Fortida var bedre før

Hvorfor provoserer det slik når noen påpeker at historien var mangfoldig?

Fra Fett 4/2017 – Tema: Nasjon 

Når vi en dag blir gamle og skrøpelige, og skal fortelle barnebarna være om tidene vi levde i, er jeg stygt redd vi vil bli nødt til å snakke om Twitter. Det er her, vil vi si, slagmarken sto i noen av vår tids store kulturkriger, der ridderne heiste sine faner og kvesset sine 140 tegn.

I sommer tvitret Mary Beard, en kjent historieprofessor og forfatter av kritikerroste bøker om Romerriket, et lite, anerkjennende nikk til en animert BBC-barnefilm om romerne. «Riktig når det kommer til mangfold i Romerriket», skrev Beard, med henvisning til at noen av karakterene i filmen har mørk hud. En lite krigersk ytring, men på Twitter kommer vepsebolet til deg. Det begynte med antydninger om at professoren ikke ante hva hun snakket om. Så ble det styggere. Beard ble kalt en gammel heks, et hespetre, feit, gal og dum. Anonyme troll og navngitte menn, med statistikeren Nassim Taleb i spissen, slo seg sammen for å diskreditere Beard og fagfeltet hennes. Og dette skjedde altså ikke fordi Beard hadde kommet med en vill påstand. Hun bare gjentok det kjente faktum at det store, utstrakte Romerriket ikke hadde vært helt hvitt.

Twitterstormen rundt Beard står ikke for seg selv. Den går inn i en rekke av innbitte kamper om historien: om hvem som skal snakke, hvem som skal sees, hvilke biter av fortida vi hyller og hvilke vi skammer oss over. 2017 er året nynazister marsjerer i Norge under runeflagg, da statuer av sørstatsgeneraler blir trukket ned fra soklene sine i USA, da en representant for partiet Alternative für Deutschland sier at også tyskere må få være stolte av soldatene sine i 2. verdenskrig – og der nasjonal historie og egenart dukker opp i valgkamper, ikke bare hos høyrepopulister. Fenomenet er ikke begrenset til Vesten, som blant andre forfatteren Arundhati Roy har påpekt. I denne teksten vil jeg likevel konsentrere meg om saker i Europa og USA, som handler om «vår» historie. Hvorfor provoserer det så voldsomt at noen påpeker mangfold? Hva er det som står på spill?

Nazisters Norgasmer

For en norrønfilolog som meg burde det ha vært en gladsak at eldre historie er på moten igjen. Men akkurat som en produsent av hockeykøller ikke vil ha oppmerksomhet fordi noen har brukt produktet deres til å slå ned folk, finner jeg svært lite glede i å se fullblods nynazister marsjere i vikingmundur. (Eller: antrekk basert på en fantasifull blanding av middelaldermanuskripter, 1800-tallsmalerier og dataspill.). Da ytre høyre i USA samlet seg for å marsjere i byen Charlottesville i sommer, var referansene til eldre europeisk historie mange. Og mens det er en slags absurd humor i å se førkristne norrøne symboler stå side om side med kristne korsfarer-faner – som om disse representerte den samme kulturen! – var det ingenting morsomt ved marsjen, der den antirasistiske aktivisten Heather Heyers ble drept.

At nettopp nordisk historie dukker opp hos høyreekstreme er ikke nytt. Ideen om en helhvit, maskulin krigerkultur langt oppe i nord – et område som bærer i seg mytiske assosiasjoner til renhet og hvithet – har gitt generasjoner av nazister og nynazister de reneste Norgasmer. Å ignorere disse ofte nokså perifere typene, er noe fagfolk er godt trent i. Litt for godt trent, kanskje. I det siste har det blitt debatt innenfor felt som middelalderstudier og klassisk filologi om hva man skal gjøre med ytre høyres økende historiemisbruk. Burde ikke fagfolk engasjere seg mer?

