FUTURE SEX

På hvilke måter er seksualiteten annerledes i dagens digitale samfunn, og hva forblir det samme? I en ny bok forsøker Emily Witt å finne svar på det.

Teksten er hentet fra Fett 2/2017.

En natt i februar ble jeg kjørt hjem av politiet. Det var en tirsdag, natt til onsdag, jeg hadde drukket vin med en Tinder-match og ville ikke sove alene. De fleste netter syns jeg det er greit å sove alene, men akkurat den kvelden var jeg ikke innstilt på det, og dermed ble jeg voldsomt skuffet da han jeg var litt forelsket i ville hjem til seg selv. Samtidig ønsket jeg ikke at han skulle tenke at jeg var ustabil, irrasjonell, trengende eller desperat, så jeg tok det pent – jeg sa ok, ha det bra, også ventet jeg til det var noen kvartaler mellom oss – han gikk fra Sannergata mot Carl Berner, jeg opp mot Torshov – også begynte jeg å skrike.

Ved Bentsebru ble jeg stoppet av først en, deretter to damer; begge hadde løpt ut uten yttertøy da de hørte skrikingen og antok at noe ille hadde hendt. Jeg sa at jeg bare hadde så mye følelser som måtte ut, jeg var innstilt på å gå videre, men de hadde våknet midt på natten og tatt seg bryet med å stå opp; det minste de kunne forlange av meg var en forklaring. Noen minutter senere kom politiet – de hadde mottatt flere oppringinger – jeg hadde vekket hele Torshov. De stilte en rekke spørsmål: Var dette noe jeg pleide å gjøre? Hadde jeg vurdert å snakke med noen om alle følelsene, eller vært innom psykiatri? Hva hadde jeg gjort tidligere på kvelden? Hvem var han jeg var på date med, var han snill? Hvor mye hadde jeg drukket? Var det mulig at noe var blitt blandet inn i vinen?

I bakgrunnen stod de to damene og avgav sine forklaringer, de mente jeg var utilregnelig. Hørte du deg selv, spurte hun ene, vendt mot meg; hørte du hvordan du skrek? Etter en stund sa jeg at jeg er forfatter, at jobben min er å uttrykke følelser, selv om jeg syntes det var en innmari klisjéfylt ting å si. Men det fikk den ene betjenten til å smile, han stilte ikke flere spørsmål, men sa heller at de skulle kjøre meg hjem. Det spilte ingen rolle at jeg var nesten hjemme; de ville kjøre meg helt inn til døra til oppgangen der jeg bor. Så gav de meg noe de kalte et pålegg for å forstyrre ro og orden, også sa vi ha det. Jeg gikk opp trappene, inn i leiligheten, spiste yoghurt naturell, vasket ansiktet, pusset tennene og la meg. Jeg sa ingenting om hendelsen til han jeg hadde vært på date med, ikke neste dag, ikke senere. Kanskje hadde han likt meg bedre som ustabil, trengende, på kant med loven, heller enn tålmodig, lyttende, omsorgsfull, balansert, men det fikk jeg ikke testet.

FUTURE SEX, helside (Stian Tranung)

Tekst: Hedda H. Robertsen

Redaksjonsmedlem i Fett, forfatter og formidler.

Illustrasjon: Stian Tranung

stranung.no

Nysgjerrighet og ambivalens

Noen uker senere bestilte jeg en enveisbillett og reiste til en liten fransk landsby. Jeg hadde nettopp fylt 30 og opplevde noe som kanskje kan kalles en krise, i hvert fall satte jeg spørsmålstegn ved hvor jeg var i livet, i relasjon til mennesker, steder, prosjekter, og tenkte jeg skulle gjøre noe ala Marguerite Duras; tilbringe en periode alene i et stort fransk hus, på et såkalt skriveopphold. I praksis brukte jeg tiden på å sende meldinger til ham jeg fortsatt hadde mye følelser for – snappet bilder av kirsebærtreet i blomst, bilder av hud, lår, blått hav, himmel og min kirsebærmønstrete bikini – meldinger fylt av et ønske om at han skulle sette seg på et fly og besøke meg.

