Tekst: Jette F. Christensen, stortingsrepresentant og spaltist i Fett.

Skal vi spille hatbingo?

I går skjedde det igjen. Det var BA som kunne fortelle om politikeren Anna Kathrine Eltvik som anmeldte sjikane og trusler til politiet. Etter å ha lagt ut en lenke til en artikkel om at kriminaliteten har sunket i Grorudalen proposjonalt  med at innvandrerandelen har økt, eksploderte kommentarfeltet på Facebook-siden hennes.

Den sinte mannens frustrasjon og utløpet han får for denne ved å sende hets, sjikane og hatske kommentarer rettet mot andre som får til det han ikke har klart; være på vei dit man vil her i livet, har fått nytt fokus etter 22.juli.

Hatets keyboardproletariat, som sprer nedstettende kommentarer ved hjelp av sine viktigste våpen; caps lock og utstrakt bruk av utropstegn,  har blitt en identifisert samfunnsfiende; nettroll. Vi har bestemt oss for å si fra. Jens Stoltenberg har bedt oss om å være digitale nabokjerringer. Vi skal ta til motmæle. Vi skal gjøre det vi ikke gjorde før; vi skal gidde.

Vi skal argumentere mot virkelighetsfjerne kommentarer på nett, selv om vi vet at vi blir møtt med en virtuell finger. Vi skal anmelde, selv om vi vet at det ikke vil få konsekvenser (foruten høyt blodtrykk hos den som anmelder når politiet spør ”har du vært i pressen i det siste?”).

Så langt virker det ikke som om han, Den Sinte Mannen altså, har vært så mottagelig for argumenter. Debatten har  derimot lært oss noe om han. Tre av fire nettdebattanter er menn. De poster svært ofte kommentarer på en av to tider i døgnet; under normal arbeidstid eller sent om kvelden. Hvilket kan tyde på at de enten ikke er i arbeid, eller ikke har særlig god arbeidsmoral. Noen av dem har dårlig skriftlig fremstillingsevne og er flittige brukere av skrivefeil, kommafeil, orddelingsfeil og har problemer med forskjellen mellom ”og” og ”å” (hvilket gjør det særlig underholdende å lese om når de raser over at innvandrere bør lære seg norsk). Andre fremstår svært velformulerte og nærmest i overkant akademiske i språket.

Til felles har de hatet. Det er to temaer som særlig engasjerer nettrollene: innvandring og likestilling. De hater innvandrere som har tatt jobber de selv sikkert aldri ville fått. De hater innvandrere som ikke har jobb, selv om de aldri ville ansatt en. De hater kvinner med makt og kvinner som høres og synes samtidig. Og de hater sosialdemokratiet, systemet som har gjort begge deler mulig.

Mona Sahlin fortalte at hun en gang spurte sin venn, Stieg Larsson, om dette hatet. Hun forsto ikke hvorfor hun fikk så mye motbør, mens sine mannlige kollegaer gikk fri. Da svarte Larsson; ”men fatter du ikke det, Mona? Du er kvinne, sosialdemokrat og feminist. Du snakker mot rasisme og for homofiles rettigheter. Det er jo bingo!”.

Det var den bingoen som slo ut hos Eltvik også. En profilert kvinnelig feminist på venstresiden som tilbakeviste myten om at det er en sammenheng mellom kriminalitet og innvandrertetthet. Det ble for mye. Hun måtte få høre det.

En av kommentarene hun valgte å gå til politiet med var denne:

«Mest lyst har jeg til å sende denne klovnen gjennom Oslos mørkeste gater, så kan hun oppleve disse kjære innvandrerne sine på sitt beste, ja kanskje flere av dem på en gang»

Avsenderen unner Eltvik å bli gjengvoldtatt. Men ikke av hvem som helst. Hun bør bli gjengvoldtatt av innvandrere. Noe sier meg at avsenderen ikke tenker på innvandrere som min familie, fra Danmark.

Kommentaren er ikke revet ut fra løse luften. Det har vært flere som den og de forteller oss litt om hvordan hatet er skrudd sammen. Ofte har det vært to separerte debatter. En debatt om fremmedfrykt og rasisme; om de som på grunn av mangel på kunnskap om andre kulturer eller følelsen av å lykkes i eget liv hater de med annen kulturell eller religiøs opprinnelse enn de selv.

Debatten om hat mot kvinner generelt og feminister spesielt, er ofte en annen. En om de som er blitt sviktet eller om de som ikke føler at det er behov for deres maskulinitet. Noen forklarer det til og med så enkelt som at dette er menn som ikke har kvinner i sitt liv.

Sitatet over illustrer i all sin grufullhet at det ikke er så lett. Hat mot fremmede; kulturelt, geografisk eller religiøst, er det samme hatet som det som retter seg mot feminister. Avsenderen formulerer seg som om det er Eltviks innvandrere. At hun, eller slike som henne, har skyld i at samfunnet vårt i dag har flere farger og opprinnelser. Analysen er altså at det er feministene sin skyld at det finnes andre enn nordmenn i Norge. Derfor fortjener de å bli gjengvoldtatt.

For å bekjempe den farligste giften som kan sprøytes inn i et  tillitssamfunn som vårt, hatet, må vi forstå det. Vi må kalle rasisme og kvinnefiendtlighet for det det er; hat, og behandle holdningene som nettopp det. Det dreier seg ikke om innvandring, integrering, likestilling eller feminisme. Det er ikke utgangspunkt for verken debatt eller svar på et spørsmål om en politisk retning har gått for langt eller har for langt igjen. Problemet er ikke tonen det fremføres i, problemet er innholdet i det som sies eller skrives. Hat er ikke innspill til en politisk debatt, det er gift og må behandles som det.

Hvordan det skal behandles eller kureres har ingen svaret på. Kunne hat bare vært så lett å forebygge som Stein Thorleif Bjella synger i sin ”Psykisk kan du vera sjøl” :

“Før du tek ladegrep for godt, har eg eit par ting eg ville ha si;

du kan umogleg ha fått

kyss og klem på ei tid”

Inntil vi finner kuren får vi alle fortsette å spille hatbingo.

Foto: http://www.flickr.com/photos/zhrefch/

Share This