vist seg at i et velstående land som Norge, med relativt små inntektsforskjeller mellom forskjellige yrker, velger kvinner mer tradisjonelt enn i mer kjønnstradisjonelle kulturer. Er det fordi kvinner som befinner seg i en posisjon der de ikke trenger å ta økonomiske hensyn i valgene sine, vil søke til omsorgssektoren eller andre «kvinneyrker»? Burde staten oppfordre eller kvotere til utradisjonelle valg?

Norsk feminisme trenger sårt stemmer fra høyresiden for å unngå å bli redusert til en del av partiprogrammet til SV. Brodtkorb hadde, med sin posisjon, muligheten til å gi oss en bok med prinsipielle diskusjoner som kunne utviklet interessante debatter med mer rom for andre måter å tenke feminisme på. I stedet har hun gitt oss et utsnitt av hennes syn på forskjellige saker. Det var ikke det vi trengte, og boka føles uvesentlig. Jeg tipper tanken var at den skulle støtte opp under Brodtkorbs image som rikspolitiker, men slik den står nå, understreker den at hun er en politiker uten visjoner. Slike har vi nok av.

Bio: Julie Eliassen Brannfjell (f. 1984) har en bachelorgrad i litteraturvitenskap fra UiB og er økonom fra Norges Handelshøyskole. Hun jobber som kommunikasjonskonsulent hos Geelmuyden.Kiese og er frilanskritiker.

Om hvem som skal få lov til å mene

I innlegget vårt bruker vi to avsnitt på å kommentere Vågards uttalelse til Natt&Dag. Han skriver nesten bare om det første, hvor vi skriver om hans fremstilling av debatten. I det andre skriver vi om hvordan Vågard fremstiller feminisme og feminister. Dette leser han som at vi føler oss stemplet som «sinte mannehatende lesber» eller «1500-kroners-dildo-feminister». Det var ikke det vi skrev. Vi kritiserte bruken hans av disse klisjeene i det hele tatt for å beskrive sider av feminismen. Det har han ikke forstått når han i svaret sitt skriver: «de to typene feminister jeg beskriver der er reelle. Det vet dere, for førstnevnte ødelegger for dere, og sistnevnte… vel. Om dildoen passer…»

Vi mener at denne typen båssetting er skadelig av to grunner: For det første fordi det ikke er særlig representative størrelser, vi kjenner simpelthen ikke så mange «sinte mannehatende lesber» eller «1500-kroners-dildo-feminister», og de bidrar ikke til å definere feminismen slik vi kjenner den. Dermed bidrar Vågards beskrivelser til å sementere noen myter som er helt kørka (bare så du vet det Vågard, lesbiske feminister er ofte ganske liberale med hensyn til porno). For det andre så bidrar denne typen negativ stereotypisering til å utdefinere de som faktisk er sinte pornohatende lesber eller damer eller menn med dildoer til 1500-kroner, for det finnes helt sikkert noen av dem. Finnes det noen grunn til at deres standpunkt ikke skal få spille med i diskusjonen om hva feminisme er eller bør være? Det er helt greit å være uenige, men det var Vågards påstand i Natt&Dag om at han er på lag med de «ekte feministene», som om sinte lesber og folk med dyre sexleketøy ikke kan være ekte feminister, vi reagerte på. Vi reagerte særlig fordi Vågard brukte noen typisk antifeministiske klisjeer for å utdefinere folk fra feminismen! Hvis den pornohatende lesben ikke skal kunne kalle seg feminist, hva skal hun få kalle seg da?

Vi tar dette opp igjen fordi vi syns det er viktig, og – viser det seg – det ser ut til å være et kjennetegn ved Vågard Unstad at han er veldig opptatt av hvem det er som ikke skal få lov til å mene noe i diskusjonen om hiphop og kvinnesyn. I intervjuet i Natt&Dag var det «fuckings høyt utdannete middleklasse-kulturimperialister». I svarinnlegget hans er det Mari Røsjø som får unngjelde. Hun var ifølge Vågard ikke kompetent til å sitte i panelet, fordi hun ikke er en god nok rapper. Vi er for at kompetente folk skal uttale seg og hadde satt sammen et panel av folk med ulike kompetanser. Vågard skriver at siden han er en av landets beste rappere – noe han kanskje er – er det klart at han har kompetansen til å uttale seg i debatten. Men Vågard, du får unnskylde den direkte tiltaleformen, om vi skulle vurdert debattkompetansen ut ifra rappere sine skills, hadde vi spurt Store P om å komme til Oslo. Det gjorde vi ikke. Mari er rapper og hun er kvinne. Det gir henne etter vårt syn en annen kompetanse enn Vågard Unstad. Vi ville ha begge to representert i panelet for å diskutere hiphop og kvinnesyn. Om Unstad ikke kan akseptere det, er det han som er elitisten. Og igjen, tilbake til dette med beskrivelser og klisjeer, Mari sammenfalt med det Vågard opplever som en klisjé, en «kommunist-rappedame med dreadlocks». Men underteksten i svaret hans til N&D er at fordi hun er «kommunist-rappedame med dreadlocks» kan hun ikke tas seriøst. Vågard har gått på universitetet og vet hva ad hominem-argumenter er for noe. Hans hang-up på middelklassen og feministklisjeer er eksempler på slik argumentasjon som dreier seg mer om å stemple motstanderen negativt enn å diskutere sak.

