Dette er ikke min egen fortelling, men den er personlig. Personen har ikke valgt å bruke den som et poeng i kampen mot reservasjonsrett, det er det jeg som har gjort. Men anonymiteten er likevel passende, da den likner på så mange andre aborthistorier fra 60-tallet.

Lang tid før x møtte sin mann og med stor glede stiftet sin egen familie, ble hun gravid. Hun ble gravid med en mann hun ikke ønsket å få et barn med, og hun ønsket derfor å avbryte svangerskapet. Dette var ingen gyldig grunn for abort på denne tiden. Via venners venner som hadde vært i samme situasjon, ble hun likevel tipset om en lege med sympati for tilfeller som hennes. Med instrukser om å lyve på seg røde hunder og en bestikkelse på 2500 kroner (alle sparepengene) ble hun henvist til et råd med tre mannlige leger som skulle ta en avgjørelse etter å ha hørt på hennes historie (og puttet pengene i kontorskuffen).

Poenget med denne historien er hvordan x alltid har oppsummert opplevelsen for meg:

– Vet du hva? sier hun. Det var ikke vondt, jeg var ikke redd og jeg har ikke hatt dårlig samvittighet etterpå. Det eneste jeg kjente var lettelse. Det som var fælt, var møtet med de tre legene, sier hun alltid. Å stå der og bli dømt. Frykten for at de ikke ville hjelpe meg. Det var det som var så fælt. Under intervjuet spurte den ene legen om x visste at de kunne utføre en enkel test for å se om historien om røde hunder holdt vann. En trussel. Om å bli avslørt. Som et dårlig menneske. Selv gjetter jeg at de fleste kvinner som oppsøker lege fordi de ønsker å få utført en abort har stilt seg spørsmålet allerede: er jeg et dårlig menneske? Det finnes ingen sikker test for dette. Men det er ganske sikkert at dersom fastlegen, din personlige lege, forteller deg at hun eller han har reservert seg mot å hjelpe mennesker som deg, vil følelsen av å være et dårlig menneske forsterkes. Et menneske som ikke skal hjelpes. Et menneske som blir avvist. Et menneske hvis ønsker ikke er legitime.

Hvordan opplevelsen var for mannen hun ble gravid med? Han fikk aldri vite om det, beholdt alle sparepengene og har så vidt meg bekjent aldri måttet lyve på seg røde hunder. Man er to som lager barn, men ikke alltid to som går til legen og ber om henvisning til abort. Dermed blir det en ubalanse i skyld og tvil mellom kjønnene, når det gjerne er en kvinnes ønske om å kontrollere egen kropp som blir avvist. Jeg sukker dypt, lukker øynene og kjenner en fortvilelse over det store steget vi er i ferd med å ta baklengs inn i fremtiden.

Teksten er et gjesteinnlegg fra Femmefallera.wordpress.com

Share This