Menn er friskere, rikere og likere enn kvinner. Hvorfor er det større sosiale helseforskjeller blant kvinner enn blant menn?

Artikkelen stod på trykk i Fett #4 2012, og er skrevet av Kenneth Nodeland. Illustrasjon av Sunniva Krogseth.

Selv om den norske befolkningen er friskere enn noen gang målt etter forventet levealder, er helsen ujevnt fordelt mellom ulike befolkningsgrupper. Både målt etter inntekt og utdanning, viser det seg at personer med høyest sosioøkonomisk status i gjennomsnitt også har best helse. Allerede før fødselen kan man observere sosiale ulikheter, og kvinner med lav inntekt eller lite utdanning har høyere spedbarnsdødelighet enn kvinner som er høyere på den sosioøkonomiske stigen.

Mye av forskningen på sosiale helseforskjeller har sett på befolkningen som helhet. I tilfellene hvor det er gjort statistiske undersøkelser, har kjønn stort sett fått rollen som en av mange forklaringsvariabler. I slike analyser kommer det som oftest frem at kvinner i gjennomsnitt har litt dårligere selvrapportert helse, og noe høyere forekomst av kroniske helseplager enn menn. På den måten kan man se at kvinner i gjennomsnitt har litt dårligere helse enn menn, men det er også det eneste man finner ut når det gjelder kjønnsforskjeller. Det er først når man undersøker menn og kvinner hver for seg, at man får undersøkt nærmere hva som kan ligge bak ulikhetene.

En ny metode

Ved hjelp av SSBs levekårsundersøkelser kan vi analysere helsen til personer fra og med 16 år og oppover. Levekårsundersøkelsene er årlige, og innhenter informasjon om alt fra inntekt til antall legebesøk fra flere tusen personer. Undersøkelsene er utført slik at informasjonen skal være representativ for hele befolkningen. Inntektsrelaterte helseforskjeller kan man finne ved først å rangere alle individene etter inntekt. Når alle individene er rangert i en rekke fra fattig til rik, ser man på hvem som regner sin helse som god. Dersom det ikke hadde vært noen sosiale helseforskjeller, ville de 20 prosentene med dårligst økonomi stått for 20 prosent av alle med god helse. Ved hjelp av utregninger kommer man frem til det som er konsentrasjonsindeksen for helse. Selv om man på denne måten finner et tall som sier noe om de sosiale helseforskjellene, gir ikke en slik indeks i seg selv informasjon om hva slags faktorer det er som bidrar til ulikheten. En ny metode hjel- per oss derfor å bryte ned indeksen i bidrag fra grupper etter alder, yrkesstatus, utdanningsnivå, bosted og så videre. Metoden fungerer som følger: Man tar utgangspunkt i den sosiale ulikheten man har funnet (konsentrasjonsindeksen for helse), og så finner man ut med hvor mange prosent de ulike gruppene bidrar til denne. Noen faktorer bidrar til å gjøre de sosiale helseforskjellene større hos både kvinner og menn. Et eksempel er uførhet. Denne gruppen har gjerne både lav inntekt og dårlig helse, og bidrar derfor mye til de observerte helseforskjellene. En annen faktor er høy utdanning, som bidrar til å øke forskjellene gjennom både god helse og høy inntekt. Unge mennesker, på sin side, bidrar i snitt til å gjøre forskjellene mindre, gjennom lav inntekt og god helse.

Hvem er det 
som bidrar til ulikhetene?

Når man ser på både egenvurdert helse, forekomst av varige sykdommer, fedme og betydelige psykiske vansker, viser det seg at det er større helseforskjeller blant kvinner enn blant menn. I alle helsemålene rapporterer også menn generelt om bedre helse enn kvinner. Statistikken viser samtidig at menn i gjennomsnitt har høyere inntekt enn kvinner. Den økonomiske ulikheten blant kvinner og blant menn, er noenlunde lik. Det vil si at menn i snitt tjener mer enn kvinner, men det er omtrent like stor avstand mellom fattig og rik hos begge kjønn.

For begge kjønn gir økonomisk ulikhet i seg selv et viktig bidrag til at man finner sosiale helseforskjeller i den egenvurderte helsen. For menn utgjør inntektsforskjeller 22 prosent, for kvinner 26 prosent. Det vil si at dersom alle menn (eller alle kvinner) hadde hatt lik inntekt, ville de sosiale helseforskjellene gått ned med 22 (eller med 26) prosent. Hos menn er uførepensjonister den gruppen som i desidert størst grad bidrar til større sosiale helseforskjeller. Blant kvinner er dette bidraget bare halvparten så stort, blant annet fordi uføre kvinner i mindre grad har lavt inntektsnivå i forhold til andre kvinner. Det kan tyde på at manglende mulighet til å arbeide på grunn av dårlig helse har en større negativ økonomisk effekt for menn enn for kvinner. Å gi uføre høyere inntekt, for eksempel gjennom tiltak som gjør det lettere for uføre å arbeide, vil i større grad bidra til å gjøre de inntektsrelaterte helseforskjellene mindre blant menn enn blant kvinner. Kvinnelige pensjonister øker forskjellene blant kvinner i mye større grad enn mannlige pensjonister gjør blant menn. Dette er fordi mannlige pensjonister i snitt rapporterer om bedre helse enn kvinnelige pensjonister.