Om å snakke sammen

Vi beklager at vi kalte Vågard Unstad for løgner, men selv forventer han at han kan si hva han vil om hvem som helst, når som helst. Men når noen endelig svarte Unstad, ble det åpenbart for mye. På twitter endte han med blant annet å kalle stortingsrepresentant Jette Christensen en “elitistfitte”. Men hei, ta det med ro! Det var jo bare tull, sier han noen timer senere. Han er jo bare en rapper som kan si hva som helst. Kan han egentlig det? Det siste året har Vågard Unstad fått sin egen spalte i Natt&Dag og han blogger for BT. Og han tvitrer som faen. Vågard ble fryktelig sur når folk kritiserte ham, samtidig skal han ha muligheten til å skyte til høyre og venstre akkurat når det passer ham. Han er opptatt av at andre ikke forstår «hans kultur» og hvor han kommer fra, samtidig vet han visst det meste om kvinnebevegelsen. Om han bommer, eller er sleivete er det bare å dra universalsvaret «jeg er en rapper» og dermed liksom bli uangripelig i en seriøs sammenheng. Vel, Mari Røsjø er også en rapper. Hun var upresis da hun sa hun hadde sett to eller flere A-laget videoer (her er rapportene forskjellige). Men Vågard kjenner til virkemiddelet overdrivelse. Vågard bytter stadig roller, men blir sint om noen tillater seg de samme friheter som han selv. Det syns vi er en kjedelig og negativ innstilling til samtale. Vågard er alltid med på leken, men syns ikke noe om at andre melder seg på.

Om hiphop og kvinnesyn

I Natt&Dag skriver Vågard klokt om gangstarap som en moderne bluesform. Han mener at hans perspektiver på sjangeren ikke kom godt nok frem i debatten, og at den var for opptatt av mainstreamrap, hvor spørsmålet om kvinnesyn er irrelevant i dag. Det er synd om han følte seg oversett og forbigått. Men selv om en nok kan si at mainstream rap har blitt litt softere i løpet av de siste årene, syns vi likevel det er verdt å diskutere mainstreamens fremstillinger av kjønn. En skal ikke leite veldig lenge på for å finne låter og musikkvideoer som en del vil føle seg ubekvemme ved. Det skyldes ikke at de tilhører middelklassen.

Vi har litt forskjellige tilnærminger til debatten. Vågard vil diskutere rap utifra rapens egne omgivelser, og ser rap som speiler en verden som innbyr til en rå virkelighetsbeskrivelse, et sted hvor det heller er snakk om «et generelt problem med menneskesynet» enn med synet på kjønn. Det er helt greit, og viktig også – vi skjønner det – om vi skal få en fullgod forståelse av hva rap er. Jonas V, A-laget og Lars Vaular er blandt dem som har omsatt denne naturalistiske tilnærmingen (Der kan du se! A-laget passer inn i norskpensum!) til en norsk virkelighet på en glimrende måte. På NMG-remixen av «Sonar ut, flippar ut» leverer Vågard og Store P et glimrende eksempel på slik naturalisme, en estetisert gjengivelse av det som fremstår som «ufiltrert virkelighet».

Samtidig mener vi det må gå an å diskutere hva som skjer når en kommersialisert og sexistisk tilnærmingen til kjønn importeres fra andre steder og introduseres i en norsk virkelighet. I vår virkelighet må det da være lov å ta i bruk «våre fine, norske sosialdemokratiske verdier»? Eller skal vi akseptere alt fordi det kommer fra et annet sted? I Fett er vi interessert i mange ting, også hiphop. Utgangspunktet vårt er alltid kjønn, og oftest i en norsk sammenheng. Det betyr, helt riktig, at vi projiserer våre verdier over på kulturuttrykk som i utgangspunktet ikke har noe som helst med Norge og feminisme å gjøre. Grunnen til at vi gjør det er imidlertid ikke at vi mener at menneskene som står bak disse kulturuttrykkene bør føye seg etter våre livssyn, men at disse kulturuttrykkene utspiller seg i og påvirker den verdenen vi lever i, og dermed også våre liv. Det gir oss både rett og kompetanse til å diskutere dem.

