Hei Tone,
jeg leste innlegget ditt og fikk noen tanker om det du skriver. Håper både du og andre kan finne det interessant.

I utgangspunktet er det kommentaren om feminisme som fanget meg, siden dette også er noe jeg selv er synes er interessant. Du skriver at der du kommer fra så handler feminisme om å heie på andre jenter uansett hva de gjør, og at du vil ha en romsligere feminisme. Jeg tenker at det er nettopp dette som er problemet noen ganger. Feminisme er så romslig, så omfattende, at det er vanskelig å bruke det uten å spesifisere. Å heie på noen uansett hva de gjør bare fordi de er kvinner vil helt sikkert for mange oppleves som problematisk. Nesten like ille som å kritisere noen bare fordi de er menn. Men feminismen er romslig, og du kan med full rett kalle dine meninger og ditt motsvar feministisk, fordi du kjemper for din egen selvstendighet som kvinne, og som en kvinne som leker med seksuelt ladede uttrykksformer. Det er din rett.

For meg handler feminisme mye om å bevisstgjøring, å være seg bevisst sin egen deltaking i et samfunn som ofte favoriserer det mannlige kjønnet. Dette er utrolig generelt, og forskjellige feminister har forskjellige taktikker. Personlig har jeg ingen problemer med din musikkvideo. Det jeg har problemer med er reaksjonene i media. For det første at det blir et fullstendig ubalansert fokus på hvor mye eller lite klær du har på deg i videoen, fremfor sangen du synger. Det er en pakke, det er klart, men det er så jævla slitsomt og forutsigbart at det er dette folk skal snakke om og vurdere, og at sangen blir et apropos. Og jeg har ingen respekt for en musikkjournalist som uttaler at hun ikke vil intervjue deg bare med bakgrunn i denne videoen. Det er bare en dårlig journalistisk retningslinje, boikott, og ganske uprofft spør du meg. Skal en musikkjournalist utelukke å intervjue eller anmelde musikere eller musikk hun ikke liker?

Det jeg samstemmmer i er kritikken av Ingeborg Heldal. Nå tror jeg hennes uttalelser er sagt med humor, og litt flåsete, men de representerer likevel en helt seriøs logikk i popbransjen: dersom du kan (dvs er fin nok) skal du spille på sex som kvinnelig popartist. Det er det som fungerer best for promo og salg. Og det stemmer. Og det synes jeg er trist. Fordi det gjør popbransjen mer ensrettet og ensidig enn den kunne vært, samtidig som den legger sterkere føringer for en kvinnelig popartist enn en mannlig. Selvfølgelig skal en kvinne få iscenesette seg selv på en seksuell måte om hun vil, det er også et valg, og et valg du selv sier du tar med viten og vilje, men det er synd om det blir en regel eller forventning til alle kvinnelige popartister. Et press fra både bransje og konsumenter. Og det er nok dette jeg tenker er det som provoserer meg med Heldal: «det ville vært en skandale hvis hun ikke spilte på utseende sitt». Nei, det ville det ikke, får jeg lyst til å si. Eller rope. Uansett utseende eller kjønn burde en artist være fri til å velge den uttrykksformen hun vil. Dette betyr også at jeg synes det er synd hvis fasiten på å få oppmerksomhet, å ikke kaste pengene ut av vinduet, er å kle av seg. Det sagt, har jeg i bunn og grunn såpass stor tiltro til den gode poplåten at jeg tror den alltid vil overleve sin musikkvideo, enten den er avkledd eller påkledd.

Hilsen Heidi Bøhagen, redaksjonsmedlem i Fett.

Share This