De færreste er motstandere av at likestillingspolitikk skal være basert på kunnskap og forskning. Men vil folk flest ha den politikken forskerne anbefaler? Cathrine Holst om skjæringspunktet mellom demokrati og ekspertise.

Teksten sto på trykk i Fett#1 2014.

Ideen om «kunnskapsbasert politikk» er i vinden. Jens Stoltenberg snakket mye om det, og Erna Solberg snakker om mulig enda mer om hvordan «gode løsninger» og den beste politikken bygger på «forskning», «kunnskap» og «kompetanse».

På den annen side er Norge et demokrati, og i demokratier er det borgerne som skal ha siste ord når det gjelder hva slags politikk som skal føres. Dette hadde ikke vært noe problem om det alltid var slik at folk flest ville ha den politikken forskerne anbefaler, men slik er det jo ikke.

Mot bedre viten

Kjønnslikestillingspolitikken er et godt eksempel. De fleste samfunnsforskere som skriver eller uttaler seg om kontantstøtten, mener at den bør fjernes. Alle relevante offentlige utredninger de siste årene har konkludert med det samme. Også når det gjelder fedrekvoten er ekspertene rimelig samstemmige: Øremerking av foreldrepermisjon er effektiv likestillingspolitikk. Blant de folkevalgte går stemningen imidlertid i motsatt lei. Her har et flertall så langt ønsket å beholde kontantstøtten, mens fedrekvoten er under press og nylig ble kuttet fra 14 til 10 uker med støtte fra Høyre, Fremskrittspartiet, KrF og Venstre.

Hvordan vurdere denne situasjonen? Det følgende er et forsøk på å tenke litt høyt rundt forholdet mellom forskning og politikk, ut fra noen eksempler fra kjønnslikestillingspolitikken. Utgangspunktet er at en god politikk bør være kunnskapsbasert – som antydet, vil få i prinsippet si seg uenige i dette – men også demokratisk: I et folkestyre er det folkets representanter som skal ta viktige politiske beslutninger. Disse beslutningene kan imidlertid være mer eller mindre velfunderte og mer eller mindre i borgernes interesse, alt etter hvordan politikerne velger å forholde seg til forskning og ekspertråd. Også ekspertene selv kan opptre klokt, eller mindre klokt, og med større eller mindre forståelse for de demokratiske rammene de opererer innenfor.

Noe vet vi!

Forskning kan være dårlig, resultatene kan være usikre, og eksperter strides, men av og til er bildet nokså entydig. Kontantstøtten og fedrekvoten er alt nevnt. Målt ut fra flere indikatorer, bidrar kontantstøtten til mindre kjønnslikestilling både i familien og arbeidslivet, mens fedrekvoten nesten like sikkert bidrar til det motsatte. Lignende robuste sammenhenger finnes for eksempel mellom kvinners utdanningsnivå og fattigdom. Vi vet hva som skjer hvis jenter ikke får gå på skole.

Det er selvsagt helt legitimt å være tilhenger av for eksempel kontantstøtten. Man kan for eksempel vektlegge at kontantstøtten gjør det enklere for en del mødre å være hjemme hvis de ønsker det, og mene at dette er viktigere enn de negative effektene ordningen har på kvinners arbeidsdeltagelse. Men man bør ikke benekte at det finnes slike effekter, eller la være å snakke om dem. Gode politikere stikker ikke hodet i sanden i møte med det som saklig sett er rimelig udiskutabelt.

Mål i konflikt

En av samfunnsforskningens viktige oppgaver er å avdekke såkalte utilsiktede virkninger: når det å forfølge et mål har andre effekter enn de intenderte. Hensikten med sexkjøpsloven er naturligvis ikke å gjøre de prostituerte mer sårbare for utnytting og overgrep. Det kan likevel være en av konsekvensene. Ideen bak øremerket foreldrepermisjon til far er ikke at han skal ta den ut samtidig som mor tar ulønnet permisjon. Det kan likevel være det som skjer. God samfunnsforskning bidrar også til å avdekke målkonflikter. Kvotering av underrepresenterte grupper kan bidra til bedre representasjon, men slå urimelig ut på individnivå. Tvangstiltak mot gravide rusmisbrukere er inngrep i mors autonomi, men kan være til barnets beste. Økte tilskudd til mødre utenfor arbeidsmarkedet kan redusere kvinne- og barnefattigdom. Prisen kan være redusert kvinnesysselsetting, et mindre likestilt arbeidsliv og svek- ket produktivitet. Å realisere et godt formål kan kort sagt gjøre det vanskeligere å realisere et annet godt formål.