Hilsen Fett

PS: Vi setter pris på kommentarene dine! Vi setter mest pris på de kommentarene som fremmer argumenter det går an å diskutere. Dem lar vi stå.

Hatere, stikk av.

Rapper Vågard Unstad ble tidligere i dag kritisert av oss for et svar han ga i et intervju med Natt og Dag. Dette førte til sterke reaksjoner fra Unstad, og resulterte i mye diskusjon i sosiale media som twitter og facebook. I tillegg kom et lengre svar fra Unstad på Natt og Dag sine nettsider.

Stortingspolitiker Jette Christensen og Fett, representert av Kristoffer Jul-Larsen, svarer i et intervju i Bergens Tidende.

“Du var paneldeltaker da Fett hadde foredragsseminar på litteraturhuset om feminisme og raptekster. Var det kleint?

– Ja. FETT-redaksjonen i Bergen er kjempebra folk, men FETT-folka i Oslo var noen fuckings høyt utdannede, øvre middelklasse-kulturimperialister som satt på Litteraturhuset og diskuterte disse “dumme negrene i USA”. Det er helt forferdelig hvor dårlig menneskesyn de folka har. De  diskuterte en utgått problemstilling som var relevant for mainstream-hiphop for ti år siden. De hadde invitert en sånn kommunist-rappedame med dreadlocks som snakka om hvor drøye alle A-laget-videoene var. Vi har én musikkvideo. Der Girson er den mest lettkledde. Folk regelrett løy i debatten. Whimsical mente at kvinner som likte S/M hadde blitt lurt til det av samfunnet og sånne ting. Det er derfor jeg ikke vil kalle meg feminist, for det er så mange som hi-jacker det begrepet. Jeg er med på mange av grunntankene bak det du kan kalle for feminisme, og har stor respekt for de som har vært med på det opp gjennom tidene, men jeg er skeptisk på grunn av hele det spekteret fra sinte lesbefeminister som skal nekte menn å se på porno, til sånne femtenhundrekroners-vibrator-feminister, som er hundre ganger verre enn OTTAR, de har jo faktisk makt, som vi har i dag. Jeg er på lag med de ekte feministene.”

Bare sånn for å ha det på det reine: vi organiserte debatten fra Bergen, og her syns vi fortsatt at temaet er interessant. Vi var fornøyde med utfallet av debatten også, og merket ikke noe til «øvre middelklasse-kulturimperialister» som han omtaler publikum (eller arrangørene?) som. Vi veit ikke hvem Vågard møtte på som diskuterte «dumme negre i USA», men har vanskelig å tro at det var noen i redaksjonen fra Fett-Oslo som målbar dette «forferdelige dårlige menneskesynet». At han kaller Mari Røsjø er «kommunist rappedame med dreadlocks» som lyver fordi hun sier hun hadde sett to A-laget videoer (mens det bare finnes én) er både smålig og døllt. «Kommunist rappedame»? Seriøst? Samtidig legger Vågard ord i munnen på Whims som aldri sa noe som ligner på det han påstår.

Vågard trenger ikke være redd for feminisme eller for de «som hi-jacker det begrepet». For det er sånn verden fungerer og går fremover, at vi kjemper om hva ordene betyr og diskuterer hvorfor en politisk bevegelse skal gå i den ene eller den andre retningen. Vi syns imidlertid det er synd at Vågard syns det er relevant å gripe til utdaterte og usannferdige ideer om hva feminister er for å distansere deg fra det som skulle måtte være «uekte» feminisme. Den «sinte lesbefeministen» og «femtenhundrekroners-vibrator-feministen» er klisjeer som først og fremst brukes for å stigmatisere og stemple folk som utfordrer storsamfunnets ideer om hva et menneske skal være. Når han tar i bruk disse betegnelsene skriver han seg inn i en lang og æreløs tradisjon av feminismekritikere som enten anklager oss for å være stygge eller materialister på jakt etter nytelse. Vi tror Vågard er voksen nok til å skjønne dette, og blir litt oppgitt når han i et forsøk på å være kritisk kler på seg et språk han har funnet i dagbladet.nos kommentarfelt.

Hilsen Fett