En av dem som mener det, er litteraturprofessoren Dorothy Kim, som skrev et dirrende opprop til kollegaer[i] om å ta stilling mot «white supremacy» i undervisningen. Hun påpekte at høyreekstreme bevegelser alltid har vært forelska i ideen om en rein, hvit og gloriøs fortid, og sammenlignet det med IS’ dyrking av en islamsk gullalder. Når slike bevegelser nå er i vekst, har fagfolk et ansvar, skriver Kim – og sammenlignet middelalderhistorikere med våpenhandlere som ikke bryr seg om hvordan varene deres ble brukt. Harde ord, men reaksjonene var verre. Innlegget ble raskt spredd på nettet, blant annet av alt-right-provokatøren Milo Yiannopoulis. Kim, som har et asiatisk utseende, ble møtt med grov rasistisk hets og trusler.

Å lese debatten setter en støkk i meg. Ikke bare på grunn av hatet Kim blir møtt med, men på grunn av frykten som klinger gjennom i innlegget hennes. Pakket inn i et akademisk språk som kan kalles presist eller politisk korrekt, alt ettersom hvor du står, kan du få inntrykk av at det er snakk om den typen «moralsk panikk» venstresida ofte beskyldes for: harme basert på at motstanderne mener feil. Men når jeg leser Kims tekst igjen, går det opp for meg at dette med våpenhandlere ikke bare er en retorisk hyperbol. Bildene av tungt bevæpnede nynazister i Charlottesville, mange med Trump-effekter godt synlig ved siden av hakekorsene, presser seg på. Kampen om historien kan stå om livet.

Tekst: Carline Tromp

Redaksjonsmedlem i Fett, kritiker i Bokmagasinet og jobber i Klassekampens debattredaksjon.

Illustrasjon: Stian Tranung

www.stranung.no

Hvem sin historie var det igjen?

La oss trekke pusten, og se på terrenget som nynazistenes militærstøvler plantes i. Mens de dominerende ideologiene på 1990- og 2000-tallet beskrev en verden der grenser skulle bli ubetydelige, der frimarkedsguruer snakket om globalisering og kulturteoretikere snakket om flyt av informasjon og kulturer og om «post-nasjonale» samfunn; mens bybildet ble mer mangfoldig, jobbene outsourcet, forsidene fylt av kriser og terror og selskaper ble mektigere enn stater, oppsto det et ubehag. Mange ønsket seg tilbake til enklere tider. I en uoversiktlig verden ble nasjonale symboler og historie igjen et holdepunkt.

Men hvilken historie var nå det igjen? Her dukket det opp problemer, for når nasjonen endrer sammensetning, vil uvegerlig også den nasjonale historien gjøre det. I hvert fall når du mener at nasjonen ikke er en sammensveiset enhet som på magisk (eller biologisk) vis er forankra i jord og blod. I den innflytelsesrike boka «Imagined Communities» fra 1983 påpekte Benedict Anderson at nasjoner er konstruksjoner basert på felles fortellinger. Venstresida har fått mye kritikk for å sluke denne ideen rått, og det er unektelig for dumt å tro at språk, kultur og geografi ikke har noe å si for folks opplevde fellesskap. Men fortellinger er en del av dette, og fortellinger er ikke statiske. Litteraturviteren Homi K. Bhabha (særlig kjent for sin innflytelse på postkolonial teori, red. anm.) har beskrevet migrasjonens innvirkning på nasjonale fortellinger: Nye grupper skrev seg inn i nasjonen fra utkantene, og krevde å være en del av fellesskapet.

I tillegg til migranter, som faktisk var nye stemmer, var det andre grupper som fra 1960-tallet og utover hadde breiet seg i den nasjonale fortellingen. Kvinnesaksaktivister krevde rettigheter og endringer i samfunnsstrukturer – og de begrenset seg ikke til samtida. I den nye boka Norske kvinners liv og kamp skriver Bodil Chr. Erichsen at kvinnehistorie ble en viktig del av kvinnefrigjøringen. I USA ble black history et revolusjonerende felt. Skeive, urfolk og andre minoriteter skrev sine historier og gjorde de usynlige synlig.

De siste årene har sosiale medier blitt en viktig arena for slik aktivisme. Et eksempel er Tumblr- og Twitter-prosjektet @medievalpoc, som drives av en anonym akademiker. Prosjektets idé er å finne fram ikke-hvite mennesker i europeisk kulturhistorie – på malerier og illustrasjoner, i manuskripter og gjenstander. Det er et like enkelt som genialt grep: Å zoome inn på en svart person i bakgrunnen på et renessansemaleri gjør at det kjente løser seg opp, og en ny, rikere historie trer fram. Nettopp dette får noen til å se rødt: Rasistisk hets hagler. Noen hevder at en hvit kvinne står bak kontoen – som om dét skulle gjøre prosjektet mindre gyldig.