Det hadde helt klart vært i borgernes interesse om de folkevalgte oftere snakket om dette, om at forslagene de fremmer sannsynligvis både har gode og dårlige sider, og om at alt som er bra og fint ikke uten videre lar seg forene. Dette dreier seg om å utvikle en politikk som er kunnskapsbasert, men også om å realisere et opplyst folkestyre: Hvis borgerne mangler innsikt i hva som står på spill, vil de ta uinformerte politiske valg.

Ekspertene strides

Nå er det slett ikke alltid slik at forskerne er enige. Forskerne strides om de mer eksakte effektene av sexkjøpslov, barnehageutbygging og økt engangsstønad, og om hvilke tiltak som er mest effektive for å øke andelen kvinnelige ledere i næringslivet. Forskerne selv er ofte for dårlige til å anerkjenne og synliggjøre slik reell ekspertuenighet, og reflektere rundt hva den kan skyldes. Er forskerne med avvikende synspunkter inkompetente? Bunner uenigheten i ulike forskningsspørsmål? Ulike metoder? Ulike faglige perspektiver? Ulike tolkninger av resultatene? Har forskernes politiske ståsted noe å si? Dette hadde selvsagt vært interessant for borgere og folkevalgte å vite.

Politikerne på sin side har en tendens til å låne øre til ekspertene som sier det de samme politikerne mente og «visste» på forhånd, og overse eller avvise ekspertise som sier noe annet. Et eksempel er tilhengere av sexkjøpsforbud som bare vil snakke om rapporter som viser positive konsekvenser av forbud, eller motstandere som kun trekker frem forskning som kan dras i deres favør. Dette er ikke å «kunnskapsbasere» politikken, men å bruke forskning og ekspertise taktisk for å fremme egen agenda.

Fakta og verdiene

Politiske diskusjoner inneholder både faktaspørsmål og verdispørsmål, og det hadde vært en fordel om politikerne, men også forskerne, i større grad hadde greid å holde dem adskilt. Når likestillingsforskere forsvarer fedrekvoten, gjør de det gjerne fordi forskning viser en sammenheng mellom øremerking av foreldrepermisjon og større kjønnsmessig likedeling av arbeidet i familien. Men det må jo være lov å være opptatt av andre mål og verdier også. Kritikere av fedrekvoten ønsker å øke familiers mulighet til fleksibilitet og «valgfrihet» i småbarnsfasen. Dette kan tale mot øremerking. Det vil si: Å jobbe for redusert fedrekvote er ikke nødvendigvis i strid med «forskningen», men å prioritere familiers selvråderett og «privatlivets fred», over større kjønnsmessig likedeling i barneomsorgen. Dette er en prioritering det så blir opp til velgerne å slutte seg til, eller opponere mot.

Også andre likestillingspolitiske debatter dreier seg vel så mye om ulik fortolkning og rangering av verdier og prinsipper, som uenighet om fakta. Man kan studere effektene av styrekvotering eller av krisesenterreformen, og hvorvidt Likestillings- og diskrimineringsombudet gjør en god jobb relativt til oppsatt mandat. Men man kan selvsagt ikke «forske» seg frem til at det er «riktig» med kvotering, at ombudet har et «riktig» mandat, eller at det er «riktig» med krisesentre både for kvinner og menn. Forskning kan si noe om hva som foregår i verden, ikke om hvordan verden bør se ut.

Forskere bør derfor la være å redusere verdikonflikter til et spørsmål om hvorvidt man anerkjenner «forskning» eller ei. Når dette er sagt, finnes det opplagt uakseptable moralske posisjoner, og synspunkter «alle» bør reagere på, om de er forskere eller ei. For eksempel om noen forsvarer eller ser gjennom fingrene med brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Men det meste av norsk likestillingsdebatt er uttrykk for legitim politisk strid. Fire ukers kutt i fedrekvoten kan være en dårlig idé, men det er ikke en sak for Amnesty.