En annen viktig forskjell viser seg når vi ser på utdanningsnivå. Både kvinner og menn med mindre utdanning enn videregående skole har i snitt et relativt lavt inntektsnivå. Menn i denne gruppen har derimot bedre helse enn kvinner i samme situasjon, og det er ikke lett å si hvorfor det er slik. Det kan kanskje bety at å klatre på utdannings- stigen er viktigere for kvinners helse enn for menn. Blant annet viser det seg at nesten halvpartene av kvinnene uten videregående skole står uten jobb, mot 40 prosent av mennene. Årsaken til den høye ledigheten hos begge kjønn i denne gruppen kan være at de på grunn av dårlig helse ikke har vært i stand til å ta mer utdanning eller få seg jobb. Dette vil igjen føre til mindre inntekt, noe som øker forskjellene. En annen mulighet kan være at manglende utdanning og jobb i seg selv påvirker helsen negativt, og da kanskje i større grad for kvinner enn for menn. En tredje forklaring kan være at utdanning i større grad har betydning for kvinners arbeidsmuligheter, og at lite utdanning gjør at man i mindre grad enn menn kan velge bort jobber med en negativ påvirkning på helsen.

Høna 
eller egget

Selv om man finner en klar sammenheng mellom inntekt og helse, betyr ikke det at man har funnet ut hva som er årsaken til at det eksisterer sosiale helseforskjeller. Kunnskapen om hvordan sammenhengene oppstår og hva som bidrar mest, er fremdeles begrenset.

I hovedsak fins det tre hovedteorier: Den første sier at sammenhengen går fra økonomiske ressurser til helse. Det vil si at mer inntekt gjør at man kan bo bedre og spise bedre og så videre, noe som fører til bedre helse enn dersom inntekten hadde vært lavere. Den andre teorien mener sammenhengen går motsatt vei. Det vil si at personer med dårlig helse har problemer med å arbeide, og derfor ender opp med mindre inntekt. Den siste teorien mener at det ikke fins noen kausal sammenheng, men at de observerte forskjellene skyldes én eller flere utenforliggende faktorer. I forskningslitteraturen er det de to første teoriene som har fått størst oppmerksomhet. Blant økonomer som har gjort større statistiske analyser, fins det først og fremst funn som gir støtte til den andre teorien: at helsen påvirker inntekten. Det betyr ikke nødvendigvis at denne forklaringen er mest riktig, men det er lettere å finne kausale sammenhenger for denne teorien. En person med dårlig helse vil naturlig nok ikke ha den samme evnen til å få seg inntektsgivende arbeid. Ser man på statistikken, vil det derfor være en sammenheng mellom inntekt og helse. Men for samfunnets del er det noe helt annet om lav inntekt gir dårlig helse, enn at dårlig helse gir lav inntekt.

At sosioøkonomisk status påvirker helsen er vanskeligere å dokumentere, blant annet fordi inntekt eller utdanning gjennom mange ulike mekanismer kan tenkes å påvirke helsen. Noen av de mest kjente studiene på sosiale helseforskjeller ble gjennomført blant personer som jobbet i regjeringskvartalet i Storbritannia. Disse studiene samlet inn omfattende data om helse, inntekt, utdanning, arbeids- og boforhold, helserelatert adferd og lignende. Undersøkelsene fant at sammenhengen i noen grad går fra sosioøkonomisk status til helse, og er kanskje den beste dokumentasjonen vi har i dag på at denne teorien kan forklare deler av de sosiale helseforskjellene.

Er ulikhet et problem?

De ulike teoriene og mangelen på robuste funn gjør forskningsfeltet mer politisert. Dette ble ikke minst tydelig da boken The Spirit Level av Richard Wilkinson og Kate Pickett ble utgitt på norsk i fjor. I boken argumenterer forfatterne for at ulikhet i seg selv har en negativ effekt på helse og en rekke andre velferdsmål. Inntektsulikhet fører ifølge deres teori til økt mistro og mindre tillit mellom innbyggerne i et land. De viser blant annet til en rekke helse- og velferdsmål, og landene med størst ulikhet kommer dårligst ut. Men betyr det at det er ulikheten i seg selv som er årsaken til problemene? Venstresiden trykket boken til sitt bryst, og mente den ga et vitenskapelig bevis for at ulikhet i seg selv er et onde. Høyresiden, som ikke nødvendigvis har samme ideologiske hang til likhet, avfeide teorien. De mente at boken manglet robuste funn som kunne bevise teorien. Teorien har blitt møtt med skepsis blant en rekke økonomer, og den mangler i dag robuste kausale analyser. De færreste økonomer vil derfor gå med på at denne sammenhengen er godt dokumentert. Det er med andre ord en lang vei å gå før det oppstår enighet om hva som er den faktiske årsaken til de observerte helseforskjellene. Funnene om hvilke faktorer som bidrar mest til de inntektsrelaterte helseforskjellene, tyder likevel på at det er behov for kjønnsspesifikke tiltak for å motarbeide den sosiale ulikheten.

 

 

Share This