Stein Torleif Bjella sier det best selv: – Eg e ikkje her for å imponere, men for å inkludere.

I en tid der alle roper om å være best er denne lavmælte mannen som en god gammel venn på etterlengtet besøk. Han skriver tekster om trøbbeltanker og traumer fra skolegymmen, framført med kassegitar og mjuk stemme – tidvis litt skranglete, men det gjør ingen verdens ting, for det universet Bjella har evnen til å hensette folk til betyr tusen ganger mer. Det handler om å være menneskelig, kort og godt. Og det betyr, som de fleste av oss har opplevd, å ikke alltid være på toppen, kanskje tilogmed rote rundt i den andre enden av skalaen.

En progressiv tanke kan også være lavmælt og melankolsk, men når den er basert på den typen grunnleggende menneskesyn Bjella representerer blir den sterkere og mer betydningsfull enn den mest høylytte utbasunering. Tanken fjerner all tvil om at vi i bunn og grunn bare er mennesker som deler en planet, en større sammenheng som utraderer hverdagproblematikk ved å ta utgangspunkt i den. Symbiosen går lenger, man står der vuggende og nyter noe som har blitt definert som roots uten å bry seg om sjanger eller kjønn, og tenker den i utgangspunket ganske merkelige tanken at et knekkebrød inneholder noe som har vært levende en gang – og at vi alle, på samme måte som et havregryn, spiller en rolle i en større sammenheng. Med sin ærlige melankoli hever Stein Torleif Bjella en medmenneskelighet jeg ofte savner.

Kan eg få vegrett heim til deg, du skal få bruksrett på heile meg, synger Bjella. Selvfølgelig. Sjelden har jeg hørt en så sjarmerende metafor på norsk. Og samtidig så åpenbar. Lyrikken til denne visesangeren får den siste tidens opphausing av artister som skriver tekster på norsk til å framstå i et litt ufordelaktig lys, selvfølgelig skal vi lage musikk på norsk, det er jo språket vi snakker! Det bugner av slike kvaliteter i Stein Torleif Bjellas musikk. Han har blitt kalt de tause menns talsmann, og det er en beskrivelse jeg gjentar med glede. Verden består ikke bare av alfahanner, derimot av kjærester med nuppete flanellskjorter og begynnende ølmager, fedre med ubrukte langrennsski og brødre som er redde for å fly. Men disse mennene er også i stand til, som Bjella synger, å kysse så Jesus gret, og er dermed helt fullstendig fullverdige som seg selv. Man trenger ikke mase sånn om å ha livets rett, om man bare tar et lite steg tilbake og tenker over hva som virkelig betyr noe vil nok det meste falle på plass av seg selv.

Tekst: Karoline Skuseth
Foto: Jean Christine Cena

Share This