Det går heller ikke å benekte at noen mennesker er klokere veivisere enn andre i bør-spørsmål. Det er imidlertid ikke gitt at disse «noen» er forskerne. Et minstekrav til forskere som involverer seg i normative diskusjoner, særlig når de gjør det med forskerhatten på, burde være en viss åpen- og redelighet rundt verdi- og prinsippmessige avveininger. Det er ikke «galt» at forskere flagger standpunkt i striden om hijab i politiet eller om kjønnsnøytral verneplikt. Men de bør samtidig kunne komme opp med noe forsøksvis gjennomtenkt og prinsipielt om hvordan standpunktet har fremkommet, og ikke legge til grunn at eget politisk ståsted er selvsagt for alle eller særlig moralsk høyverdig uansett.

Når det gjelder politikere, er et problem at de ofte unnlater å si noe mer forpliktende om hva de legger i honnørord og om hvordan de prioriterer normative hensyn opp mot hverandre. De sier de er «for likestilling», men hva legger de egentlig i det? Få vil si at de er «mot» likestilling mellom kjønnene, men hvis de stadig nedprioriterer tiltak som ut fra de fleste målestokker bidrar til kjønnslikestilling, prioriterer de det kanskje ikke så høyt?

Grenser for ekspertise

En ekspert er en som vet betydelig mer om noe enn andre. Ekspertise er med andre ord et relativt begrep – det er ikke slik at folk flest ikke kan vite mye om mye – men eksperten vet betydelig mer enn ikke-eksperten. Men ikke om alt. En ekspert er ekspert på ett område, men like mye ikke-ekspert som alle andre på andre områder. Som nevnt, er forskere ikke uten videre eksperter i verdispørsmål. Forskeres kompetanse er også tematisk avgrenset. Biologer som har forsket på kjønnsforskjeller blant dyr vet ikke nødvendigvis så mye mer enn andre om politikk. Statsvitere på sin side studerer politisk atferd og politiske institusjoner, men kan typisk lite om biologi og kjønn, eller for eksempel feministisk litteraturanalyse. Litteraturvitere uttaler seg i utgangspunktet som ikkeeksperter når de uttaler seg om innretningen av velferdsstaten eller norsk utenrikspolitikk. Poenget her er ikke å hevde at det ikke-eksperter har å si er uviktig, eller at professorer ikke skal delta i allmenn offentlig debatt, men det er en tilsnikelse å la det fremstå som om man er ekspert på noe når man ikke er det.

En god ekspert ser med andre ord grensene for egen ekspertise, samtidig som vedkommende evner og er interessert i å kommunisere på tvers av fag, felt og perspektiver når spørsmålene krever det. Spørsmål om hva kjønnsforskjeller skyldes og hva som skal til for å skape større likestilling, er typisk slike spørsmål. Det snakkes mye om fler- og tverrfaglighet i kjønns- og likestillingsforskning, men snakket skjuler en del temmelig vanntette skott. Økonomer snakker helst med økonomer, sosiologer med sosiologer, jurister med jurister.

Politikere og forvaltning har også et ansvar her. Setter man ned et ekspertutvalg med mandat om å foreslå ny likestillingspolitikk, og utvalget kun består av forskere som støtter Ap og SV, er det ikke urimelig å forvente en viss politisk slagside, uansett hvor ryddige forskerne forsøker å være. Det samme gjelder om likestillingspolitikere- og statsråder rådfører seg med eksperter med en bestemt fagbakgrunn på bekostning av eksperter fra andre fag. Et utvalg om velferdsstatens fremtid kun bestående av økonomer, vil sannsynligvis komme til en del andre konklusjoner enn et utvalg dominert av sosiologer eller jurister. Noen «oppskrift» på optimal faglig sammensetning av ekspertutvalg finnes neppe, men mye forskning tyder på positive kognitive effekter av epistemisk pluralisme. Et visst mangfold av perspektiver gir skarpere og bedre drøftinger.

