Bør tidlig ultralyd dekkes av staten? Vil det føre til diskriminering og danske tilstander? Debatten om sorteringssamfunnet raser igjen. Det feministiske bloggkollektivet MadDam tok den fatt i Fett#2 2013. 

Ingvild Hunsrød:

Er den gravide over 38 år, dekkes tidlig ultralyd av staten. Det dekkes også dersom den gravide har spesielle komplikasjoner som gjør det nødvendig. Når det gjelder kvinner over 38 år, så er grunnen at høyere alder øker risikoen for at de skal få barn med Downs syndrom. Hvis man er mot tidlig ultralyd, regner jeg med at man da også vil kutte tilbudet som eksisterer i dag? Jeg mener det er den enkelte kvinnen som skal bestemme om de ønsker å bære frem et funksjonshemmet barn eller ikke, basert på informasjonen vi har mulighet til å skaffe oss i dag. Staten sin rolle i å skape et inkluderende samfunn er ikke å nekte kvinner informasjon om fosterets helse i et tidlig stadium, det er å støtte de kvinnene som får barn med Downs syndrom og gjøre det enklere å få den støtten man har krav på. Slik jeg ser det så er det den enkelte som skal føde barnet, oppdra det, og støtte det gjennom livet. Da er det fair at det er kvinnen, og ikke samfunnet sin beslutning. Jeg er for et godt offentlig helsetilbud, og mener det er selvsagt at tidlig ultralyd blir tatt ut av de private klinikkene og organisert inn i et helheltlig tilbud til alle gravide kvinner i Norge.

Solveig Tesdal:

For personer med et prinsipielt standpunkt til dette tror jeg nok du har rett. Mange er også mot at kvinner over 38 år får tidlig ultralyd dekket av staten. Det er likevel ikke unaturlig at engasjementet i debatten øker jo mer utvidet et slikt tilbud blir. Det er forskjell på å gi et tilbud til en relativt begrenset gruppe og til alle gravide kvinner. For meg blir argumentasjonen om å nekte kvinner informasjon merkelig. Da vil det også være å nekte folk informasjon om egen helse om en ikke gjennomfører. MR-undersøkelser hver gang noen forstuer ankelen. Det er mange prøver man kan ta uten at det er noe man prioriterer. Man må i enhver situasjon veie utgifter opp mot hva man vil kunne få ut av resultatene. For meg blir derfor risiko et legitimt og relevant argument i forhold til tilgang til helseinformasjon. Med begrepet sorteringssamfunn tenker man på et samfunn hvor man sorterer ut og velger bort det som ikke er i tråd med det som samfunnet oppfatter som «normalt» eller «ønskelig». Jeg er enig i at kvinner selv må velge om de ønsker å bære frem barn. Likevel ser jeg det ikke som en offentlig oppgave å finansiere informasjon om kriterier ved fosteret, eksempelvis om det er funksjonshemmet eller ikke, på en slik måte at det skal sikre at kvinnene kan velge abort. For å se konsekvensene av et slikt tilbud er det bare å se til Danmark, der ni av ti dansker velger å abortere foster med Downs syndrom. Jeg mener tilbudet i seg selv legger føringer på valgene som vil bli tatt. Og det fører oss i retning av et sorteringssamfunn.

Ingrid Tungen:

Jeg tror at mange nok kan være enige i at tilbud om ultralyd til alle kvinner ikke er strengt nødvendig for å opprettholde både en frisk befolkning og et godt helsetilbud. Vi skal ikke sykeliggjøre det å være gravid, og kvinner under en viss alder har en svært lav risiko for å bære frem barn som er syke. Det er jo en grunn til at tilbudet i hovedsak har vært rettet mot de som er over en viss alder. Likevel ser vi at det er et tilbud som kvinner ønsker, og som de nå går til det private helsevesenet for å få. Dette sikrer at noen har større valgfrihet enn andre. Jeg har ingen tro på at det er hvorvidt det offentlige tilbyr tidlig ultralyd som er avgjørende for hvilke valg den gravide tar. Er det noe debatten har vist, så er det at det å faktisk velge abort er minst like fordømt som det å bære frem barnet. I ordskiftet legges det opp til at kvinner som velger abort når Downs syndrom er påvist, mener mennesker med Downs syndrom generelt ikke har et menneskeverd og ønsker et sorteringssamfunn. Karita Bekkemellem viste det til gangs ved å lufte sitt hypotetiske valg i offentligheten, til massiv fordømmelse. Jeg tror ikke sorteringssamfunnet er noe vi får gjennom hvorvidt kvinner velger å bære frem barn eller ikke, det er noe vi får gjennom hvordan vi behandler de menneskene
som blir født.