En mer konstruktiv handling var å lese bøkene jeg hadde i bagasjen. Blant dem var Emily Witts Future Sex – et nyansert blikk på hva det vil si å være menneske i dag, i etterkant av den seksuelle revolusjonen, med et omtrent like stort behov for frihet som tilhørighet, og utstyrt med en kombinasjon av nysgjerrighet og ambivalens.

Min utgave av boka har et neonlys-rødt omslag, et fotografi av en naken kvinnekropp fra livet og ned; hun ligger på ryggen på gulvet med knærne pekende opp mot taket og mobilen plassert mellom lårene, med det som ser ut som et innovervendt  kamera for å fange håndens bevegelser. For de som kjenner til Arvida Byström og Maja Malou-Lyses selfie-stick aerobics og performative selvportretter, kan bildet minne om den samme jenteroms-estetikken. Uten ansikt er kroppen anonym; en av mange kropper, slik de florerer på internettet via Snapchat, dating-apper og live-webcams.

Dette er også noen av Witts temaer; med interesse for sex og futurisme studerer hun internett-dating, pornografi, polyamori og seksuelle undergrunnskulturer som mulige måter for å oppnå kontakt, nytelse og mening. Tilnærmingen er delvis personlig, delvis analytisk – Witt har tidligere skrevet for The New Yorker og London Review of Books, med universitetsbakgrunn fra Cambridge og Columbia, og bruker sitt perspektiv som singel kvinne rundt tretti, som mest av alt ønsker «å leve i en verden med flere seksuelle identiteter».[i] Egentlig hadde hun sett for seg å være i et fast forhold, men utfra sin situasjon, og siden «kjærlighet er sjelden og ofte ubesvart», vil hun undersøke alternativene til tradisjonelt monogami.[ii]

Utgangsposisjonen kan virke privilegert – hvem kan tillate seg denne type eksperimentering uten å utsette seg for sosiale sanksjoner? Vennekretsen Witt sammenligner seg med er en høyt utdannet middelklasse, og selv om hun skiller seg ut ved ikke å ha en kjæreste, er hun kun tilskuer til jentene som skaper en inntekt via live webcams. Samtidig kan jeg like den analytiske tilnærmingen, og med et eget kapittel om prevensjon og reproduksjon tilbyr Witt en både sensitiv og tankevekkende refleksjon rundt seksuell identitet og alternative levemåter.

Omtrent midtveis i boka skriver Witt:

«Noen mennesker (…) har kanskje en forestilling om hvite lakener, en pent oppredd seng, en tydelig definert «partner», en lukket dør, og tenker at de vet nøyaktig hva sex er – et uttrykk for kjærlighet, kanskje; sannsynligvis monogamt; anstendig på grunn av sitt hemmelighold; mer autentisk når det ikke deles; hellig fordi det ikke formidles via en smarttelefon. Et slikt syn begynte å føles både sjelden og lite ambisiøst».[iii]

Witts blikk er inspirerende: En grundig gjennomgang av internett-pornografi gjør henne oppmerksom på variasjonen i menneskers seksualitet, både handlings- og uttrykksmessig. Å se på porno gir henne et bedre kroppsbilde, siden det som regnes som «sexy» i en pornofilm er noe helt annerledes enn det stereotype «sexy» bildet som brukes for å selge tøy eller tannpasta i reklame. «Porno hadde kroppshår, tatoveringer, rompehull, kroppsvæsker, genitalier, meksikanske bryte-masker, bursdagskake, skibriller» – altså et alternativ til den glossy fremstillingen i mainstream tv-serier og markedsføring.[iv] Man er på en måte opplært til å ikke like porno, noe Witt også kommenterer, men i stedet for den forventede følelsen av objektivisering eller misbruk, blir hun «beroliget om at noen alltid vil ha sex med meg», siden det jo finnes en fetisj for alt.[v] En mulig svakhet i diskusjonen her er Witts ensidige forbrukerperspektiv; hun skriver om porno fra brukerens ståsted, og reflekterer lite over de som spiller i filmene.