Å innse sine egne begrensninger som ekspert dreier seg også om å innrømme usikkerhet og uvitenhet. Det gjelder ikke minst prediksjoner om hva som vil skje fremover. Hva blir konsekvensene for norsk likestillingspolitikk av borgerlig styre? Hva blir effektene for velferdsstaten av et EU-medlemskap? Hva er de langsiktige resultatene for norske kvinner og menn av den økonomiske krisen i Europa? Forskere kan gjette om fremtiden, men tar feil, og kommer til å ta feil, igjen og igjen. Dette skyldes ikke nødvendigvis at de er «dårlige», men at det simpelthen ikke går å erverve seg videre sikker kunnskap om det som kommer. Dette må man være åpen om.

Det kan også skorte på innsikt hos forskerne når det gjelder hva som er ønskelig og mulig å gjennomføre i praksis. Dette er noe av bakgrunnen for at det i norske offentlige utredninger sitter forskere, men typisk også erfarne byråkrater og organisasjonsrepresentanter med ofte stor sakkunnskap om effekter av det eller det på bakkenivå. Ekspertise dreier seg om hva man kan relativt til andre om det saken gjelder, ikke om hvor man jobber eller hva slags tittel man har.

Skeptikeren og kynikeren

Men er det nå så sikkert at noen vet mer om noe enn andre i det hele tatt? Finnes det egentlig eksperter på noe? Kan noen, eksperter eller andre, strengt tatt vite noe? Er kunnskap mulig? Premisset her har vært at svaret er ja. Radikale skeptikere vil svare nei. Da blir naturligvis prosjektet om en «kunnskapsbasert» politikk meningsløst eller rent ideologisk. Dette er i og for seg et realt ståsted, hvis det er ens overbevisning, men skal posisjonen være konsistent, må en viss type klagesang opphøre. Man kan ikke, som en del feministiske kunnskapskritikere for eksempel gjør, først proklamere at det ikke finnes noe som er objektivt eller sant, og i neste øyeblikk bebreide politikere for ikke å lytte til kjønnsforskernes «kompetanse». Hvorfor i all verden skulle politikerne gidde å lytte særlig til denne «kompetansen» om dette ikke er sikrere eller mer fundert enn annet?

Faktum er vel at skeptikere flest nok er hakket mer skeptisk til det andre hevder å vite, enn det de selv mener å vite. Kynikeren på sin side benekter ikke at faktisk kunnskap om verden finnes, og at politikken ideelt sett burde ha forholdt seg til den, men har liten tro på at folk flest og folkevalgte kommer til å gjøre det. Dette dreier seg dels om at de ikke evner – verden er uhyre kompleks, og folk er uvitende om mye – dels om at de prioriterer kortsiktige politiske gevinster fremfor hva som måtte være rasjonelt på sikt. Resultatet er enten at politikken blir dårlig og lite kunnskapsbasert, eller at den i og for seg blir kunnskapsbasert nok, men da fordi moderne stater er organisert på en måte som gjør at det er eksperter som i realiteten bestemmer – byråkrater, dommere, mektige profesjoner, ekspertisetunge lobbyorganisasjoner, pressgrupper og storselskaper – og ikke folk flest og folkevalgte.

Kynikeren kan ha mer rett enn man liker, og studerer man politikk, er det lett å bli mer kynisk enn man var. Det mest slående trekket er likevel variasjonen på dette punktet. Det er ikke vanskelig å finne politiske beslutninger som er i strid med forskningsbaserte anbefalinger, eller motsatt, der demokratiske hensyn er satt til side. Men det finnes også eksempler der folkemeningen avgjør – slik skal det være i demokratier – men der relevant ekspertkunnskap er tatt høyde for underveis. Dette er demokratiets lykkeligste øyeblikk, og kynikeren kan ikke forklare dem.

 

Cathrine Holst er forskningsleder ved ARENA – Senter for europaforskning, Universitetet i Oslo, tilknyttet kjernemiljø for likestillingsforskning ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), og redaktør av Nytt Norsk Tidsskrift.

 

 

 

Share This