Så kvinnekampen er over sier du?

Jeg sitter ofte på bar i miniskjørt. Jeg sminker meg. Går med høye hæler. Intimbarberer. Er feminist. Og har en klar formening om at dette henger på greip. Fordi feminismen ikke handler om ubarberte armhuler, men om frihet til å gjøre det man vil, uavhengig av kjønn. Fordi likestilling handler om mer enn det lovfestede, og fordi endring av samfunnstrukturene ikke følger automatisk av lovendringer. Det synes nokså åpenbart. Så finnes det slike som Hanne Nabintu Herland, som mener at norske jenter må ta på seg trusene, slutte å sitte på bar natterstid, slutte å syte og tilfredsstille mannen.  Samtidig mener hun at kvinnekampen har nådd sitt mål. I alle fall om man oppsummerer avisoverskriftene.

Fett lytter øre

Riktig nok har hun figurert i den nå nedlagte spalten «Fett tier ihjel». Og riktig nok kan undertegnedes reaksjoner på Hanne Nabintu Herlands offentlige uttalelser oppsummeres kort som: «Hæ? Seriøst?». Så er det også derfor jeg her vil finne ut av; hvorvidt disse løsrevne sitatene – som har fått leve sitt eget liv i bloggosfæren og som små vitser i middagsselskaper – virkelig er representative for hva en av våre for tiden mest aktive samfunnsdebattanter og bestselgerforfatter  mener.
Når noen er i ferd med å oppnå en status som en «viter» innen et eller annet felt, i dette tilfellet religionshistorie ispedd feminisme/antifeminisme, kan man erklære vårt forsøk på ihjeltiing som mislykket. Det er på tide å forsøke å forstå. Som Nabintu Herland selv skriver i en kronikk i VG 26.09.10: «Den som derimot ønsker å bedømme debattanters bidrag må lese hva personen har skrevet og unnlate å trekke konklusjoner basert på tabloide overskrifter.» Så er vi enige om noe, viser det seg. Det er dags for å gå «tabloide overskrifter» etter i sømmene.

Gi ham en seksuell overraskelse!

«Det er på tide at gutta gjør et opprør. Kvinner bør la være å sutre, si noe positivt. I dag bør man slå av TV-en, tenne stearinlys på soverommet og gi ham en seksuell overraskelse.»
(Nabintu Herland sitert i Dagbladet, 08.03.10)
Dette uttalte hun i forbindelse med kvinnedagen, som Nabintu Herland mener har utspilt sin rolle. Når jeg konfronterer henne med uttalelsen, er svaret klart:
– Jeg er ikke feminist. Vi lever i et samfunn der kvinner er likestilt med menn. Faktisk har kvinner stått på krava i over 40 år, under den såkalte 1968-feminismen, og nå ser vi klare mannsfiendtlige tendenser i det norske samfunnet. Det er på tide at gutta gjør et opprør mot kravsmentaliteten hos en del feminister som stadig har lange lister med krav overfor gutta, men påfallende få til seg selv. Ikke lager vi mat lenger, ikke steller vi oss lenger, fordi det er kvinnenedverdigende, ikke skal vi sminke oss, for da er vi undertrykt, og ikke skal vi være villige i senga i parforholdet, for da er vi også undertrykt. Det er på tide med et KVINNEOPPRØR mot disse rigide holdningene hos feminister som forsøker å redusere meningsdiversiteten hos kvinner, sier hun.
Hvor man finner dette «vi» som Hanne Nabintu Herland henviser til, synes noe uklart. Hun går  i alle fall ikke inn under det selv. Det synes heller ikke åpenbart hvem «disse feministene» er. Nabintu Herland beskylder feminister for å redusere meningsdiversiteten hos kvinner, men gjør selv et realt forsøk på å fremstille en manglende meningsdiversitet hos feminister.

Hvor finnes disse feministene?
– En del av disse feministene sitter i kvinnepanelet til Lysbakken, og for øvrig finner man sutreholdningen til norske feminister i alt fra kjønnsforskning til den brede samfunnsdebatt. Hele den norske samfunnstenkningen er gjennomsyret av disse feministenes sutring over alt hva mannen gjør galt ,og om hvor diskriminert kvinnen er idag, mener Nabintu Herland.
Javisst finnes det feminister som syter. Det finnes også anti-feminister som syter. Å bortforklare andres argumenter som syting, er imidlertid et kjent triks for å slippe å finne motargumenter.

Feminister hater menn!

