Forsidefoto: Anna-Lena Ahlstrøm (Gyldendal Norsk Forlag)

La oss gå noen måneder tilbake i tid, til den verste tida i hovedstaden, når vinteren ennå ikke har sluppet taket, selv om alle går utålmodig innkledde og bare venter på at det skal være forbi. Vi har tatt på oss de røde strømpene våre, de tynne vårvantene og de små skoene for å gå under paroler som ikke varmer en døyt i den viktigste feministiske begivenheten dette året: 8. mars. Feministiske saker har stått på agendaen i flere dager allerede, og det skal feires ei hel uke til ende. Dette er hva Kvinnedagen anno 2016 har blitt – et aktualitetsbarometer for avisene til å trykke sine årlige kvinnesakssaker og for kulturlivet til å reklamere for litt ekstra kvinnelighet som om det var en nyhetsverdi at kvinner kan skrive bøker/spille instrumenter/lage film. Fordi det er så mye som med ett skal skje i feminismens tegn, sprer vi oss tynt på diverse arrangementer, og på Litteraturhuset 9. mars er det (for oss) overraskende tomt når forfatter og kulturjournalist Åsa Linderborg og forfatter og feminist Karolina Ramqvist møtes til samtale om Ramqvist siste roman: Den vita staden, som nettopp har kommet på norsk. Så tomt er det faktisk at Litteraturhuset velger å flytte arrangementet fra den største salen på huset til et mindre rom i kjelleren. Som kanskje er et slags bevis på at å samle alle kvinnerelaterte samtaler til en og samme uke ikke er den fordelen det ble tenkt å være.

Men vi klarer ikke å dy oss når feminist-knaggen henger der så skinnende og ny i mars, med hint om vår og angene som tilsier at kanskje denne gangen kan debatten gi oss innsikt vi ikke fra før av hadde. Lena Lindgren i Morgenbladet henger seg på knaggen og foreslår at feminismen kan være den ideologien som endrer verden, hvis den bare tar nesa ut av den nakne navlen og puppeblottingen som skjer i bloggverdenen. Forlaget Gyldendal ser sitt snitt til litt ekstra oppmerksomhet rundt Den hvite byen ved å lansere den på feminismens store høytid. Karolina Ramqvist var da også del av den etter hvert nokså kjente svenske antologien Fittstim, som utkom på slutten av 90-tallet, og skapte grobunn for en ny bølge feminisme, en bølge som sto på skuldrene til 70-talls-feministene, men som rettet mer fokus på mediebransjen og hvordan det var å være både kvinnelig konsument og skaper av det journalistiske innholdet. Den såkalte mediefeminismen, som Lena Lindgren kommenterer i sin «feminismen kan redde verden»-artikkel, og gir feminister som Ramqvist skylden for at norske kvinner fikk kropp på hjernen.

 

Min mamma tycker att jag är så ytlig.

– Ni var kulast, ni var smartast, ni drog ner byxorna, bokstavligen talat.

Åsa Linderborg henvender seg til Karolina Ramqvists mediefeministfortid under samtalen på Litteraturhuset, og beskriver hvordan Fittstimerne framsto fra utsiden.

– Jeg tror det var lett for meg å være feminist, svarer Ramqvist.

Hun tenker på sin egen mamma som satte sine fotspor i den svenske feminist-historien ved å lage Dokumentet i 1978 sammen med de andre kvinnelige journalistene i Aftonbladet. Til Fittstim, denne kule, smarte antologien, skrev Ramqvist «Inte riktigt som andra mammor – om en feministisk mamma», og gikk inn i dialogen med feminismen fra generasjonen før hennes. Med denne bakgrunnen var det enkelt, kanskje til og med opplagt, for Ramqvist å kalle seg feminist. Men da hun vokste opp til ung voksen på 90-tallet, opplevde hun ikke at «feminist» var et begrep som mange kvinner brukte om seg selv. Derfor ble hun overrasket når det viste seg at Fittstim-prosjektet var i gang, og noen av kvinnene derfra tok kontakt med henne for å høre om hun ville skrive. Hvordan var det å vokse opp med en feministisk mamma, å bli oppfostret i det feministiske, undret Ramqvist sin tekst seg om. Og siden har hun tatt med seg den undringen inn i romanskrivingen.

