Bergensaktuelle Gaggle er en samstemt menighet om musikk, politikk og gutteband.

–       Angela kan imitere både fly, walisiske folk og Gollum. Angela, gjør Gollum!

Og Angela utfører «my preciooous» med særdeles god innlevelse, til stor fornøyelse for hennes publikum – 25 damer, undertegnede inkludert. Dette blir ikke et vanlig intervju.

Så er Gaggle heller ikke et vanlig fenomen. Kort beskrevet er de en gjeng på pluss/minus 20 kvinner som står på en scene og synger samtidig, dirigert og holdt i tøylene av Deborah Coughlin. Denne helgen har de funnet veien til Bergenfest, gjennom hva som sannsynligvis har vært en omdiskutert booking innad i festivalen. Etter et kansellert fly, tre timers venting og 25 nye reservasjoner står de nå her på backstagen på Verftet, i et sammensurium av kofferter, kostymer og folk. Med en tydelig demokratisk struktur på prosjektet, stiller hele gjengen til intervju. Heldigvis tar leder og initiativtaker Coughlin styringen.

Korpolitikk

I programmet til Bergenfest står det at Gaggle misliker å bli omtalt som et kor, men det er vanskelig å la vær å spørre hvorfor.

–       Vi er ikke egentlig et kor, for vi er ikke skolert. Andre ting er mer viktige for oss av det vi gjør, er Coughlins svar.

For Gaggle har uten tvil en agenda med prosjektet sitt. Når jeg spør om de er en politisk gruppe, nikker medlemmene samstemt. Da Fett tidligere i år arrangerte debatt om pop og politikk, sa Uje Brandelius i Doktor Kosmos at artister som M.I.A er politisk i form av seg selv, som kvinne og fra et utviklingsland. Fungerer det likt med Gaggle?

–       Ja, det gjør nok det, for vi er en politisk performance. Alt kan egentlig være politisk. For noen er politikk bare det som foregår på regjeringsnivå, men jeg tror at dersom man utfordrer noe, så handler man også politisk.

På Verftet fredag brukte Gaggle første del av konserten til å fremføre sin tolkning av operaen «The Brilliant and the Dark» fra 1969. Operaen tar for seg historiske begivenheter fra middeladeren til andre verdenskrig fra et kvinneperspektiv, og ble i sin tid fremført av tusen frivillige kvinner i Royal Albert Hall.

–       Kvinners historie har alltid blitt oversett og glemt, og det har også de tusen deltakerne i 1969. Med nytolkningen vår får publikum også kjennskap til den originale begivenheten, og så håper vi jo at vi blir bedre husket, sier Coughlin med et smil.

Historiens gang er heller dyster, og Gaggle har oppdatert tidslinjen med blant annet lydklipp fra nyhetssendinger om Kongo: «It is more dangerous to be a woman than a soldier», med referanse til de systematiske voldtektene i konfliktområder. Men Gaggle er ikke bare alvorstynget politikk, og de er tydelige på at dette er noe de gjør fordi det er gøy. Andre del av konserten på Bergenfest bekrefter dette, når de tropper opp i nylaget hodepryd og fremfører «I’m a drunk».

Pubverving

Hvem er egentlig Gaggle for?

–       Før Gaggle, så spilte jeg i et indieband. Det var den verdenen jeg kom fra og kjente folk fra. Så jeg ville lage musikk for det samme publikummet, men med en ny type sceneframføring, forteller Coughlin.

Gaggle ble også startet som følge av ren frustrasjon, i følge den tidligere indiemusikeren.

–       Jeg ble lei av å jobbe med gutter som ble mobbet på skolen, og som tenkte «hvis jeg bare spiller gitar vil noen tilslutt synes jeg er sexy nok til å ligge med meg». Og det virket tilogmed!

Med sine nye ideer ønsket Coughlin å starte et prosjekt hvor fokuset ikke skulle ligge på stjernestatus («hvor deltakerne ikke hadde et livs ønske om å bli Blur eller Oasis», som hun sier), men som ønsket å gjøre noe og som ønsket å gjøre noe nytt.  – Så, jeg tenkte disse folkene må komme frivillig. Etter en liten håndsopprekning viser det seg at flere av medlemmene ble vervet på pub, andre på twitter og gjennom venners venner.

– Bare det at vi samler alle disse menneskene på en scene, og at de alle ønsker å gjøre en forandring, det synes jeg er mektig. Og det beveger meg.

Samstemt menighet

På scenen bruker de kostymer, blant annet har de brukt hettekapper i opptredener og musikkvideoer. I et intervju med Clash uttaler Coughlin at kappene fungerer deseksualiserende – en kontrast til kvinnelige artister som reduseres til kropp og utseende. Med en samtidig diskusjon om kvinners religiøse hodeplagg som skjuler kvinnens seksualitet for mannen, kan man spørre seg om Gaggles visuelle prosjekt er en motsigelse.

Coughlin filosoferer også om kanskje kappene og performancen er et utløp for et religiøst behov hos de ellers så ureligiøse medlemmene.

–       Vi er nok litt som en menighet eller et fotballstadion. All lyden høres fantastisk ut på avstand, men hvis du kommer nærmere…Massen og den kollektive kraften blir mektig, det er litt punk, og litt DIY dette prosjektet her.

–       Hettene og kostymene vi bruker i showene er ment å vise en kollektiv identitet. Vi konkurrer ikke, forklarer Couglin og legger til: –Veldig mange kvinnelige artister handler i stor grad om vekt, puppestørrelse og slike ting.

–       Mennene i publikum skal ikke stå og finne ut på forhånd hvem de vil ligge med av oss, derfor har vi kostymer, skyter en med-Gaggle inn, etterfulgt av samstemt latteranfall.

I følge medlemmene sitter det flere kjærester hjemme og bekymrer seg mens damene er på turné. Skal vi tro Coughlin, er det også en del av intensjonen. Hun var personlig lei av å se kjærestene til sine tidligere mannlige bandkollegaer ofre mye tid og ressurser på at sin utkårede skulle få oppfylt stjernedrømmen. Så de dagene er altså over.

Gaggle spiller også på the Fix under Bergenfest, lørdag 30.04 USF Verftet

Share This