 

cover 2

 

Inn i fremtiden

På sin reise inn i fremtiden, deltar Witt på en hippie-inspirert festival kalt «Burning Man» og er gjest i bryllupet til et par som praktiserer fri eller pluralistisk kjærlighet. På festivalen konstaterer forfatteren at hun ikke føler seg så fri som hun skulle ønske: Hun har sex uten en idé om at det skal lede til noe mer enn den kontakten som oppstår der og da; «en måte å komme nærmere mennesker som interesserte meg, som jeg ønsket å forstå bedre».[vi] Likevel faller hun inn i de samme følelsesmønstrene; det gjør fortsatt vondt å avvises, det er fortsatt vanskelig å gi slipp på en man har elsket, hun føler fortsatt sjalusi. I samtale med en guru oppfordres Witt til å «synke inn» i følelsen av sjalusi, heller enn å late som at den ikke finnes. Hun besøker et tempel der festivaldeltagerne har hengt opp fotocollager med mennesker og kjæledyr som har dødd, eller problemer de prøver å finne ut av, og begynner å gråte på grunn av «all denne kjærligheten, så dårlig håndtert, så sjelden uttalt».[vii]

Når jeg skriver nå, merker jeg en motvilje mot temaet; jeg har ikke lyst til å være hun dama som skriver at kjærligheten er komplisert. Innledningsvis kviet jeg meg for å bruke ordet «date», som om det å være på en date innebærer en bestemt type atferd, og for å omtale ham jeg drakk vin med som en «Tinder-match» – selv om vi matchet på en app føles det begrensende å kalle ham det; det ville vært like riktig å beskrive ham som en kunststudent, eller bare en gutt, eller et menneske, siden det er han jo.

Dette er også noe Witt tar tak i: Språket vi bruker for å snakke om forhold og sex, og ikke minst kategoriene vi faller inn i, i et samfunn som behandler kjærlighet som religion. Først og fremst er hun opptatt av statusen til den single: Man kan kanskje si som Drake at jeg har ikke tid til å være Romeo (eller Julie), eller som Marguerite Duras velge skriften fremfor ekteskapet, men i begge tilfeller påvirkes man av forventinger fra omgivelsene, og en idé om at ensomheten, om den er selvvalgt eller ikke, kun er en midlertidig situasjon. Witt forteller om vennene i parforhold som mener at kjærligheten også vil komme til henne, «som om kjærlighet var noe universet skyldte enhver og en av oss, som ingen kunne unngå».[viii] Mens ekteskapet og kjernefamilien har vært forbundet med religiøs utøvelse, tilbyr de fleste religioner også andre statuser som respekteres og anerkjennes av samfunnet, slik som en munk, asketiker, eller nonne; roller som defineres av isolasjon, tilbaketrekning og introspeksjon, gjerne kombinert med en form for samfunnstjeneste. Nå, skriver Witt, «er det en ny type person (…) hvis plass utenfor husholdet garanteres av prevensjon, heller enn sølibat. Kan ikke dette også være et kall?»[ix]

FUTURE SEX, detalj (Stian Tranung)

Witt uttrykker et ønske om at yngre generasjoner skal leve friere, og «koble kroppene sømløst til maskinene, uten våre ideer om autentisitet»

«Jeg vil heller være en cyborg enn en gudinne»[x]

«Burning Man»-festivalen var en internettfri sone – en av frihetene som feires, er friheten til å eksistere utenfor internett, noe som markeres med et stort bål der man brenner ikonet av en Facebook-like. Witt omtaler sin (og min) generasjon som den siste som har levd en del av livet uten internett, som fortsatt strever med å tilpasse virkeligheten til teknologien, og lengter etter autonome soner eller autentiske erfaringer, i betydningen ikke delt på sosiale medier. Hun uttrykker et ønske om at yngre generasjoner skal leve friere, og «koble kroppene sømløst til maskinene, uten våre ideer om autentisitet».[xi]

Eksempler på dette kan være allerede nevnte Arvida Byström og Maja Malou Lyse, begge kjent for sin pastellfargete post-internett cyberfeminisme, med selfier i neonlys eller andre Instagram-vennlige omgivelser, ofte fulgt av tekster som kompliserer oppfatningen av kjønn, sex og identitet. I deres tilfeller er kroppene like koblet til mediene som maskinene – de tar aktivt i bruk sosiale medier, med en krass kritikk av den sanksjoneringen man utsettes for som kvinne på internett. Med bakgrunn fra kunststudier er de tydelig bevisste tradisjonen de bryter med; heller enn en «gudinne» malt av en mannlig «mester», er de cyborger som lar mobilene få en synlig plass i bildeutsnittet.