Den-hvite-byenflickvannen

I Flickvännen fra 2009 møter vi Karin, en kvinne i et hus, i et forhold med en kriminell mann. Hun jobber ikke, hun underholdes av ham, og når leseren møter henne er hun på sett og vis i husarrest. I fortellingen står Karin i flere tilfeller i en dialog med sin egen mamma, hun forsvarer sine valg overfor morsstemmen, og hun spør: «Men mamma, handlade inte feminismen om att göra det man vill?» Dermed griper Ramqvist gjennom sin romanperson rett inn i kjernen på noe av det som har kvernet i feministiske hoder i mange år: Hva skal feminismen være? Finnes det en riktig feminisme? Har den blitt en personlig religion: en tom ramme som kan fylles med det brukerne selv ønsker at det skal være? Det er dette Lena Lindgren i samme åndedrag prøver å besvare: feminismen kan være ideologien som endrer verden, ikke bare ideologien som kaster klærne. Men går det an å holde opp den kommentaren som speil mot Karin?

Karin fyller sitt tomrom med nettopp klær. Hun konsentrerer seg om det ytre, i et håp om å glemme den indre diskusjonen hun stadig er i: et forsvar for sitt liv, og for den mannen hun er i et forhold til, og hvorvidt hun har valgt rett for seg selv. Som tittelen på boka foreslår er Karin bare et vedheng, et statussymbol som kan være med på å heve den mannen hun velger å hefte seg ved. Hun sier det selv: «Jag tyckte om det. Jag tyckte om känslan av att min kropp höjde hans status. Min mamma skulle säga att det var förnedrande för en kvinna. Men jag tjänade på att bli sedd med honom också.» Karin er sånn sett en karakter det er underlig å forvente at en feministisk forfatter skal skape, noe Ramqvist har fått reaksjoner på. Hun forklarer sin skaping av Karin slik:

– Jeg vokste opp med fortellinger fra gangsterverdenen, gjennom mafiafilmer og hiphopmusikk. Der fantes alltid kvinnene i periferien, og jeg ville sette en slik kvinne i sentrum.

«Det er langt på vei her, i blindsonene, kvinner har produsert og skapt», skriver Lena Lindgren i Morgenbladet. Det Ramqvist gjør er å eksperimentere rundt hva som skjer når kvinnene i blindsonen blir hovedperson, og for mange feministiske lesere har det vært vanskelig å godta at Karin ser ut til å være fornøyd i sin lille boble av et hus. Ramqvist tenkte også mye på ideen om å arve en ideologi, som hun selv hadde erfaring med fra sin mor, og som hun filosoferte rundt i Fittstim: At feminismen var en selvsagt del av det å skulle være kvinne for henne.

– Jeg tenkte mye på å følge eller ikke følge generasjonen, sier Ramqvist:

– Jeg er veldig interessert i hvordan vi forvalter ideene, de radikale ideene som innerst inne skal være fornyelse, men når vi arver dem blir det som å arve en religion.

Når moren til Karin vil gi datteren sin alle muligheter som kvinne, men allikevel dømmer Karin fordi hun velger «feil», har radikalismen hennes blitt en form for konservatisme. Det er da Karin stiller spørsmålet om ikke feminisme er å gjøre som man selv vil. Om ikke morens feminisme nettopp kjempet for at døtrene skulle ha alle muligheter, ingen begrensning, og at det dermed skal være fritt å velge den begrensningen selv, slik Karin velger å begrense seg til en entydig kjønnsrolle, til et hus.

Er det en feministisk roman?

– Jeg tror ikke det, svarer Ramqvist, om Flickvännen:

– Selv om det er noe jeg nok aldri kommer bort fra. Jeg ønsker at den skal leses som en roman, som noe annet enn det saklige jeg skriver. Jeg vil at det skal være åpent. Det er lett å bli fanget i begrepet «feministisk forfatter», at leserne ikke ser verket, men bare personen som står bak.

 

Jag letar efter ett läppglans. Jag letar alltid efter läppglans.

