Det ligger mer enn dårlig punk til grunn for at Putin pisser på seg av frykt for at Pussy Riot skal bli populære.

Hilde Sofie Pettersen er redaktør i Fett, mediearbeider og har skrevet mastergrad om russisk journalistikk.

Pussy Riot var lei av machokulturen som har dominert russisk politikk, en kultur som innebærer at kvinner er særdeles underrepresentert i politikk og i samfunnet forøvrig.

Martin Paulsen er postdoktor på institutt for fremmedspråk ved Universitetet i Bergen. Han har fulgt ut- viklingen i russisk politikk tett de siste ti årene. Han har sett bildene av Putin på bjørnejakt, Putin som står i elva og fisker med bar overkropp, Putin som rir på hest og Putin som svømmer med delfiner. Sistnevnte bilde har riktig nok vært med på å gjøre Putin til et homseikon, men det var neppe meningen tatt i betraktning den forverring av homofiles situasjon man har sett under hans styre. Paulsen har også hørt den populære russiske popsangen fra tidlig 2000-tall hvor refrenget lyder «jeg vil ha en mann som Putin. En som er like sterk som Putin».[1]

– Jeg tror vi kan si at det Pussy Riot bedriver er et feministopprør i machostaten. Pussy Riot har i så måte valgt seg den maksimale provokasjon, både estetisk og ideologisk.

Prolog

Moskva, september 2011: Det har blitt klart at Vladimir Putin stiller til gjenvalg som president. Kort tid etterpå holder medlemmer av det anarkistiske kunstkollektivet Voina et foredrag om feministisk punk. De lanserer prosjektet Pussy Riot og fremfører låten «Drep sexisten». Uannonserte konserter på diverse offentlige steder følger. Den røde plass (hvor de fremførte «Putin har pissa på seg»), ved et fengsel, under et moteshow og på metroen. Aksjonene filmes og brukes som musikkvideoer til Pussy Riots punkinspirerte politiske musikk. Disse spres på Internett, men blir ikke gjenstand for nevneverdig oppmerksomhet. Politiet reagerer tidvis. Jager aktivistene bort, anholder dem. Den 21. februar 2012 entrer medlemmer av Pussy Riot den russiske-ortodokse kirkens hovedkatedral i Moskva, mens gudstjenesten pågår, og fremfører punkbønnen «Gudmoder, driv Putin ut». Den 17. August dømmes tre av aksjonsgruppens medlemmer til to års fengsel for å ha bedrevet religiøst motivert hat og hooliganisme. Når dette bladet går i trykken skal ankesaken snart opp. Mennesker verden over har engasjert seg i saken, og støtteaksjoner arrangeres i stor skala.

Kirke, stat og feminisme

Media gjør Pussy Riot en bjørnetjeneste ved å konsekvent rote det til når det kommer til hva Pussy Riot står for og hvordan de selv argumenterer for at aksjonene deres er berettiget, sier Yngvar Steinholt. Steinholt er tilknyttet forskningsprosjektet Post-Socialist punk ved University of Warwick og forsker på russisk samtidskultur ved Universitet i Tromsø. Steinholt vil ikke plassere Pussy Riot i en musikalsk tradisjon.

– De har fått mye støtte fra russiske kjendismusikere, særlig av de som har vært kritiske til Putin og Forent Russland. Samtidig har den såkalte alternative musikkscenen vært påfallende lite opptatt av Pussy Riot. Man kan altså ikke snakke om noe samordnet punkopprør mot Putin, slik man av og til får inntrykk av når man leser vestlige aviser, sier han.

Men måtte de aksjonere i kirka?

– Det som taler mot Pussy Riot, og som mange av de som støtter dem også har problemer med å svelge, er at aksjonen ikke bare fant sted i en av Russlands viktigste katedraler, men foran alteret. Det er særlig dette som anses som blasfemisk og provokativt. Pussy Riot har bevisst gjort dette, vel vitende om at det ville resultere i straffereaksjoner. Det de prøver å demonstrere med dette er at Putin bruker kirka og det nære samarbeidet med den til å kvele kritikk mot ham selv, sier Steinholt.

Aksjonen utspant seg altså i det helligste av det hellige hvor kun prester er tillatt å ferdes. Prester som uten unntak er av hankjønn. I låten de fremførte oppfordres Jomfru Maria til å bli feminist og til å befri Russland fra Putin og hans undertrykkende styringsform.

Nadézjda Azhgikhina er kritiker, feminist og administrasjonssekretær i den russiske journalistunionen. Hun er ikke videre imponert over aksjonen i seg selv.

– Vi er mange som føler en viss avsky hva angår selve aksjonen Pussy Riot utførte i katedralen. Personlig syns jeg den var en annenrangs i forhold til mange andre radikale samtidskunstneres aksjoner. Og Pussy Riot var ikke så populære før selve straffesaken startet. Men den strenge straffen gjorde dem til både helter og ofre – gjennom sin kritikk av situasjonen har de jo også blitt ofre av den, sier hun.

Hun syns det er trist at så mange russere faktisk støtter den strenge straffen aktivistene ble dømt til.

– Jeg hadde ikke ventet meg at dette i så stor grad ville sette sinnene i kok, men i følge meningsmålinger støtter rundt åtti prosent straffeutmålingen. Det forteller meg at den revolusjonære tendensen i Russland er svært lav – og det samme med toleransen.

Verre enn drap?

Pussy Riot ble dømt for hooliganisme motivert av religiøst hat. Selve hooliganismeparagrafen er omstridt, og synes i praksis fungere som en myndighetenes mulighet til å kriminalisere kritikk. Masha Lipman i The Carnegie Endowment for International Peace har omtalt dommen som «en triumf for den anti-moderne uvilje til opplysning».