Pompøse nordmenn

I norsk sammenheng er gullalderen ofte vikingtida og tidlig middelalder. (Om hvorvidt kristningen av Norge var en milepæl for sivilisasjonen, eller et første steg mot et veikt og feminisert samfunn, strides de reaksjonære). I den nye nett-tv-serien «Fryktløse nordmenn» hyller religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland denne perioden, ved hjelp av nasjonalromantiske filmklipp, dramatisk musikk og imponerende fletter. Herland vil sette fokus på det som er bra med vår egen kultur, det vil si en kultur som nordmenn på et vis har i blodet, selv om de kanskje har glemt det. Ikke minst er hun opptatt av ekspansjon: en hel episode er viet «hvor store vi var», der ute i verden.

Serien har vakt motstand. Flere fagfolk og vikingentusiaster har protestert mot det de oppfatter som en politisert, nasjonalistisk bruk av historien. Noen har anklaget Herland for å være høyreekstrem – noe det finnes lite grunnlag for i serien, pompøs som den er. Det er likevel lett å forstå at mange er på vakt mot en fortolkning av norrøn historie som drar i retning av tanker om en overlegen kultur. Det har vi jo sett før.

Det mest ekstreme eksempelet på dette, i fredstid, er selvfølgelig Anders Behring Breivik/Fjotolf Hansen, som har beskrevet seg selv som en soldat i en kulturkrig. I sin pågående og forvirrede selviscenesettelse har Breivik identifisert seg både som kristen tempelridder og som «odinist». Den norrøne kulturen ble bokstavelig talt satt inn som et våpen: Han kalte opp skytevåpnene sine etter Odins mytiske spyd og sverd. I boka Raseri (2011) har forfatter Cornelius Jakhelln beskrevet en radikaliseringsprosess som han mener har fellestrekk med Breiviks, der en sterk identifikasjon med vikingene ble kokt opp med fremmedfrykt og modernitetsangst til en giftig suppe.

detalj_stiantranung

Men gullalderen min får du aldri

Seks år etter 22. juli, er det faktisk blitt mer stuereint å gi uttrykk for slike tanker. Over hele Vesten rykker en ny, identitær høyreside fram. Den består av mange unge menn og noen kvinner, som snakker med glitrende øyne om gresk-romersk eller jødisk-kristen vestlig kultur, som klandrer venstresida/feminismen/antirasismen/kulturmarxismen for å ha ødelagt alt, og snakker litt for opprømt om en kommende sivilisasjonskrig. Kulturer er best når de er rene, mener de. På norske nettsider som Resett og Document diskuteres blodlinjer og stammeopphav. Ordet «etnisitet», forstått genetisk, dukker stadig opp i diskusjoner om hvem som får kalle seg norsk.

Det høres ekstremt ut, men gullalderlengsel og en opphenging i det rene, hvite, er ikke forbeholdt kommentarfeltgrums. I 2005 – ti år før brexit! – observerte Paul Gilroy at imperietida ble forherliget i britisk offentlig debatt. Rundt samme tid tok Nederlands statsminister – en sindig kristendemokrat – til orde for at landet trengte litt mer av mentaliteten fra kolonitida. Den indiske forfatteren Pankaj Mishra har skrevet om anglosaksiske eliters angst for å miste overtaket og privilegiene sine, som nå ytrer seg i form av kamp for «egen kultur»[ii].

At flere krever plass innebærer at noen må gjøre plass. I boka «The reactionary mind» beskriver statsviteren Corey Robin hvordan progressive krefter, hver gang de har kjempet gjennom inkludering av flere, har blitt møtt med angrep fra reaksjonære og konservative som ikke liker å bli fratatt makt og privilegier de mener de har krav på. Det er dette, tror jeg, som forklarer hatet mot folk som Beard og @medievalpoc: For noen føles det som om de tar fra dem fortida si. Mange som ikke liker utviklingen i dag, liker å se tilbake til tida da nasjonen var still great, da menn var hvite og alle andre holdt kjeft, da vi vant over «de andre». Men heller ikke gullalderen sin skal man altså få ha i fred. Ingenting er trygt lenger.