Flickvännen framfører først og fremst Karins eget bilde på seg selv og sitt liv, hun velger hvordan hun vil fortelle om det og vise det fram. «Det er den drømmen» kalles samtalen på Litteraturhuset mellom Linderborg og Ramqvist. Er denne feminismen fortsatt bare en drøm? Eller er det Karin som lever (i) drømmen? I Ramqvists siste roman, Den vita staden, får vi fortsettelsen av historien om Karin, selv om bøkene også står uavhengige av hverandre. Da har Karin barnet Dream på armen, og Åsa Linderborg spør, i all den materialiteten som har blitt bygget opp i Flickvännen, fokuset på utseendet og tingene i hjemmet, hvordan sminken er lagt, hvordan blomstene står, måten huset sammenlignes med et hotell på; er dette barnet også kun en innredningsdetalj? En kropp som høyner verdien av Karin, slik hun høynet verdien av sin mann?

Karin er selvstendig, sterk og kontrollerende, sier Karolina Ramqvist:

– Underkastelse for henne tilbyr en frihet i det at hun kan gi opp ideen om seg selv som selvstendig, hun lengter etter å slippe det. Og så handler det ganske mye om å dyrke fram et selvbilde, Karin iscenesetter kvinnelighet.

Så er også Karin en jeg-person i Flickvännen, men en tredje person i Den vita staden. Hun er ikke lenger sjef for sin egen framstilling. Det er ikke lenger sommer, det er vinter. Disse bøkene viser kanskje bare to sider av en kvinne. Man vet ikke om noe menneske er sterkt eller svakt, sier Ramqvist, det finnes både-og i alle, også i fiktive vesener som Karin.

Åsa Linderborg sirkler samtalen tilbake til feminismen. Har feminismen blitt utvannet, undrer hun.

– Det fantes en sannhet i den problematikken vi diskuterte i Fittstim, svarer Ramqvist:

– Vi fikk kritikk for å være en mediefeminisme, og det var vi, men jeg ser ikke noe nytt som har kommet etter. Nå er det meste som skjer på den feministiske fronten knyttet til sosiale medier, som er en slags videreføring av det vi skrev om. Feminismen trenger å finne en ny vei, den har blitt så mye forskjellig. Å si at man er feminist i dag i Sverige betyr ikke så mye.

– Det er så mye i vår tid som privatiseres, sier Linderborg:

– Også feminismen har blitt privatisert. Vi er opptatt av å ta vare på vårt ene barn, vi ser ikke etter kollektive løsninger som kan gjøre det bedre for alle barn.

Det høres ut som de mange fragmenterte meningene om feminisme som trykkes på hver sin tue, i hver sin statusoppdatering, de mange arrangementene som holdes til ære for Kvinnedagen og kvinnerelaterte problemstillinger, også har en iboende privatisering over seg. Et av de få stedene vi står samlet er når vi går i tog, og også der sloss vi om hvilke paroler som er verdige og hvilke kampsaker vi kan dele oss inn i. Bøkene til Karolina Ramqvist og kommentaren til Lena Lindgren samler seg nok en gang:

Den vita staden er en kritikk mot hele det markedsøkonomiske samfunnet, og feminismen mot kapitalismen, sier Ramqvist. I bunnen av de økonomiske og økologiske krisene i verden ligger en omsorgssvikt, en type omsorg som feminismen kan bidra til å bringe tilbake, skriver Lindgren i Morgenbladet noen dager før Ramqvist sier dette. Handler ikke feminisme om at kvinner for å gjøre som de vil? spør Karin. Om Lindgrens tekst skal svare, vil den si: «Hvis ikke feminismen skal gå i frø, må den reise en stor forvandlende kritikk mot samfunnet. (…) Dette gjelder alle ideologier med ambisjoner utover individnivå.» Da holder det ikke at hver enkelt skal gjøre det de selv har mest lyst til.

Fett #2-2016 har tema Selvbilder og er i salg 16. juni.

 

Kilder

Lindgren, Lena (2016): «Feminismen kan være ideologien som endrer verden, skriver Lena Lindgren» (kommentar) i Morgenbladet s 6-7, 4. mars 2016

Ramqvist, Karolina (2009): Flickvännen, Stockholm: Wahlström & Widstrand

Ramqvist, Karolina (2016): Den vite byen, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Intervjustrekkene er hentet fra samtale mellom Marie Alming og Karolina Ramqvist på Hotel Bristol, og samtale mellom Åsa Linderborg og Karolina Ramqvist på Litteraturhuset, begge onsdag 9. mars 2016.

Share This