– Mange eksperter hevder at hooligan-paragrafen normalt innebærer 15 dager i varetekt eller samfunnstjeneste, så straffen har i utgangspunktet vært alt for streng i henhold til det, mener Azhgikhina.

Ifølge henne er årsaken til at dommen har vakt såpass sterke reaksjoner som den faktisk har nettopp straffeutmålingen. Mens rettssaken var i sin første runde drepte en kriminell bande tolv mennesker i Stavropol Krai, for så å bli løslatt for en kausjon på rundt tretti tusen kroner. Dette er noe russisk media har trukket frem for å vise den absurde uretten i Pussy Riot-saken.

– Mange skjønner at dommen er politisk motivert, og tar det som et bevis på at lovimplementeringen i Russland er for avhengig av politiske interesser, sier Azhgikhina.

Berettiget «blasfemi»

Under Sovjetunionen var kirken totalt kontrollert av KGB. Religion var ikke en del av den kommunistiske agendaen. De siste tjue årene har den imidlertid gjenvunnet sin posisjon.

– For Putin har kirka vært et viktig redskap for å til- fredsstille folket i en situasjon hvor ingen har anledning til å stille spørsmål ved hans måte å lede landet på, sier Martin Paulsen.

Den opprettholdelse av status quo som den russisk- ortodokse kirken tradisjonelt har stått for, har vært et kjærkommet element for staten.

– Historisk sett har kirken vært en forlenget arm av statsmakten, og man ser nå at den igjen er i ferd med å innta posisjon som makthavernes viktigste støttespillere, mener Paulsen.

Ifølge Yngvar Steinholt kan man grovt sett si det slik at den russisk-ortodokse kirken består av to fløyer:

– En byråkratisk som fortsatt har intim kontakt med FSB (etterfølgeren til KGB red. adm.) og presidentadministrasjonen og en som er mer opptatt av den åndelige dimensjonen. Representanter for sistnevnte hadde møter med Pussy Riot etter punkbønnen og tilga dem, mens den byråkratiske kirkeledelsen insisterte på straff og snakket om feministdemoner, sier han.

Han peker på et viktig poeng i denne saken: Det er kirkens politiske halvdel som har presset på for domfellelsen. Samtidig som det ifølge dommen er den åndelige dimensjonen Pussy Riot har forgrepet seg mot.

– Pussy Riot mener kirka selv har gjort kirkene til berettiget område for politisk protest, siden patriarken gikk ut og oppfordret kirkens medlemmer til å stemme på Putin, mener Steinholt.

I sitt avsluttende innlegg i rettssakens første runde sa Jekaterina Samutsevitsj fra Pussy Riot følgende:

– Det faktum at Frelseren Kristus-katedralen hadde blitt et betydelig symbol i makthavernes politiske strategi var allerede klart for mange da Vladimir Putins tidligere KGB-kollega Kirill Gundjaev tok over som leder for den russisk-ortodokse kirken. Etter dette ble katedralen helt åpenlyst brukt som et redskap for politikken til sikker- hetstjenesten, som er den primære makthaveren i Russland.[2]

Stuntet i katedralen var først og fremst et forsøk på å understreke dette poenget.

Måtte de skrike og bære seg sånn da?

«Because we are angry at a society that tells us Girl = Dumb, Girl = Bad, Girl = Weak.» Året er 1991 og den feministiske punkebevegelsen Riot Grrrl forklarer sin agenda i et manifest. Bevegelsen nevnes ofte i et forsøk på å skrive Pussy Riot inn i en kontekst man kan klare se fra et vestlig perspektiv, og er også blant det Pussy Riot selv lister opp som inspirasjonskilder. Dette kommer kanskje særlig frem i det det fysiske uttrykket deres.

– Ser du nærmere på punkbønnen er den todelt: korpartiene henvender seg til jomfru Maria på en måte som i og for seg er respektfull nok. Versene med punk-akkompagnement raser mot Putin og hans følge og beskriver dem blant annet som «Guds avføring». Retten har ikke tatt i betraktning noen av disse momentene og dømt Pussy Riot for å spre religiøst hat, mener Steinholt.

Frasen «holy shit» ble tolket som blasfemisk, mens Pussy Riot selv har uttalt at det var ment som en metafor for politiseringen av kirken. Under punkpartiene i sangen består koreografien av slag og spark i luften, mens kvinnene kneler og korser seg under de mer salmelignende partiene. Førstnevnte del har en klar referanse til Riot Grrrl og fremhever det feministiske aspektet ved aksjonen, som et fysisk krav om kvinners rett til å ta plass i en patriarkalsk setting.

– De har nok også vært forberedt på at de ville støte mange troende. De er kvinner, de danser og de banner på hellig grunn, påpeker Steinholt.

Pussy Riot har hele tiden hatt en uttalt agenda med sitt prosjekt.

– På det nasjonale planet har spillet rundt Pussy Riot vært et resultat av en bevisst strategi fra deres egen side. De har vært veldig flinke til å utnytte de mulighetene som ligger i nettmedier. Det er viktig å være klar over den mediestrategien som ligger bak dette her, selv om de nok ikke kunne forutse de resultatene dette skulle få internas- jonalt, mener Paulsen.

De dømte aktivistene har selv uttalt at de ønsker å ansees som en idé fremfor som enkeltindivider.

– Det som er spesielt med det er at det hele tiden har vært Pussy Riot sitt prosjekt å bli arrestert, for på den måten å vise hvordan det russiske rettsapparatet fungerer, sier Steinholt.

Fra glassburet i rettslokalet har de dermed iscenesatt seg selv som et levende samtidsmuseum med manglende rettssikkerhet på utstilling.

Artikkelen stod på trykk i Fett #2 2012


[1] Egen oversettelse.

[2] Egen oversettelse.

Share This