Gullaldernostalgi kan anta mange forskjellige former. Et pussig eksempel på dette er et nylig essay av forfatter Halvor Fosli i Minerva 3/2017. Det er en slags gravskrift for det Fosli kaller «den norske høykulturen», perioden 1960-2000, der alle så det samme på tv, hadde bunad og hilste på hverandre. Eller, alle? «Norsk høykultur hadde hva sosiologer kaller subkulturer og motkulturer, men ikke parallelsamfunn (reisende, fanter, sigøynere, samer som unntak her)», skriver Fosli. Samer og sigøynere befant seg altså i Norge, men de var (av eget fritt valg, kan man få inntrykk av) ikke en del av høykulturen – og er dermed irrelevante i denne hvitmalte norske historien. Men hva med alle de opprørene som beviselig fant sted i perioden? Fosli presenterer det som om alle samlet seg rundt et leirbål og ble enige om å være snill mot kvinner og skeive. Kvinnebevegelsen inkluderes, noe motvillig, i høykulturen (som for øvrig også var tida da «Fulle jenter ramlet hjem nattestid og følte seg trygge», t.o.). Aksept for homofile trekkes fram som noe som skiller oss fra (muslimske) innvandrere.

For det er dét Fosli vil fram til: Innvandringen bør stanses, for det er den som har skyld i at alt dette vanskelige kom inn i det hyggelige norske huset. Historien som et skjold for å holde de fremmede ute. Det singler i glasshus: Minoriteter og venstrevridde beskyldes for «identitetspolitikk» når de gjør plass til flere. Reaksjonen svarer med å skrive historie basert på … sin egen gruppeidentitet. Vi vender oss til historien med ulike behov, skriver Mary Beard i boka «SPQR». Noen ønsker bare å se seg selv. Andre ønsker å bare se seg selv.

Paint it white

Frykt for endring er en vanlig menneskelig impuls. Jeg prøver å forstå dem, de som ønsker at nasjonen skal lukke seg innover i seg selv, de som er redde for å miste sitt fotfeste, sin kultur. Er ikke det at så mange tyr til historieforfalskning, trusler og hets, også et tegn på at de ikke engang selv føler de har en vinnersak?

Men jeg klarer ikke fri meg fra tanken om at det handler vel så mye om å miste privilegier og definisjonsmakt, retten til å definere hvem som skal få snakke og hvem som skal sees. Det er ikke tilfeldig at det er kvinnelige og ikke-hvite debattanter som får mest tyn, når de påpeker mangfold. Å bli fratatt historien sin av en man ikke mener bør uttale seg, eller være i rommet, må være en mindfuck av dimensjoner. Noen føler seg så truet av slikt at de sender dødstrusler til en akademiker – som til Beards fagfelle Sarah Bond, som skrev om at det at vi kjenner de greske og romerske statuene som hvite (de var påmalte i sin samtid), kan ha bidratt til et skadelig hvithetsideal. Den tanken provoserte altså noen så mye at de truet med å drepe henne. Tenk litt på det. Dette handler ikke om uskyldig mimring, eller om å ville redde fortida fra politisk korrekthet. Det finnes mange som står klar for å rive historien ut av hendene på oss og bruke den til å rettferdiggjøre utestengende og undertrykkende politikk, rasisme, sexisme – og, i ytterste konsekvens, vold.

Mange har gjennom historien forsøkt å hvitmale fortidas fargerike gryte av sex, vold, krig, kulturmøter, vennskap, overgrep og kontakt mellom mennesker. Vi bør være på vakt mot dem. Samtidig som det er et håp i historien om de romerske statuene: Maling har det med å flasse av, over tid.

*

[i] Innlegget er publisert på Kims blogg: http://www.inthemedievalmiddle.com/2017/08/teaching-medieval-studies-in-time-of.html[ii] Klassekampen 31. oktober 2017

Da ytre høyre i USA samlet seg for å marsjere i byen Charlottesville i sommer, var referansene til eldre europeisk historie mange.

Share This