I en temadel om «Digital Love» i Screenshot Magazine, skriver Lyse at «fremtidens sex er å omdefinere sex».[xii] Vi må glemme det vi har lært om sex, og heller finne en ny måte å være sammen og alene på. Hun er kritisk til «vår selverklærte «sex-positive» kultur», som både gjør det vanskelig å si nei til sex, og som styres av en rekke udefinerte regler.[xiii] For eksempel vil en helt eller delvis avkledd kvinnekropp automatisk oppfattes som seksuell, pirrende, erotisk – og dessuten uprofesjonell; slutty – mens en avkledd mannskropp like gjerne kan forbindes med styrke og makt (som Putin i bar overkropp).

Byström og Lyse er del av en større bevegelse unge internettkunstnere som med Chris Kraus´s ord «prøver å bryte gjennom skjermen ved å bruke skjermen».[xiv] Kraus har skrevet forordet til fotoboka «Pics or it Didn’t Happen», et samarbeid mellom Byström og kunstneren Molly Soda, med bilder som har blitt slettet fra Instagram fordi de har brutt med retningslinjene for den sosiale medieplattformen. Brystvorter, kroppshår, fettvalker og mensblod er noe av det som sensureres. Ved å vise alle de slettede bildene, retter boka et fokus mot idealene som fortsatt regjerer i vår digitale tidsalder. Hvorfor er det provoserende å se ubarberte legger, eller en flekk mensblod på et ellers hvitt laken? Ny teknologi åpner for nye uttrykk og utøvelse av seksualitet; men til fordel for hvem, og hvem straffes?

«I science-fiction hadde fri kjærlighet vært fremtiden», skriver Witt i et kapittel om forventinger. «Men fremtiden hadde ankommet (…) og fri kjærlighet som et ideal hadde gått av moten».[xv] Samfunnet Witt beskriver er det amerikanske; kanskje gjelder andre forventninger og ideer i Skandinavia, selv om vi lever med den samme teknologien og nettet som kan få geografien til å føles irrelevant. Men hvor frie er vi, egentlig? Kontrasten mellom det nye og «frie», og de gamle kjønns- og maktrollene, blir for eksempel tydelig når jenter utsettes for hevnporno eller sjåvinistiske holdninger i kommentarfelt.

I tillegg til mye annet er vi biologi: Samtidig som man kan sovne med smarttelefonen ved siden av puta, koble kropp til maskin, innlede vennskap på Instagram og ha intime meldingsutvekslinger på Snapchat, så styres vi fortsatt av hormoner, menstruasjonssykluser, og ikke minst: følelser! Behovene våre er fortsatt primitive – vi vil mates, ammes, eller være den som mater og ammer. Vi styres av sanser, tilfeldigheter og timing.

Uansett tror jeg både Lyse og Witt har rett når de sier at det som trengs – for å finne frem til en eller flere nye definisjoner av «futuristisk sex» – er nyansering og en kritisk holdning til de maktstrukturene vi ennå ikke har ristet av oss. Også kan man jo velge selv innenfor hvilke rammer det skal skje; om man foretrekker en pent oppredd seng, eller neonlys.

Fett 2/2017 er i salg fram til september i utvalgte butikker, og kan bestilles på abonnement [at] fett.no.

*

[i] Emily Witt, Future Sex, Farrar, Straus and Giroux, New York, 2016, s. 204.[ii] Ibid., s. 3.[iii] Ibid., s. 132.[iv] Ibid., s. 103.[v] Ibid.[vi] Ibid., s. 179.[vii] Ibid., s. 185.[viii] Ibid., s. 3.[ix] Ibid., s. 201.[x] Maja Malou Lyse / @habitual_body_monitoring2, Instagram, 20.04.2017.[xi] Emily Witt, Future Sex, s. 190.[xii] «Screenshot capture: Maja Malou Lyse reflects on the future of sex», www.screenshot-magazine.com, 04.04.2017.[xiii] Ibid.[xiv] Chris Kraus, «Pics or it Didn´t Happen», 2017.[xv] Emily Witt, Future Sex, s. 11.

Behovene våre er fortsatt primitive – vi vil mates, ammes, eller være den som mater og ammer. Vi styres av sanser, tilfeldigheter og timing.

Share This