– Det er svært irriterende å se sitt eget kjønn redusere seg selv til en slik ynkelig taper. Jeg er helt imot kjønnskvotering, og mener at egenskaper, utdannelse, faglig kompetanse og egnethet alene skal være kriterier for valg av person til en stilling, fortsetter Herland.
Det er langt fra enighet blant feminister om hvorvidt kvotering er en god idé, og mange vil hevde tvert om.
– Diversiteten og meningsdiversiteten finnes også blant kvinner, understreker Nabintu Herland, men legger til at ordet feminist er for tett knyttet opp til sinte damer uten BH som står på krava med traktorlesbehardhet.
Er det da ikke et poeng å endre konnotasjonene til begrepet fremfor å nøre opp under stereotypien?
– Kanskje er det nye begreper vi kan bruke? Jeg vil betegne meg som ikke-feminist fordi jeg føler det ordet har utspilt sin rolle. Fordi vi har hatt en så aggressiv feminisme i så mange år at hele befolkningen gjennomsyres av en holdning om at feminister er sinte kvinner. Jeg ønsker at vi skal få frem noe av det livsbejaende og positive i kvinnebevegelsen – at vi kan være givende overfor  menn og menn ovenfor oss, svarer Nabintu Herland.
Det synes som om feminisme for Nabintu Herland er ensbetydende med mannshat. I så fall må det synes nokså paradoksalt at det i dag også er mange mannlige feminister. Noen har sovet i timen. Feminismen i dag handler ikke om at kvinnen er en taper, men at hun ikke er det.

Gi opp kvinnekampen!

«Det er på tide å gi opp kvinnekampen. Det er så mange fæle norske kvinner. Noen ganger skal kvinner være stille og gjøre som mannen sier. Jeg forstår godt at norske menn heller vil ha russiske og thailandske koner. De liker i det minste sex og er gode til å lage mat.» (Adresseavisen, 11.06.09)
Da Nabintu Herland hadde holdt foredrag på møte i KrF. Dette var noe av det Adresseavisens journalist noterte seg.
– Det jeg sa, var at av og til kan også kvinner holde munn og la mannen snakke setningen ut uten å avbryte ham. Det med norske menn og thai-koner har jeg sagt. Kommer det virkelig som et sjokk på norske feminister at også utenlandske kvinner har mye bra å bidra med? Det var en spissformulering i kjølvannet av kritikken mot sekstiåtter-feminismen.. Kampen for like sosiale og politiske rettigheter som ble kjempet frem av kvinneforkjempere, støtter jeg på min hals. Jeg er jo selv en konsekvens av denne kampen. Men i kjølvannet av 68-feminismen har vi fått en femininisering av mannen og en maskulinisering av kvinnen. Kvinner ser i dag ned på typiske kvinnelige egenskaper, og ender dermed opp med å ringeakte seg selv. Vi har fått et mannsfiendtlig samfunn. Derfor har jeg sagt at det er på tide å gi opp dagens kvinnekamp, og komme over i et mer konstruktivt spor.
Er vi ikke alt over i et mer konstruktivt spor? Feminisme i dag handler tross alt også om menns rettigheter, som f.eks. farskapspermisjon?
– Etter min oppfatning er det ikke et riktig spor å tvinge menn til farskapspermisjon.Det bør være valgfritt i enhver familie hvordan man disponerer permisjonen. Jeg mener individets valgfrihet strupes når staten bryter inn i privatlivets fred for å diktere hvor mange uker en mann må ta farskapspermisjon.
Noen vil hevde en diktering av kvinnens permisjon også vil være en struping av individets valgfrihet. Mest påfallende i det Nabintu Herland her sier er imidlertid behovet for å be kvinnen være stille. Er det noe som preger samfunnsdebatten som helhet er det snarere kvinnens stillhet enn hennes pratsomhet, selv om Nabintu Herland selv er en representant for det siste. Ta et område som vold mot kvinner, hvor vi virkelig mangler stemmen til de voldsutsatte kvinnene. Et paradoks i hennes uttalelser er det dessuten når hun hevder at norske feminister ikke tillater femininitet – samtidig som de undertrykker det maskuline ved å forherlige det kvinnelige.
– Tradisjonelle mannsbastioner som næringslivet blir stadig i mediene bedt om å vise mer myke verdier. Dette er et paradoks. Feminister må bestemme seg for hva de ønsker: for skal kvinnen bort fra det tradisjonelt myke, må vi også tåle næringslivets hardhet. Vi kan ikke både forakte det utseendemessig feminine og familiemessig kvinnelige, parallelt som vi ønsker oss mer kvinnelig mykhet og moderlige holdninger  i arbeidslivet og andre arenaer utenfor hjemmet. Femininiseringen av offentligheten er et problem, fordi den underkjenner den konstruktive drivkraften i det tradisjonelt mannlige, og slik skaper en misbalanse i kulturen.
Det synes noe uklart hva Nabintu Herland her henviser til. Som om feministene har tvunget offentligheten inn i sine avlagte stilletthæler. Kvinner i lederstillinger må vel snarere sies å ha tatt innover seg «det tradisjonelt mannlige» enn  å ha bragt strikketøyet inn i landets møterom.