Solveig Tesdal:

Tidlig ultralyd er en økonomisk og helsepolitisk prioritering. Den vanligste måten å gjøre dette på, er ved å bruke spørreundersøkelser og kliniske studier til å anslå gevinsten i form av «kvalitetsjusterte leveår» (QALY). De aller fleste oppnår en helsegevinst i form av mindre bekymring og uro. Denne gevinsten vil vare noen få uker, fram til dagens ordinære ultralyd. For et lite fåtall vil gevinsten være betydelig større, fordi ikke levedyktige fostre kan fjernes tidligere og ved mindre inngrep. Det er likevel en svært liten gruppe. Hovedtilbudet vil være rettet mot at en kan avdekke Downs syndrom. Dersom man inkluderer det å leve med barn med funksjonsnedsettelser i regnestykket, vil nok QALY-gevinsten kunne bli større. Men da har man også gjort det forkjemperne for tidlig ultralyd lite gjerne gjør: Man har definert disse barna som en sykdom for foreldrene. Tidlig ultralyd kan redusere bekymringer for kommende mødre. I forhold til de prioriteringene som ellers gjøres i helsevesenet, er det likevel åpenbart at et tilbud om tidlig ultralyd gir liten helsegevinst i forhold til andre tilbud. For meg fremstår det som en dårlig prioritering. Da handler ikke debatten lenger om hva som er gode og nødvendige helsetilbud for gravide kvinner. Sagt med andre ord: Et slikt tilbud vil ta midler fra andre nødvendige oppgaver i helsevesenet.

Ingvild Reymert:

Innføring av tidlig ultralyd for alle er ikke et spørsmål om hvorvidt staten har råd til det eller ikke – det er snakk om småpenger. Derimot vil det ha stor betydning for kvinnene som i dag ikke har tilgang på tidlig ultralyd, for i dag er det et klassespørsmål. I tillegg til kvinner over 38 år som får tilbudt tidlig ultralyd av staten, er det først og fremst høyt utdannede kvinner i byene som har denne muligheten. I distriktene har man ikke det samme tilbudet. Innføringen vil koste 40 millioner kroner, og vil utgjøre 0,27 promille av det totale helsebudsjettet. Det vil i såfall være prisen for at alle får de samme tjenestene uavhengig av bosted, inntekt eller utdanningsnivå. Offentlig tidlig ultralyd vil også sørge for at alle får en kvalitetssikret undersøkelse. De private klinikkene tilbyr tjenester av varierende kvalitet. Bente J. Baklien skriver i et innlegg i Aftenposten 19. mars hvordan hun opplevde at den private klinikken hun oppsøkte, ikke fant noe spesielt i 12. uke. Syv uker etter, på den første offentlige kontrollen, fant de derimot alvorlige misdannelser på fosteret. Disse burde man ha sett allerde i uke 12. Baklien valgte å ta abort, men abort i uke 12 og uke 19 er ikke det samme. I uke 12 er fosteret ca. 5 cm og veier mellom 10 og 20 gram. I uke 19 er fosteret ca. 250 gram og 21,5 cm langt. Mellom 7. og 12. svangerskapsuke avbrytes svangerskapet med kirurgisk abort. I uke 19 må du føde og får rier som er like vonde som fødselsrier. Ved å tilby alle offentlig tidlig ultralyd vil vi unngå at kvinner som Bente må gjennomgå høyst traumatiske senaborter – en stor helsegevinst for en billig penge.

Olivia Corso Salles:

Jeg er ikke enig i premisset ditt om at 40 millioner kroner er småpenger. Helsebudsjettet er presset. Flere av oss skulle heller sett at det samme beløpet gikk til de familiene som har barn med tunge funksjonsnedsettelser eller utviklingshemninger. For her har vi reelle klasseforskjeller – i familienes muligheter til å gi sine barn gode oppvekstvilkår og samtidig kunne få avlastning. Det er heller på ingen måte nytt eller unikt i denne saken at mange velstående mennesker kan kjøpe seg helsetjenester for penger. Det gjøres i dag på stort sett alle helsefelt. Eksempelvis kan en med privat helseforsikring få kreftbehandling for visse typer kreft i løpet av to dager. I det offentlige må en vente i tre uker. Det er selvsagt problematisk at økonomi skal avgjøre hvor raskt og hvor gode helsetjenester ulike mennesker mottar. Jeg er enig i ambisjonen om å utjevne tilgang til helsetjenester og bedre det offentlige tilbudet, men det fritar oss ikke for prioriteringer og verdidebatt. Eksempelvis finnes det personer som kjøper seg plastiske operasjoner, fordi de har økonomi til det, mens andre med dårligere økonomi ikke har den samme muligheten. Det er likevel ingen debatt om denne klasseforskjellen, fordi få synes det er en riktig prioritering av offentlige midler. Det er mange som i utgangspunktet kunne vært for tidlig ultralyd, som er i mot – fordi de mener det er en dårlig prioritering. De skulle heller sett at disse 40 millioner gikk til for eksempel rusomsorgen eller til de som i dag venter tre uker i kø for kreftbehandling, fordi de ikke har råd til det private tilbudet jeg nevnte. Den sikreste effekten ved tidlig ultralyd er derimot muligheten for å sortere bort fostre med bestemte egenskaper.

Ingrid Tungen:

For det første så blir det feil å sammenligne dette med å snike i offentlige helsekøer. Her er det snakk om et tilbud som ikke eksisterer i det norske helsevesenet; ikke om du kan hoppe frem i køen eller ikke. Det kan vel heller ikke være tvil om at det gir en helsegevinst for den enkelte å kunne ta en tidlig abort dersom fosteret for eksempel ikke er levedyktig, enn å vente. Vi kan diskutere hvor stor eller viktig helsegevinsten er, men det er en helsegevinst. Jeg er helt enig i at det er forferdelig om en kvinnes ønske om å bære frem et barn med funksjonshemming ikke respekteres. Det er på samme måte et viktig prinsipp at kvinner skal kunne bestemme selv om de vil ta abort, og hvorfor de gjør det. Her kan ikke samfunnet være overdommer for kvinners valg. En logisk konsekvens av argumentet er at kvinner ikke får velge selv hvorfor de skal ta abort, eller at de kun kan ta abort dersom ulike vilkår er oppfylt. Jeg er heller ikke like redd for teknologien, og synes ikke det er et problem om man får vite om alvorlige sykdommer. Det er ikke nærsynthet og rødt hår vi snakker om. Norge er ikke Danmark, og situasjonen trenger ikke å bli slik som i Danmark – noe debatten viser. Vi må heller snakke om hvordan vi kan ta vare på mennesker som har Downs syndrom, enn hvordan vi best hindrer at kvinner tar abort.

Olivia Corso Salles:

Nei, Norge er ikke Danmark. I hvertfall ikke enda. Vi bør likevel kunne ta lærdom fra andre land. Det gjør vi på de fleste andre felt. Når jeg ser til Danmark, blir jeg bekymret på vegne av et mangfoldig, åpent og tolerant samfunn, som er jeg opptatt av at Norge skal være. Det er problematisk at de få familiene som velger å bære frem barn med Downs, blir uglesett fordi de bringer disse barna til samfunnet, som tross alt er en utgiftspost for velferdsstaten. Det foregår helt reell diskriminering som resultat av at Danmark har blitt et sorteringssamfunn. Jeg ser ikke hvorfor vi skal tvile på at det vil skje også her. Denne debatten stiller oss overfor noen reelle dilemmaer vi må ta stilling til. Ikke bare nå, men i fremtiden. Budsjettposten er ikke min store bekymring. Vi ville aldri godtatt systematisk abort av jentefostre. Da har vi allerede trukket noen grenser. Tilgjengeligheten på ny teknologi stiller oss ovenfor vanskelige valg. Dersom vi åpner for tidlig ultralyd for alle, hvordan skal vi forholde oss til mulighetene for omfattende genetisk testing av et fosters DNA? Mye tyder på at slike genetiske tester, der man for eksempel kan avdekke risiko for å utvikle sykdom, vil bli mer tilgjengelig i fremtiden. Hva da med et tilbud om genetisk screening for alle, fordi teknologien finnes og noen har mulighet til å betale for det? Hvor trekker vi grensen? Politikk handler om hvilket samfunn vi ønsker å leve i, og hva vi skal bruke fellesskapets penger på.

 

 Teksten ble publisert i Fett#2 2013 som utkom i juni 2013.

 

 

Share This