Juli måned var ikke bare startskuddet for OL, men også for en bakstreversk, overseksualisert mediadekning av kvinnelige idrettsutøvere. Heldigvis finner vi også noen helter mellom alle rumpebildene i avisene.

Tekst: Hilde Sofie Pettersen

Bakstrever for juli er, på vegne av kroppsfokuset under OL, de mannlige sandvolleyprofilene Iver Horrem og Tarjei Skarlund. Dette takket være både tidligere og ferske uttalelser om uniformsreglene for kvinnelige sandvolleyballspillere som for eksempel:  – Det er veldig skuffende. Sandvolleyball er en idrett som skal spille på hud, lår og kropp. Det er en del av «gamet» , som Horrem uttalte til Dagbladet tidligere i år.

I mars bestemte det internasjonale sandvolleyballforbundet at kvinnelige sandvolleyballspillere ikke lengre skulle bli tvunget til å spille i bikini. Av hensyn til religiøs eller kulturelt fundamentert bikiniaversjon skulle spillerne nå få dekke seg til både til både med t-skjorte og shorts. O lykke!

Fokus på kropp fremfor prestasjoner har vært en sterk trend på norske nettsteder i disse OL-tider. NRK kjører seg opp på nett med at idrettsstjernene kaster klærne som aldri før. Venus Williams og Michelle Janneke – sistnevnte kjent for å være den idrettsutøveren med den mest sexy oppvarmingsrutinen – trekkes fram som eksempler på idrettsstjerner som vet å få «nøgde sponsorar». «Naken idrettshud og sexfiksering har blitt eit salsvåpen» meldes det, og Gerd von der Lippe kommenterer at «særleg kvinnene i idretten opplever eit press på å markera seg for å tid på skjermen eller spalteplass i avisene.» Dette til samme nettsted (nrk.no) som illustrerer en sak om Downingsstreet og publikumsstøy med et bilde av henholdsvis David Cameron og rumpeshots av kvinnelige OL-deltakere. Og poenget i von der Lippe kommentar synes å være totalt forglemt: Det handler om kjønn. Det er et ekstremt kjønnet fokus. Det handler om noe så kjedelig og repetitativt som overseksualiseringen av kvinnekroppen og reduksjon av kvinner til seksualobjekter fremfor presterende idrettsutøvere.

Skarlund sier riktig nok at damene bør få dekke seg litt mer til om de absolutt vil, men understreker at han syns det er teit, og begrunner det med at «vi er vant til at damene spiller i bikini» og at det har vært antrekket deres i alle fall siden han selv begynte karrieren i 1998. Klassisk bakstreversk argumentasjon.

Helt for juli er Elise Dybvig Søreide (19), som gjennom sitt innlegg på Aftenpostens debattside for ungdom Si ;D har vært et kjærkomment bidrag i debatten om fokuset på kvinnekropp i musikkindustrien. Søreide kritiserer Kjetil Rolness og Heidi Helene Sveen for å være for sneversynte i sine resonnementer. «For problemet er ikke at artister spiller på sex, eller at feminister ikke liker lettkledde kvinner», skriver Søreide, og konkluderer: «Men først når vi forstår hva pornoen, og siden uttrykk fra musikk og film har gjort med vår egen oppfatning av sex og kjønnsidealer, vil det bli mulig å ta et oppgjør med konstruksjonene som hindrer oss den seksuelle friheten vi en gang ble lovet. For problemet er ikke sex, men en kynisk, masseprodusert sex som tilroper seg å være de ekte varene.»

TV-serien Girls, skapt av det unge, amerikanske stjerneskuddet Lena Dunham, har gjennom senvåren og sommeren oppnådd en enorm popularitet her til lands, og noe av det positivt stilte røster har trukket fram er et bidrag til nettopp det Søreide kritiserer mainstreamsexen for å ikke gjøre: Nemlig ekte vare. Ekte sex, med den manglende billedskjønnheten det kan innebære sammenlignet med idealet. Ja til et oppgjør med konstruksjonene, og ja til nye gode stemmer i debatten.

Foto: FIVB. Et sjeldent bilde som viser sandvolleyballutøvere i helfigur. Kerri Walsh and Misty May-Treanor fra USA under OL i London. (For eksempler på normal sandvolleyballfotografering, sjekk ut denne).

Share This