Rendyrk kvinneligheten!

«Kvinnen er grunnleggende biologisk forskjellig fra mannen. Hun er dømt til å tape en likestillingskamp der hun kjemper for å bli lik ham. Hvorfor ikke heller rendyrke styrken i kvinnelighet?» (Bergens Tidende, 27.08.09)

Nabintu Herland uttaler seg som om hun kjenner til bestemte, grunnleggende kvinnelige og mannlige personlighetstrekk. Egenskaper de lærde strides om hvorvidt eksisterer i det hele tatt, noe vi jo særlig ble minnet på i forbindelse med Hjernevask-debatten.
– Enhver som ser forskjellen på kvinne- og mannskroppen kan ikke underkjenne at vi er biologisk forskjellig. Det er masse forskning på dette, selv om norsk kjønnsforskning har strupet tilgangen på denne forskningen ved universitetene her i Norge. Jeg mener dessuten at det ligger en betydelig konstruktiv styrke i stoltheten over kvinnens egen femininitet og integritet og kvinnelige særtrekk, som kvinner undervurderer, mener hun.
På samme måte som kjønnsforskere i Hjernevask-striden ble beskyldt for å ignorere biologien, synes det allikevel som om Nabintu Herland på sin side overhodet ikke vil ta høyde for sosiale strukturers påvirkning. Skal man snakke om friheten til å leve opp til stereotypiene, må man ikke glemme friheten til å ikke gjøre det. Og i feminismen eksisterer det et rom for begge deler, som Nabintu Herlands kritikk av feminisme ikke beveger seg inn i.

Ta på deg trusa!

«I et land som i tiltagende grad preges av normoppløsende tilstander sitter kvinnen beruset og alene på barer om natten i miniskjørt – og tror hun er fri!» (Aftenposten, 08.03.07)

«Norske kvinner må lære seg å sette grenser. Det er det dette handler om. Grensesetting. En kvinne er ikke et vandrende bordell. Norske piker må lære  seg å ta trusene på igjen.» (Bergensavisen, 13.03.10)

«Kvinnefrigjøringen har tilgjengeliggjort den «frigjorte kvinnen» som tilfeldig sexobjekt for nær sagt enhver mann som måtte prøve seg.» (Aftenposten, 08.03.07)

– Dette siste har jeg ikke sagt ordrett, men poenget er at norske jenter må lære seg forskjellen mellom eleganse og vulgaritet. Mellom det å være sexy og det å virke billig. Det er ikke stilig å vandre halvnaken og full midt på natten uten truse. Man utsetter seg for unødvendige farer, blir lett utnyttet og blir ikke møtt med respekt. Selvsagt skal norske jenter ha masse god sex, men mitt poeng er at vi har vært igjennom en ekstremliberal periode med 68-feminismen, der jenter har blitt opplært til en fri sex-tenkning hvor sex og kropp er noe som skal gis til nærmest hvem som helst, hvor som helst, og at dette er frihet, sier hun.
Det er en tilsynelatende imponerende mengde innsikt Nabintu Herland her leverer rundt hva som er bra for norske jenter. Hva angår seksualiseringen av den kvinnelige kropp, er vel strengt tatt det noe populærkulturen har klart helt alene, sågar med feministenes pekefingre rettet mot seg. Samtidig er den ekstreme fri sex-tenkningen hun beskriver noe de aller fleste forbinder med hippiekollektiver det i dag finnes svært få  av. Hanne Nabintu Herland maler et bilde av norske feministbefengte jenter som vulgære, maskuliniserte, mannehatere som på tross av disse egenskapene ligger med så godt som alle menn de møter. Som kan takke seg selv og sin truseløshet når noen trer over de grensene hun mener de – ved hjelp av sin truseløshet – ikke setter. Og alt dette fra selvsamme Hanne Nabintu Herland som mener norske jenter og kvinner må bli flinkere til å tilfredsstille sine menn, samt lære seg å bruke sex som middel i parforholdet. (Dagbladet, 13.06.09). Det er en forvirrende skole det her skisseres læreplan til.
For ironisk nok, fra en kvinne hvis stemme preger samfunnsdebatten, lyder oppsummeringen: Kvinne, bli ved din lest. Og  dermed beviser hun at feminismen på langt nær, slik hun hevder, har utspilt sin rolle. Vi bør ikke tie ihjel. Vi bør «syte» tilbake. Hanne Nabintu Herland er et kjærkomment bidrag til den del av offentligheten som er avhengig av at meninger skal fungere i fete typer. Et kjærkomment bidrag til offentligheten som helhet er hun derimot ikke. Til det gir hennes meninger for lite mening.

Tekst: Hilde Sofie Pettersen (f. 1984) er masterstudent i medievitenskap, mediearbeider og bartender.

Share This