Det er jo egentlig døden å gå i diskusjon med en anmeldelse, men noen ganger må man. Mímir Kristjánsson anmeldelse i Klassekampen er et slikt tilfelle.

Tekst: Hilde Sofie Pettersen

Kristjánsson skriver i Klassekampen (Bokmagasinet, 05.06.13) at Fett lenge har dreid mot å bli et hipsterblad. Nå mener han visst at vi har lyktes med dét, men ikke så mye annet. Da vi ga ut Fett #2 2013 med 40 sider om abort, visste vi ikke at det var hipstere vi henvendte oss til. Hvem er de egentlig, disse hipsterne? De er herved invitert til å abonnere på Fett.

Anmelderen etterlyser en hel del som avslører at han ikke er en jevnlig leser av tidsskriftet Fett, men tillater seg likevel å felle dom over dets langsiktige utvikling. Han har ikke fått med seg at vi har vært innom både «den nye mannsrollen» og kommentarfeltene tidligere, eller at årets første utgave blant annet tok for seg behovet for styrka fagorganisering i arbeidslivet.

I Fett #3 var det kun mannlige skribenter. Kristjánsson skriver at flere av tekstene bærer «preg av å være skrevet for å imponere jenter», og at man, om man ikke visste bedre, kunne «mistenkt hele greia for å være et eneste langt forsøk på å sjekke opp damene som bekvinner Fetts redaksjon til vanlig». Kristjánsson liker bare én av tekstene, men hans slarvete omtale av øvrige tekster og skribenter, er verken spesielt innsiktsfulle eller dyptpløyende. Å omtale vår skribent Luca Espseth som interkjønn er kanskje en ærlig bommert, men det er i så fall en ærlig bommert som viser at han ikke har så kontroll på dette feltet som han uttaler seg så bastant om.

Kristjánsson trekker frem tegneseriene til svenske David Liljemark som positive innslag. Et av Liljemarks bidrag handler om hvordan feminister alltid får høre at de fokuserer på feil sak. Ta for deg menns vold mot kvinner, og du får høre at du burde ta for deg kvinners stilling i Botswana. Så gjør du dét, og får høre at du burde fokusere på hvordan det er å være kvinnelig sjef i stedet. Så gjør du dét, men burde heller fokusere på sexistiske TV-serier. Damned if you do, damned if you don’t. Så er det akkurat dette anmelderen gjør når han skal ta for seg vår siste utgivelse: Roper over seg om alt som ikke er i stedet for å ta for seg av det som er.

For ei uke siden twitret Kristjánsson, som en spoiler til anmeldelsen, at han hadde lest oss og savna en kvinnebevegelse som ikke kunne stilles ut på Høstutstillinga. Det er en tung bør på våre idealistiske skuldre å ilegge oss «kvinnebevegelsens» ansvar. Vi vil aldri få plass til alt i hver eneste utgave, men de som leser oss over tid vil merke at spennet i hva vi tar opp er stort.

Feminister i Norge får ofte høre at vi bør «se til Sverige». Der har man lyktes med å gjøre feminisme «kult», fått med seg de unge og det er nå liksom ikke måte på. Ifølge Kristjánsson er det utelukkende negativt at vi har blitt kulere vi óg, «og et besvisst valg fra redaksjonen å bli hipsterblekke». Å kaste hipster etter noen er en velkjent hersketeknikk en anmelder burde holde seg for god for. Mister han gangsynet av en tidsskriktig font? Vil kongen av utflytende grenser mellom sak og harryhumor frata andre retten til å definere egne estetiske rammer for sin politikk?

Skribentene i Fett er mest opptatt av «hvordan de vil ta seg ut på lanseringsfesten» avslutter Kristjánsson. Det er tydeligvis ikke bare kvinnelig skribenter som kan reduseres til dårlige feminister ved å anklages for forfengelighet. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om det, men jeg vet jeg ønsker meg en anmelder som setter seg inn i et tidsskrifts produksjon og aktivisme i stedet for å teste ut stand up-materialet sitt i en anmeldelse.

Vår neste utgave handler om Russland, LHBTQ og kjønnsroller. Vi håper alle hipstere der ute kjenner sin besøkelsestid og tegner abonnement i tide. Helt vanlige mennesker som Mímir Kristjánsson er også velkomne.

Share This